AUFs nye leder kom til Norge som flyktning. Nå vil Mani Hussaini gjøre Norges største politiske parti rødere og grønnere.


Wonderboy eller en vanlig gutt fra Jessheim? Mani Hussaini, fylkesleder for Akershus AUF, har blitt kalt så mangt de siste ukene etter det ble kjent at han er innstilt av valgkomiteen som den nye lederen av Arbeidernes ungdomsfylking.

Hussaini smiler og viser oss stolt rundt i lokalene til AUF, som ligger i samme bygget som Arbeiderpartiets hovedkvarter på Youngstorget i Oslo. Han er kledd i hvit genser, skinnjakke, jeans og svarte Converse.

– Jeg har fått beskjed om å ha på meg enkle klær og farger. Ikke ruter eller striper, det blir visst veldig bråkete for kamera, forklarer han.

– Det er sånt jeg aldri har tenkt på før.

Det er derimot noe han må tenke på nå. I løpet av de siste dagene har han hatt utallige intervjuer i aviser og TV. Oppmerksomheten rundt ham har vært enorm.

– Jeg regnet jo med at Romerikes Blad og en annen lokalavis på Jessheim ville ta kontakt etter at innstillingen ble kjent, men jeg hadde ikke trodd det skulle bli så mye oppstyr. Jeg var faktisk på vei ut døren på vei til trening da det smalt. Det hamret på med telefoner. Det er jo veldig kult. Folk vet visst lite om meg, og har mye de lurer på.

– Du sier du er en vanlig gutt fra Jessheim. Hva legger du i det?

Hussaini trekker på skuldrene.

– Det betyr akkurat det. Jeg har en helt vanlig bakgrunn, og har gjort det samme som de fleste norske ungdommer har gjort. Jeg har jobbet siden jeg var femten år, spilt fotball og gått på skolen. Det er ikke noe ekstraordinært ved meg. Jeg meldte meg inn i AUF i 2006 fordi jeg ville at seksten- og syttenåringer skulle få betale barnebillett på bussen. Det har aldri vært noe spesielt mål å få posisjoner i politikken. Ting har bare skjedd.

Asylsøker
Forsidebildet til Hussaini på Facebook er en kampanje for et fritt Palestina, der Arnulf Øverlands ord står skrevet i fargene til det palestinske flagget: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Mani Hussaini har opplevd urett. Han er født og oppvokst i Syria, nærmere bestemt i Quamishli, som anses som den kurdiske hovedstaden i landet. Faren, Abdulbaki Hussaini, var medlem i Kurdistans demokratiske parti, og ettersom kurdere ikke er anerkjent som egen etnisk minoritet, stod hele familien i fare på grunn av hans rolle som opposisjonell. Familien på fem flyktet da han var elleve år gammel. Etter opphold i flere land endte flukten i Norge. Hussainis fire første år i landet med mor, far, bror og søster tilbrakte han på forskjellige asylmottak i Bærum, Asker, Stord og Haugesund. Til slutt ble de innvilget opphold og familien endte opp på Jessheim i Ullensaker kommune nord for Oslo. Selv mener han disse årene har lært ham enormt mye.

– Jeg har blitt ekstremt tilpasningsdyktig. Uansett hvor vi har vært har vi fått en tilknytning til stedet, og funnet noe å bli glad i der vi var. Også er jeg veldig nysgjerrig på hvordan ting fungerer. Man må være det. Du kan ikke vente på at ting skal skje. Du må være nysgjerrig. Jeg tror det er det som har funket for meg.

Hussaini var tolv år da han begynte på norsk skole, men kunne bare noen få norske ord. Han beskriver tiden da han ikke forsto som den vanskeligste.

– Jeg skjønte kanskje ett eller to ord, men ikke sammenhengen. Heldigvis hadde vi matte. Der var det jo bare formler og tall.

Han demonstrerer hvordan han løste ligninger i luften. Etter kroppsspråket å dømme løste han dem relativt raskt.

– I starten svarte jeg bare ja eller nei til alt. Etter hvert begynte jeg å si kanskje. Jeg pleide å teste ut nye ord jeg hadde hørt, og lese folks reaksjon. Slik lærer man raskt. Jeg vil vel si at jeg lærte mest norsk i skolegården.

