Ble det egentlig liv, rai-rai?

By |2018-03-03T18:57:07+00:0018:31, mars 3rd, 2018|Anmeldelser|

D.D.E. er ikke UKENs mest originale innslag. Heller er de en klassiker, som man absolutt ikke vil gå glipp av.

De har vært her før, og aulaen er nok en gang proppfull av spente festløver klare for god stemning. Billettene var av sjelden vare, og folk røsket dem til seg så fort de ble lagt ut. Sett alt i betraktning er forventningene høye til både bandets prestasjoner og til stemningen.

Da passer det også bra at «Rai-rai» kommer tidlig på programmet. Planen var vel å få med både unge og gamle på allsang. Det funket.

Publikum er en viktig faktor. Spekteret går fra ferske førstekullister til NHH-veteraner, og det blir tydelig når Bjarne Brøndbo, bandets vokalist, ber oss om å holde opp hvor mange år vi var ved utgivelsene av to av sangene til bandet. Det blir mange fingre, samt noen forvirrede forsøk på minustegn.

Til tross for at bandet lykkes med interaksjon med publikum, traff ikke sangene deres alltid like godt. Likevel er stemningen god og selve høydepunktet for konserten. Under konserten kan en skimte vugging med armene, skumping med swing det egentlig ikke var plass til, smil og entusiasme blant publikum.

Spørsmålet blir likevel om det var nok. Brøndbo sa fint at de hadde holdt på i 26 år, hatt opp mot 3000 konserter og innslag, men her ser det dessverre ikke øvelse ut til å ha gjort mester. Det hviskes og tiskes om at bandet kanskje var bedre for et par tiår siden.

Musikkinnslaget fremstår som veldig innøvd, og selv om smilene glitrer fra musikerne, blir man usikker på om gleden faktisk er til stede, eller om den er bitt ut gjennom falske smil. Sangene glir over i hverandre, uten usikkerhet på den neste. Oppsettet har trolig forblitt uendret de siste ti, kanskje tyve årene.

Noen glimt av nyskapninger får publikum heldigvis. For eksempel bringes teksten til «E6» fram på storskjerm, slik at alle skal kunne synge med. Ironien i dette er at «E6» er sangen som de aller fleste kan best. Det var heller på de andre sangene at publikum skulle hatt drahjelp. Samtidig får «Forelska i lærer’n» et liten entré. Den skaper vel også mer allsang enn alt annet. Minuset blir da at det er The Kids sin sang.

Det store spørsmålet blir om publikum kom for musikken eller for stemmingen. Førstnevnte lot fåtallet seg dessverre imponere av. Stemningen var derimot slik seg hør og bør når D.D.E. slår til med «Rumpa mi»: helt i fyr og flamme. D.D.E. fungerte utmerket til å gire opp publikum for videre fest. Trist blir det likevel når konserten for mange kun opplevdes som en god oppvarming før kveldens faktiske festligheter. 

D.D.E. får dessverre ikke noe stort mer enn en snill firer.

Terning4.svg

(Visited 15 times, 1 visits today)
20