En mann og hans verk

Norges Handelshøyskole utdanner ikke bare landets beste økonomer. Forfatteren Agnar Mykle var elev ved NHH i skolens tidlige år, og det samme var hovedkarakteren i hans desidert mest omdiskutert bok. Skolen utgjør altså en sentral del i en av norgeshistoriens mest kontroversielle bøker. I år feirer litteraturglade mennesker Mykles 100-års jubileum. Er Mykles litteratur noe som hører fortiden til, eller kan dagens NHH-elever også ha glede av hans ord? Og hvem var egentlig den unge økonomistudenten Agnar Mykle?

Brudd på utuktparagrafen

I 1956 ga Mykle ut romanen Sangen om den røde rubin. I boken brukte han «levende modeller», altså karakterer hentet fra den virkelige verden. Flere av Mykles bekjente fra studietiden i Bergen mener de lett kan kjenne seg igjen i bokens personligheter, til tross for at de opprinnelige navnene er utelatt. En forfatter som har gjort noe lignende i nyere tid er Karl Ove Knausgård, og spørsmålene om hvorvidt slik karakterbruk er etisk riktig eller ei har blitt heftig debattert i begges tilfeller.

Men det er ikke denne bruken av levende modeller som er det mest bemerkelsesverdige ved Sangen om den røde rubin. Mykles roman brøt nemlig utuktparagrafen i Norges Lover ettersom han skrev åpent om hovedkarakterens seksuelle erobringer.

Man var ikke vant med slike beskrivelser av erotikk i litteraturen i Norge, og for noen ble det litt i overkant mye. «Selv en fordomsfri leser måtte reagere på denne ‘fråssing i kjønnsliv’» ble det skrevet i avisene. Til forskjell fra i dag, der en erotisk bokserie som Fifty Shades of Grey kan nå topplistene uten større spørsmål, ble Sangen om den røde rubin trukket tilbake og konfiskert i 1957. Politiet gikk fra bokhandel til bokhandel og samlet inn de opptrykte eksemplarene. Straffesaken mot Agnar Mykle og den daværende direktøren i Gyldendal, Harald Grieg, gir et sterkt, historisk bilde på hvor ytringsfrihetens grenser lå for litterære verk på 1950-tallet.

Prinsipiell rettsak

Det hadde gått lang tid siden myndighetene sist hadde grepet inn i litteraturen på denne måten, og rettsaken fikk dermed store medieoppslag, både i inn- og utland. Skal rettssystemet kunne sette grenser for kunstnernes utfoldelser? Er sedelighetsfølelsen beskyttelsesverdig? Mange moralske og grunnleggende spørsmål ble stilt, og mange kastet seg på den store diskusjonen som spredte seg over hele Norge.

De tiltalte argumenterte blant annet med at det også måttet belyses at boken hadde en høy samfunnsmessig verdi. Foruten erotikken skildret den faktisk andre viktige temaer, som ensomheten og kjærligheten. Og selv om Mykle hadde pornografiske skildringer som måtte underlegges samme lovregler som pornografi, mente mange at boken i sin helhet ikke var «utuktig». De tiltalte ble altså frikjent, blant annet fordi det manglet en domspraksis som sa noe om grensen for krenkende skrifter i litteraturen.

Selv om Mykle i årene etter rettsaken publiserte et lite utvalg med tekster og arbeider, er det ingen tvil om at det store oppstyret rundt Sangen om den røde rubin satte en bremser på hans produksjon og skriveglede. Han gjorde det kanskje ekstra vanskelig for seg selv ved å erklære at han, i 1984, ville gå inn for den dobbelte Nobelpris. Og det å kalle seg «the greatest writer in the world» gjorde nok heller ikke saken noe enklere. Kanskje ble også han, som oss andre NHH-elever, fortalt på immartikuleringen at han var av landets fremste. For høye tanker om seg selv hadde han, i alle fall tilsynelatende.

For ekstra sårbar virker kanskje Mykles skjebne når man leser om det man antar er en selvbiografiske romanfigur i Sangen om den røde rubin, Ask Burlefot. Ask er ikke bare er usikker på seg selv, men er også på søken et større fellesskap, et sted å passe inn, et sted å bli forstått.