Til tross for språkproblemer syntes han ikke at han var så ulik de andre klassekameratene.

­– Vi var jo ungdommer i 7­–8. klasse, var glade i å leke, se på jenter og høre på McMusic. Men det var noen ting jeg skilte meg ut på, da. De andre barna elsket å være ute. Det gjorde jo ikke jeg. Det var jo drittkaldt sammenlignet med alt jeg hadde vært vant til før. Bortsett fra det var den eneste forskjellen at jeg hadde mørkere hår enn resten, snakket dårligere norsk og hadde litt sånn dunbart.

– Hva er det viktigste bakgrunnen din har lært deg?

– Det er mye. Alle mennesker har med seg en bagasje og man lærer gjennom hele sitt liv. Hvis jeg skal trekke frem noe er det at jeg har bodd i to forskjellige samfunn. At jeg har lært meg å se forskjell mellom hva som er bra og hva som er dårlig. Jeg kan for eksempel alltid sammenligne Norge og Syria, sier han alvorlig.

Fotballspiller, jagerpilot og tannlege
Mani Hussain var ikke på Utøya 22. juli 2011. Han var fremdeles i Dubai, der han hadde et praktikantopphold i Utenriksdepartementet. Oppholdet varte i seks måneder. Han jobbet med politisk og økonomisk rapportering til Norge. I Dubai ble han igjen minnet på hvor mye politikk har å si for hverdagen til folk og samfunnsutviklingen.

– Det var ekstreme forskjeller. Man blir så frustrert fordi man vet at det er mulig å gjøre noe med det. Det er politikk det handler om. Å se folk leve på den måten, det er så utrolig urettferdig.

Vi går ut på verandaen til AUF-kontoret. Kontoret ligger i åttendeetasje, så det er god utsikt over Oslo. Hussaini ser utover byen. Fotografen knipser bilder.
Har han drømt om å bli politiker? Svaret er nei. Men han har sett for seg flere mulige karrièreveier. Planen var først å bli fotballspiller. Han gikk på fotballinjen på videregående og spilte kamper på tredjedivisjonslaget Raumnes og Årnes. Posisjonen var spiss. Etter hvert innså han at han ikke var god nok til at han ville satse. Det neste målet var å bli tannlege.

– Jeg hadde ikke gode nok karakterer til å komme inn, og samtidig er jeg redd for blod. Jeg ville nok blitt en ganske dårlig tannlege, så jeg tror det er bra at det ikke ble noe av.

Han ler. Deretter var planen å bli jagerpilot. Med perfekt syn, riktig høyde og god fysikk hadde han nok passet godt inn. Men Hussaini fikk aldri innkalling til militæret da kameratene mottok sine brev. Han var nemlig ikke blitt norsk statsborger ennå. Brevet fikk han ikke før han var 20, og da var han allerede godt i gang med studier.

Den nye kronprinsen
Landsmøtet til AUF er fra 16. til 19. oktober. Det er da han blir valgt offisielt. En enstemmig valgkomité står bak nominasjonen. Selv mener han at det at det hele er tilfeldigheter.

– Jeg meldte meg inn i AUF fordi jeg brant for noe. Etter hvert fikk jeg et verv. Da kunne jeg jobbe med saker jeg brant for på en annen måte. Hadde jeg planlagt å bli leder i 2006 hadde det aldri skjedd. Politikk handler om å ha et ønske om å forandre. Det er målene og visjonene som bør være drivkraften til å drive med politikk. Ikke at du kan sette verv på CVen.

Ydmyk, inkluderende og oppriktig. Og alltid blid. Dette er beskrivelser som går igjen når man spør AUFere om deres neste leder. Han er tøffere i retorikken, sier andre.

– Han tør å være direkte og han tør å gå rett på i en debatt, sier en AUF-kollega.

– Hva slags leder blir du?

– Jeg håper jeg blir en tydelig en. Det er viktig at AUF har et klart mål og en klar visjon. Jeg vil være en leder som får folk med seg. Ingen er født som en god leder, det er noe man lærer seg. Jeg tror alle kan bli gode ledere.

