Stortingsmeldinger er ofte hverken velskrevne eller viktige, så det er ikke uten grunn at de fleste av dem raskt forsvinner inn i historiens tåke.


En sjelden gang kommer det imidlertid en melding som ikke bare blir husket, men som former samfunnsdebatten og samfunnsutviklingen i tiår senere. Stortingsmelding nr. 25 (1973-74), «Petroleumsvirksomhetens plass i det norske samfunn», som ble fremlagt av regjeringen Bratteli for førti år siden i år, er blant disse. Den ble oppfattet som skjellsettende da den kom, og den har formet norsk politisk tenkning om oljeinntektene og norsk økonomi siden. Meldingen ble utarbeidet av Planleggingsavdelingen i Finansdepartementet, og den faglige hovedpersonen bak den var ekspedisjonssjef Per Schreiner.

I ettertidens lys er det mye ved meldingen som kan virke lettere komisk. Den forsøkte å anslå hvor store oljeinntekter norsk økonomi kunne «tåle» (jeg skal komme tilbake til hva man mer konkret mente med å «tåle»), forsøkte så å beregne hvilken oljeproduksjon som var forenlig med denne inntektsbruken, og anbefalte et omfang på oljevirksomheten som svarte til det. Som annen planøkonomi var akkurat det forsøket rimelig mislykket. Oljeprisene ble etter hvert mye høyere enn meldingen forutsatte; med det gav det planlagte produksjonsvolumet betraktelig høyere inntekter enn det man mente norsk økonomi kunne tåle – og med det var hele forsøket som meldingen la opp til, egentlig en fiasko.

Meldingen var også på andre måter et produkt av sin tid. 1970-tallet var det kanskje mest konservative tiår vi har hatt i moderne tid – ikke i partipolitisk forstand, men i den forstand at tiårets idealer var bevaring og trygghet; truslene var endring og nye utfordringer. I tråd med det erklærte meldingen at formålet med petroleumsinntektene skulle være å skape «et kvalitativt bedre samfunn». Inntektene skulle brukes på en måte som fremmet demokrati, likhet, velferd, jobbmuligheter og ansvar – ikke rask materiell vekst.

Selv om grunntonen i meldingen er mer positiv og endringsvennlig enn samfunnsdebatten på 1970-tallet ellers var, gjennomsyres den av en grunnleggende bekymring for virkningene av oljesektoren for norsk industri og de omstillinger det kunne føre med seg:

«En må derfor veie den vekst i velferd som kan oppnås i form av bedrede arbeidsmuligheter, skattelette, bedre offentlige ytelser osv. mot de uheldige virkninger som omstillinger i sysselsetting og økt flytting fører med seg. Dette er det viktigste spørsmål som det må tas stilling til i forbindelse med petroleumsvirksomheten (meldingens utheving).»

Bekymringen ble videreført året etter i en stortingsmelding om industriens fremtid i Norge – en melding som innvarslet en årrekke med omfattende statlig støtte til industrien.

Idag vet vi at hele den vestlige verden, helt uavhengig av norsk oljevirksomhet, allerede var på vei mot å bli avindustrialisert. Også bekymringen for oljeinntektene og norsk industri kan derfor for oss virke korttenkt. Det vil allikevel være grovt urettferdig å kritisere oljemeldingens forfattere for det. De var opptatt av at de aller fleste oljerike land i verden var oljeland og intet annet. Norge var et moderne industrisamfunn da vi fant olje; og vi stod derfor overfor en helt spesiell utfordring: Hvordan bli en oljenasjon og samtidig forbli et moderne økonomi. Det var den utfordringen oljemeldingen (og industrimeldingen året etter) egentlig handlet om.

Når oljemeldingen faglig sett fortjener å bli husket, skyldes det nettopp behandlingen av den problemstillingen. Meldingen inneholdt den første faglig fyllestgjørende analyse av det vi idag kaller «hollandsk syke» – virkningen av stor valutainntjening fra eksport av olje eller andre naturressurser på annen konkurranseutsatt virksomhet.

Idag kan nesten alle norske politikere (og de fleste tredje-kullister på NHH) resonnementet på rams: Oljeinntekter eller andre valutagaver kan i seg selv bare brukes til å kjøpe varer og tjenester fra utlandet. Når vi blir rikere, ønsker vi imidlertid mer av alle gode ting – også av varer og tjenester som kommer fra den skjermede del av økonomien. Bruker vi oljeinntektene innenlands, vil det derfor føre til at skjermet sektor vokser, og det er bare mulig ved at den byr til seg arbeidskraft og andre ressurser fra konkurranseutsatt virksomhet. Bruk av oljeinntekter vil derfor føre til nedbygging av industri og annen ikke-oljerelatert konkurranseutsatt virksomhet; det vil også føre til at kostnadsnivået i Norge stiger i forhold til nivået i andre land.

Det hadde vært andre som hadde pekt på problemstillingen før forfatterne av oljemeldingen – her hjemme var spesielt Johan Seland, sosialøkonom og direktør i Norges Rederiforbund, tidlig ute. Oljemeldingen inneholder imidlertid den første helhetlige behandling av spørsmålet, og den inneholdt også det første forsøk på tallfesting av effektene. Finansdepartementets modellberegninger kom til at hver milliard i oljeinntekter brukt innenlands ville føre til et tap på 7–8000 arbeidsplasser. Med innenlandsk bruk på 6 milliarder (tilsvarende rundt 40 milliarder i dagens kroneverdi) ville det, når man også tok hensyn til endringer i arbeidstilbud og direkte sysselsetting i oljesektoren, føre til at 20 prosent av industriarbeidsplassene i Norge ville bli borte. Det var, etter regjeringens mening, omtrent det vi kunne tåle.

Jeg kom selv, som ung økonom, i heftig diskusjon med Schreiner og de andre forfatterne av oljemeldingen om disse modellberegningene: Jeg mente at modellene ikke tok hensyn til at høyere priser på norske varer og tjenester ville føre til mindre etterspørselsvekst i skjermet sektor enn oljemeldingen forutsatte, og at effekten på konkurranseutsatt produksjon og sysselsetting ville bli tilsvarende mindre. Det mener jeg fortsatt. Allikevel var det nok den gang vært riktigere å gi forfatterne honnør for et faglig imponerende pionérarbeid enn å kritisere dem for en skjønnhetsfeil.

Det var meldingen, og ikke det ungdommelige motinnlegget, som ble husket. Dens budskap ble husket så godt at alle norske politikere siden ikke bare har forstått såkalt hollandsk syke – de såkalt ansvarlige av dem har vært tilnærmet livredde for sykdommen. Deres frykt for oljeinntektene gav etter hvert spillerom for mindre fryktsomme politikere på høyre og venstre fløy, og ved årtusenskiftet var det åpenbart for de fleste at noe måtte gjøres for å balansere frykten for hollandsk syke opp mot verdien av å bruke oljeinntekter til å skape et bedre samfunn. Resultatet, som vi kan takke daværende statsminister (Jens Stoltenberg), daværende leder av Finansdepartementet (Tore Eriksen) og daværende avdelingsdirektør i Finansdepartements økonomiavdeling (Øystein Olsen) for, ble handlingsregelen.

Det hadde imidlertid ikke blitt noen handlingsregel uten stortingsmeldingen fra 1974. De tre herrene som utformet regelen i 2001 var nok derfor bare regelens faddere – frøet ble sådd av Per Schreiner og kretsen rundt ham i 1974.