Hvem var Ask Burlefot?

Ask ankommer Bergen og starter på «Den økonomiske», som på 30-tallet lå på Høyden i Bergen sentrum. Han vokser opp i en hardtarbeidende familie i Trøndelag, og har, kanskje ikke så ulikt dagens NHH-elever, en plan om å skaffe seg et arbeid med en brukbar inntekt. Men i motsetning til hans klassekamerater, (og kanskje også mange av dagens NHH-elever) bærer han overhodet ikke en drøm om et ekstravagant liv. Ask er en reflektert ung mann som vil ha en inntekt som dekker det nødvendige, og helst ikke noe utover det. Han vil ha nok til å skaffe seg inngang i kulturens rike, men lite nok til å ha en viss grad av frihet fra arbeidet. Dette strider i mot hans foreldre som forventer (og håper) at han skal tre inn som direktør i Den Norske Bank.

- De femti unge menn i det nye kull, kommet fra alle kanter av landet, lot alle til å være karrierejegere. De skulle alle sammen opp i samfunnet, de skulle lede bedrifter; det var deres håp og deres faste bestemmelse en gang å tilhøre det øverste skikt i bedriftslivet, de var den nye tids menn.

Det er med andre ord ikke sikkert at Ask ville funnet seg noe mer til rette i dag enn for 75 år siden. Men selv om han ikke deler de store drømmene med resten av kullet, jobber han seriøst og mye med økonomistudiene. Han blir rastløs når foreleserene fjaser eller oppfører seg kameratslig, og opprikitg irritert i det en av dem anbefaler studentene å «tjene menneskene». Med andre ord kan man kanskje forestille seg at et fag som «etikk» ikke ville falt helt i smak hos Ask.

Forfatteren Agnar Mykle søkte selv stilling som lærer på NHH etter fullført studie, men endte, som vi nå vet, opp med en helt annen tittel. Med andre ord tok heller ikke han i bruk sin utdannelse, på en slik måte som det kanskje var forventet av ham. Likhetene mellom Burlefot og Mykle er mange til tross for at alle egennavn er byttet ut.

Én blant mange

Sangen om den røde rubin er spekket med detaljerte beskrivelser av kvinner, og Burlefots eventyr med dem. Som nevnt er det ikke sikkert at denne framstillingen av kvinnen ville vært bemerkelsesverdig i dag, eller at de ville ha skapt noe som helst debatt. Men Mykle skriver bemerkelsesverdig godt om det å komme til en ny skole. Han beskriver det å være én blant mange, jaget etter å henge med, og problematikken rundt det å skape sin egen hverdag. Og det gjør han knakende godt. Skal jeg være i forelesninger? Skal jeg heller bruke tiden på å lese selv? Hva gjør alle andre? Hvem tar de rette avgjørelsene? Enhver student kan med høyst sannsynlighet kjenne seg igjen i noe av det Ask beskriver i sitt møte med studielivet.

- Ask følte det så intenst; deres hjerner var lynende våkne, vaktsomheten var alltid nyslipt som en barberkniv, de lyttet som ulver. Og hva var deres evige, dirrende, aldri uttalte spørsmål? Dette: har noen av de andre klassekameratene fått et holdepunkt? Har noen allerede startet i smug? De blå vaktsomme øyne lurte under de blonde, buskete, nordiske øyenbryn: var det noen av de andre som alt var kommet i gang? Virkelig kommet i gang?

Like aktuell

Det er ingen tvil om at Handelshøyskolen har forandret seg siden 30-tallet. På den tiden lå skolen i en vakker murbygning rett ved Ulrikke Pihls hus i byen. Den var helt nyoppstartet, professorene var hentet inn fra utlandet, og studentene måtte selv vurdere hvilke bøker som inneholdt relevant pensum og hvilke som ikke gjorde det. Men Burlefots elementære tanker omkring økonomi og økonomistudiene er like aktuelle i dag som for 60 år siden. Ønsker du et innblikk i dette, (og litt diverse andre saker) er Sangen om den røde rubin absolutt verdt å lese.