Vil bli savnet: 31. juli markerte Jan I. Haalands siste dag som rektor ved Norges Handelshøyskole. – Vi hadde en dyktig person på toppen, skriver Saliba Andreas Korkunc, tidligere leder for NHHS.


Før jeg begynte på NHH forestilte jeg meg at den typiske universitets- og høyskolerektoren var en Tom Colbjørnsen- eller Victor Norman-type – en synlig, utadvendt person med et ganske stort eksponeringsbehov. Som jeg etter hvert erfarte passet ikke bare Jan I. Haaland dårlig inn i dette bildet; med sin reserverte fremferd og begrensede interesse for rampelyset fremsto han mer som den rake motsetningen.

Gjennom sine åtte år som rektor fikk Haaland relativt lite oppmerksomhet i media, spesielt hvis man tar høyde for NHHs posisjon og nyhetsverdi. Nettopp synligheten utad er noe av det han fikk mest kritikk for opp gjennom årene. Et kjapt søk på medieovervåkningssiden Retriever illustrerer dette. Mens søkeordet «Jan Haaland NHH» gir 1087 treff siden Haalands første dag som rektor i 2005, får man 2670 treff for «Tom Colbjørnsen BI» i tiden etter at han ble BI-rektor i 2006.

Men det å være ofte og mye i media er ikke nødvendigvis veien til saligheten. Det er mange gode resultater å vise til etter Haalands to rektorperioder, som har vært preget av alt annet enn stillstand.

Likestillingen på det som en gang var en mannsbastion har fått et kraftig løft. Sammen med Universitetet i Bergen delte NHH Kunnskapsdepartementets likestillingspris for 2008 for sin satsing innen feltet. At andelen kvinner som søkte seg til siviløkonomutdanningen økte fra 36 % i 2006 til 48 % i 2012 var likevel den virkelige kronen på verket.

Internasjonaliseringen av NHH har skutt fart, markert av den ambisiøse NHH 2021-planen, to fornyelser av den prestisjefylte EQUIS-akkrediteringen, og til dels meget gode plasseringer på Financial Times-rangeringene siden NHH først dukket opp på dem i 2005. Båndene til næringslivet har også blitt styrket. Etableringen av CSI, Norges første senter for forskningsdrevet innovasjon, nyvinningen NHH Forum og opprettelsen av et Advisory Board bestående av en rekke næringslivs- og samfunnstopper er gode eksempler på dette. Av mer håndfaste endringer i studentenes hverdag kommer man ikke utenom oppføringen av nybygget og podcast-satsingen.

Men heller ikke NHH og Jan I. Haaland har vært ufeilbarlige, og dette kom spesielt til syne denne våren. Problemene som oppsto under omorganiseringen av administrasjonen etterlot synlige riper i lakken til NHH-miljøet og -ledelsen. Selv om det ikke var Haalands hode massene var ute etter, hadde han som høyskolens øverste leder det overordnende ansvaret for situasjonen. Dette ansvaret tok han også i et intervju med K7 Bulletin. Omorganiseringssaken vil nok sette sitt preg på Haalands ettermæle som rektor, men da saken ser ut til å ha blitt bedre håndtert i kjølvannet av krisen, vil det neppe overskygge alt annet.

Hverken det positive eller negative som har skjedd på høyskolen de to siste rektorperiodene har vært Haalands fortjeneste eller skyld alene. Men så mange og omfattende endringer hadde nok vært betydelig vanskeligere, om ikke umulig, å gjennomføre uten en engasjert og dyktig leder. Og om det var noe jeg lærte om NHHs indre liv i løpet av mitt år som NHHS-leder, var det at vi hadde en dyktig person på toppen. I de ulike foraene jeg møtte Haaland fremstod han som kunnskapsrik, sindig og løsningsorientert. Disse kvalitetene har nok vært en styrke også i vervene han hadde utenfor NHH. Haaland satt blant annet som leder for Universitets- og høgskolerådet i to perioder, og var Norges representant i den europeiske universitetsorganisasjonen EUA.

Mye av dette er det nok mange som ikke vet – og med det forflytter vi oss grasiøst tilbake til kritikken om Haalands manglende synlighet. Men i valget mellom en lite synlig leder som gjør mye, og en synlig leder som gjør lite, er det ingen tvil om hva jeg foretrekker.

Saliba Andreas Korkunc, leder for NHHS i 2012