Et fruktbart og lærerikt masterstudium har fått meg til å reflektere over hvor lite som sitter igjen fra bachelorgraden. Tilsynelatende lærte jeg på de tre årene mer om Premier League, Radioresepsjonen og livet sjøl enn økonomi, selv om jeg brukte langt mer tid på sistnevnte, pugget det mye hardere. Koronatidens heftige inaktivitet har gitt meg tid til å reflektere over hvorfor. Her kommer et forsøksvis svar. 

Høsten 2017 hadde kullet mitt faget Internasjonal Handel og Velferdsteori. Eksamen skapte ramaskrik på tvers av hele kullet – meg selv inkludert –, fordi vi måtte anvende teorien i et virkelig case, dessuten et case vi hadde gjennomgått i gruppeøvinger. Hørt sånt tull? 

Eksempelet kan fremstå som det ultimate bevis på at mennesker – selv rasjonelle økonomistudenter – ikke har noe med vår åndelige leder, Homo Economicus, å gjøre.
Men jeg sier som Ice-T: Don’t hate the player, hate the game. 

2015-kullet: A very short introduction 

Det begynte friskt. Cappelen og Norman sprutet kloke analyser og empiri over oss. Men vi ante konturen av mørkere tider. I visse andre fag skulle det nemlig regnes. Gud hjelpe, som det skulle regnes. Vi skulle «vise at» den formelen er som den er, og vrikke og gnukke på x-er og y-er i en sånn grad, at vi like gjerne kunne spilt sudoku. Og når det gjelder Bed1, synes jeg oppriktig synd på den som begynner på NHH bærende på gründerspirit. «Grunnleggende bedriftsøkonomi» er tilsynelatende synonymt med regnskap og likninger. Enkelte av oss benyttet kanskje sitt ungdommelige overmot til å nevne at Excel gjør kalkulatorslitet overflødig, men dog: frem med kalkulatoren og vær så god regn
 
Så kom vårsemesteret, og vi skulle tilsynelatende strebe etter å unngå å se fagene i en større sammenheng. Ubøes oppgaver ga enkelte lysninger, men i for stor grad handlet statistikk om å «vise at» og vri og vende på likninger. Og de ansvarlige for Mikroøkonomi skulle ikke være noe dårligere. «Regn ut substitusjonseffekten» … «hva er tangeringspunktet» … «vis a x er y». Samme semester raste den til da største priskrigen på godteri som Norge hadde sett. På eksamen i mikroøkonomi fikk vi kort oppsummert i oppgave å regne ut noen likninger, og en oppgave knyttet til den matematiske betydningen av en diskontinuerlig graf. Jeg skjønte ikke en dritt og fikk D. Det jeg imidlertid forstod, var årsaken til den pågående priskrigen og en rekke andre fenomener i markedet, ut ifra kursets teorier. Men den slags var ikke eksaminator interessert i.

Og slik fortsatte det, med noen hederlige unntak, som Makroøkonomi og Met4. Paradegrenen var Bed3. «Finn spottrente», «regne ut betaverdien» og «kalkuler rente gitt avkastningskrav»– rett og slett bare drill likninger, men sett dem for all del ikke i noen større kontekst. Dersom du hadde, dagen før eksamen, spurt meg om kapitalmarkedenes betydning i samfunnsøkonomien eller rolle for privat verdiskaping, ville jeg fremstått intelligent som en orangutang. 

Metodikken er selvsagt «chill» dersom man er god i matte, men sist jeg sjekket går vi ikke «Bachelor i matematisk metode med innslag av økonomiske teorier fra midten av nittenhundretallet». Matte egner seg som et middel til stilisering og analyse av sammenhenger, men når mattestykket blir selve målet, fordufter den faglige innsikten. Det frister å sitere Nassim Taleb: Never hire an A-student, unless it’s for taking exams.
Dette bringer oss videre til delkonklusjonen: Høsten 2017 raste kullet mitt fordi tre år med hodeløs likningsdrilling hadde lobotomert oss for analytiske evner, samt evnen til å se det større bilde. Å bruke teorien vi til noe praktisk framstod uhørt. Møtet med virkeligheten var et møte med uvirkeligheten. Og det var ikke vår feil. Så går vi videre til enkelttemaer. 

