Bulle forklarer: Hva er kognitive skjevheter? Forklart av Hallgeir Sjåstad

By |2018-10-17T18:20:26+00:0012:00, oktober 17th, 2018|Økonomi|

Hallgeir Sjåstad er psykolog og forsker i FAIR Insight Team ved SNF/NHH, og gir oss her en forklaring på hva kognitive skjevheter er.

Hva er kognitive skjevheter?

En kognitiv skjevhet, eller «bias» på engelsk, er et systematisk avvik fra hvordan man burde ta beslutninger ifølge kriteriene for perfekt rasjonalitet. Ifølge standardmodellen så er en rasjonell beslutning basert på en egoistisk kost/nytte-vurdering, der man beregner forventningsverdien for alle valgalternativer for så å velge det alternativet med høyest verdi. Siden 1970-tallet har eksperimenter innenfor psykologi og atferdsøkonomi vist at mennesker ikke tar beslutninger helt slik. Heller enn å aktivt vurdere alle mulige utfall, så vurderer vi situasjonen raskt og intuitivt, og går for det første svaret som «magefølelsen» vår kommer opp med. Denne måten å ta valg på er faktisk ganske god, men langt fra perfekt.

Problemet oppstår når vi møter mer kompliserte valgsituasjoner som krever langsom og analytisk tenkning, kanskje til og med statistisk resonnering. Da gjør vi systematiske feil fordi hjernen vår overforenkler – ofte ved å gi oss «rett svar på feil spørsmål». Psykologen og nobelprisvinneren Daniel Kahneman kaller dette prinsippet for substituering: Vi bytter ut et vanskelig spørsmål ved å svare på et enkelt spørsmål i stedet, ofte uten å merke at det er dét vi gjør. «Kommer du til å klare å fullføre hele pensum tre dager før eksamen, slik at du får tid til repetisjon og oppgaveløsing?» I stedet for å ta realistiske hensyn til hvordan det gikk forrige semester og finne ut hvor mye man faktisk må lese per uke for å få dette til, så svarer vi heller på hva vi vil og hva vi håper vil skje – som jo er et langt enklere spørsmål. Dette ser vi også innen risikovurderinger: Ofte baserer vi vurderinger av sannsynlighet på hva vi føler oss redde for (for eksempel terrorisme), heller enn omvendt: At vi først finner ut hvor sannsynlig den aktuelle hendelsen er, for så å «bestemme» oss for å bli redd eller ikke.

Hvorfor har vi kognitive skjevheter?

Vi tenker på denne måten fordi det er helt nødvendig å forenkle verden rundt oss for å kunne leve i den. Selv om menneskehjernen er utrolig imponerende, så har den klare begrensninger i hvor mye informasjon den klarer å ta hensyn til på en gang. For å spare på kreftene bruker vi derfor forenklende tommelfingerregler («heuristikker»), som produserer et raskt svar basert på et lite utvalg av all tilgjengelig informasjon. I hverdagslivet fungerer dette svært bra! Bare tenk på hvor raskt du bestemte deg sist du hilste på en medstudent eller sist gang du tok imot en ball som ble kastet i din retning: Du stoppet ikke opp for å utføre en formell beregning av sannsynligheter og konsekvenser, og dersom du hadde gjort det, så hadde ballen allerede landet på gulvet og medstudenten hadde passert deg for lengst. Det er derfor vi har disse kognitive skjevhetene: De er basert på forenklende beslutningsregler som i de fleste tilfeller fungerer godt.

 

Hvordan motvirke skjevheter?

Mye forskning viser at bare det å være klar over disse beslutningsfellene har ingen effekt i seg selv. Økt bevissthet er det første steget, men for å bli en bedre beslutningstaker så må man aktivt øve seg på å koble på den langsomme rasjonaliteten når det virkelig trengs. Jeg vil gjerne trekke frem tre typer kognitive skjevheter som det kan være verdt å bryne seg litt på: 

1: Optimistiske skjevheter

Fremtidsoptimisme handler om at mennesker antar at fremtiden blir bedre enn fortiden, selv om fortiden er den beste modellen vi har for hvordan fremtiden vil bli. Når vi tenker fremover, så overvurderer vi sannsynligheten for at gode ting vil skje, og undervurderer sannsynligheten for at dårlige ting vil skje. Dette er særlig utbredt når folk legger planer: Det skjer svært sjeldent at folk overvurderer hvor lang tid noe vil ta og blir ferdig lenge før tiden, men det motsatte skjer hele tiden. Dette skyldes en kombinasjon av at vi prøver å ivareta et positivt bilde av oss selv, og at det kan virke motiverende for oss å legge listen høyt. En løsning er å se på det man kaller base-rates. Hva er det gjennomsnittlige utfallet for det jeg prøver å oppnå? Denne informasjonen er helt avgjørende for å kunne legge realistiske planer, men ofte vet vi ikke engang hva base-rate sannsynligheten er for de tingene vi driver med.

2: Selvbekreftende skjevheter

Systematisk selvbekreftelse («confirmation bias»), betyr at folk har en tendens til å oppsøke informasjon som passer med det verdensbildet de allerede har. Når man blir presentert for motstridende informasjon, vektlegger man den informasjonen som passer best med de oppfatningene man har fra før av. Jo sterkere knyttet man er til saken, desto vanskeligere blir det å endre oppfatning. Tenk bare på vaksinemotstandere som i beste mening setter barn i livsfare, ut fra en reell overbevisning om at vaksiner er farligere enn sykdommene som de beskytter mot – selv om den beste forskningen vi har gir et entydig svar på at vaksinene både er trygge og effektive. Det første steget for å motvirke selvbekreftelser, er å stille seg selv følgende spørsmål: «Finnes det noen bevis eller nye faktaopplysninger som faktisk ville fått meg til å endre oppfatning?» Dersom du ikke klarer å komme opp med et svar her, så har du avslørt deg selv: Da har du allerede bestemt deg for hvordan verden «må» være. Å stille dette spørsmålet litt oftere er en treningssak!

3: Passive skjevheter

Når vi presenteres for et valg, så har vi en tendens til å automatisk godta måten valget presenteres på – selv når valget kunne blitt presentert på en helt annen måte. Dette er viktig fordi måten et valg blir presentert på har sterke effekter på beslutningene våre. Det mest kjente eksempelet er betydningen av hva som presenteres som standardalternativet («choice default»). I land hvor standardvalget er at man er organdonor og derfor må ta et aktivt valg dersom man ønsker å ikke være donor, så er andelen organdonorer svært høy. I andre land, som i Norge, er det motsatt: Her er man i utgangspunktet ikke organdonor med mindre man velger det aktivt, og som konsekvens, har vi for få organdonorer i Norge.

Les også:

(Visited 177 times, 2 visits today)
20