Det er siste utgave før sommeren, og jeg tenkte å gjøre det litt annerledes. Etter et halvt år med kjefting og smelling, tenkte jeg å la dere gå inn i eksamensperioden med et positivt budskap. Et budskap om riksmålets fortreffelighet. Om den enkleste, mest logiske og vakreste utgaven av det norske språk og hvorfor dere bør bruke den.

Når man hører «riksmål», vil mange tenke på dansketiden, på Ibsen og Hamsun, og på arkaiske former som «nu», «efter» og «sprog». Mange tror nok at riksmål er et støvete og utdatert klenodium fra en svunnen tid. Det stemmer ikke. Riksmålsnormen har endret seg i takt med at språket har utviklet seg, og er fullt ut et moderne, norsk skriftspråk. Sannsynligvis skriver du riksmål selv. Mens mange bokmålsbrukere leflet med samnorsk og radikalt bokmål for noen tiår siden, har nå flertallet lagt om til en moderat norm som ligger mer eller mindre innenfor riksmålsnormen.

Riksmål er nemlig ikke mer konservativt enn moderat bokmål. Men det er mye strengere og mer konsekvent. Der bokmål er et land revet i filler av tiår med borgerkrig, herjet med av væpnede grupper og lokale krigsherrer, der alt er lov og ingenting er trygt, er riksmål en ryddig og velfungerende politistat. Når alle skriver likt, blir skrivereglene enkle å forholde seg til, og man kan bruke mer av energien sin på å skrive godt kontra å skrive riktig.

En av de viktigste forskjellene mellom bokmål og riksmål er at riksmål bare har to kjønn. Enhver som har prøvd å lære seg et latinsk språk vet hvor frustrerende det er å måtte pugge hvilken kategori alle substantiver er delt helt vilkårlig inn i, og de språkene har bare to kjønn. Radikalt bokmål har tre. I riksmål er hunn- og hankjønn derimot slått sammen til felleskjønn. Det betyr ikke at vi alle skal bli bergensere og aldri bruke a-endelser. For noen substantiver, som «ku» og «jente» er a-endelse påbudt, mens det for andre, som «hytte» og «fele», er valgfritt. Men artikkelen «ei» skal aldri brukes.

Det er på samme måte med svake verb. På riksmål er det bare lov å bruke e-endelser, ikke a-endelser. Dermed slipper man to konkurrerende former som brukes om hverandre, og skaper kaos og elendighet. Ellers er forskjellene små. Det er litt færre diftonger, og noen ord som har en litt stiligere skrivemåte, som «forøvrig», «jevnfør» og «kræsje».

Etter nesten hundre år med fjas og tøys, begynner riksmål å snuse på en endelig seier. Men hvis prisen er at folk slutter å tenke på hvordan de skriver, spørs det om den seieren er verdt prisen.