Les ogsåRetningslinjer for opptak i NHHS endres – idrettslag og kjellergruppe kommenterer


Normalfordelingen 

Det kommer stunder hvor jeg lurer på hvordan det fortsatt finnes hår på hodet mitt, så mye jeg har revet i det i frustrasjon over normalfordelingen. På et halvt år har han slappe kisen fra videregående som begynte på privatskole i Skottland, blitt smartere enn deg. Du jobbet som juling hele høsten, dere møtes hjemme på juleferie, du forteller slukøret om C-snittet ditt, og han preker ivrig om at «det er jo bare å jobbe hardt, da! Får bare A-er og B-er jeg, ass!» Du forsøker å fortelle at du gjorde mye riktig, men karakterene skal fordeles, og derfor… Du gir opp. Bachelorstudentene straffes for noe de ikke har kontroll over, nemlig medstudentenes prestasjoner. Dersom du klarer å argumentere for at det er rett, fra et etisk ståsted, er du god.  
            
Et eksempel på normalfordelingens komiske konsekvenser: Høsten 2016 hadde jeg faget Markedsføring. Vi skulle utarbeide en markedsplan for et produkt, og lærte dermed masse nyttig om gruppearbeid, utarbeidelse av markedsplaner, powerpoint og pitching. Kort sagt var situasjonen nesten ikke til å ta innover seg; den minnet mistenkelig mye om arbeidslivet. «Problemet» var at for mange grupper fikk for gode karakterer. – Nei, tilbake på tegnebrettet for ledelsen. 

Det gikk som det måtte: Skriftlig, individuell eksamen. 

6 things you should absolutely know how to do in Excel

Jeg suger i Excel. Det finnes ikke den Excel-snarvei som sitter i fingrene mine. Og det er ikke min skyld. Når du har studert økonomi etter år 2000, skal Excel-kunnskap være en sterkt integrert del av pensum. Excel har vært relevant under én av mine eksamener, og da måtte vi tolke en utskrift av et Excel-ark. Det er som å utdanne en agronomer, tildele kullet trekrakker og blikkspann, og be dem sitte på huk i tre år og øve jurmelkingsteknikk. Jeg har selv erfaring med å inntre på ny arbeidsplass, bli møtt med et: «Ja, Sander, du er jo økonom, så du fikser Excel-oppgavene, sant? Flott». I disse situasjonene har jeg rett og slett ikke turt å si det som det er: «Du, vi regnet stort sett spottrenter og utledet teorier fra midten av det nittende århundret på penn og papir, så jeg kan ikke hjelpe deg, kompis!» Visstnok er Excel nå i større grad integrert i bachelorgraden, men 20 år for sent, og samtidig på oppgaver med for få analytiske og intellektuelle utfordringer.

Les også: Nå får studentene tilbud om ekstra lån og stipend – her er kriteriene for ordningen

Konklusjon
Hvorfor fremstår minnet om bachelorgraden som tre seige år med uendelige dager på lesesal, og lite læringsutbytte? Normalfordelingen har gitt oss insentiver til å legge all tid og energi i kalkulatoren og teoripugging. Min erfaring tilsier at lesing av aviser og seing av Dagsrevyen er bortkastet tidsbruk. Å «tenke stort» gir ikke noe tilbake; man burde heller drille likninger. Dermed uteblir knagger som vi kan henge stoffet på, og «tillært» kunnskap renner ut i den glemte kunnskapens sand. 

15. april la NHH ut en video på Facebooksiden: «Er du en som tenker du tenker de store tankene? Søk NHH i dag». Hvis svaret ditt på spørsmålet er «ja» – vent med å søke til du er masterstudent. 

Har du lest disse sakene?