Det er ingen tvil om at han er populær blant sine egne. På sosiale medier renner det på med positive tilbakemeldinger fra AUFere og AP-politikere. Hussaini er klar på at han ønsker å gå aktivt ut for å engasjere medlemmene i Norges største ungdomsorganisasjon i enda større grad.

– Vi er 14 000 nå. Det betyr at vi sitter på enormt med menneskelige ressurser. Jeg vil at i AUF skal alle føle seg viktige.

Klima, skatt og asylpolitikk
Hussaini lener seg fremover i stolen. Han gestikulerer som Jens Stoltenberg – mye, men avdempet, klart og tydelig. Han har tre kjernesaker han ønsker skal definere organisasjonen.

– AUF skal i enda større grad påvirke Arbeiderpartiet til å bli både grønnere og rødere. Det er ikke noe vits å være for en bedre skole hvis miljøet går til helvete. Arbeiderpartiet har kjørt linjen om at industri og arbeidsplasser alltid skal gå først. Oljen har bidratt til mye bra i Norge, men vi er nødt til å se mot et fornybart samfunn, og det holder ikke bare å snakke om det lenger. Det haster.

Han mener også at det er på tide med en skattedebatt i partiet.

– Forskjellene vokser, og Arbeiderpartiet gikk til valg på en skattepolitikk på samme nivå som Bondevik II regjeringen. Jeg tror velgere vil være villige til å betale litt mer i skatt så lenge man ser at det skjer noe i den andre enden.

Den siste kjernesaken er asylpolitikken. I 2008 endret Arbeiderpartiet formuleringen rundt sin asylpolitikk. Det ble endret fra ”human og solidarisk asylpolitikk” til ”streng og rettferdig”. Dette er han sterkt uenig i.

– Når det gjelder mennesker i nød, skal det aldri være noe mål å være streng. Hvis vi som verdens rikeste land ikke kan ta imot flyktninger, hvem kan det egentlig da?

Arrangøren
Han har alltid vært arrangøren. Skal det være en fest eller arrangeres en tur tar han ansvar for å sette ting i gang.

– Jeg tør å ta første steget hvis vi skal gjøre noe nytt. Det tror jeg gjelder generelt. Jeg tør å gjøre nye ting.

– Er du god til å samarbeide?

– Ja, jeg tror det. Jeg er hvert fall dårlig på å jobbe alene. Jeg må alltid ha folk med meg for å jobbe best. Det har vært frustrerende med masteroppgaven min. Da er det bare meg og veileder. Jeg foretrekker å jobbe i større grupper. Jeg tror på samarbeid, jeg. Man kan ikke være en solospiller hele sitt liv. Ved å samarbeide blir en bedre, og man blir kjent med sine svake og sterke sider.

Gir seg ikke
Hussaini ser sprek ut. Da han møter oss kommer han rett fra trening etter et intervju med VG. Han skal visstnok være god på å jobbe og løpe samtidig.

– Tar du over plassen til Jens Stoltenberg som Jonas Gahr Støres løpepartner?

Han ler høyt og rister på hodet.

– Jeg er veldig glad i norsk natur, men jeg er ikke noe glad i å løpe ute. Det gjør jeg alltid inne på tredemølle. Jeg tror ikke jeg får løpe med Jens og Jonas – de er bedre trent enn meg. Jeg vil gå Birken neste år, men jeg er ikke så god til å stå på ski. Jeg er veldig ivrig, da. Jeg gir meg ikke. Jeg detter kanskje hundre ganger, men det går helt fint.

– NATO eller First House?

– Ingen av delene.

– Du har hatt mange mål?

– Jeg har villet bli mye, jeg. Det er det som er med Norge, vettu. Det er masse muligheter. Jeg har hatt mange drømmer. Jeg har jobbet i perioder som lærer på ungdomsskolenivå. Det likte det veldig godt. Det er noe jeg virkelig kunne se for meg å gjøre i fremtiden.

– Hvor er du om ti år?

­– Det som er sikkert er at om ti år kommer jeg til å ha de samme målene og visjonene som idag. Kanskje jeg er med i politikken, kanskje i en bedrift, kanskje lærer.

Han tar en tenkepause.

– Si lærer da.