Maren Løfsgård og Oskar Henriksen demonstrerer blankvåpenkamp

Kampsport for nerder

Når de ikke trener med sverd og skjold, bruker Konshirden 1260 kveldene på å sy autentiske middelalderkostymer.


Den dum­pe ly­den av sverd­skaft mot skjold in­di­ke­rer at kam­pen er i gang. I et øye­blikk blir de stå­en­de og ser prø­ven­de på hver­and­re i et for­søk på å for­ut­se mot­stan­de­rens før­s­te trekk. Det enes­te som kan hø­res er su­sen fra tra­fik­ken ak­kom­pag­nert av ra­bal­de­ret fra et bue­korps leng­re opp i skrå­nin­gen. Spen­nin­gen bry­tes idet en av mot­stan­der­ne he­ver sver­det og tar et raskt skritt frem­over. Mot­re­ak­sjo­nen kom­mer ikke sent, og et skjold er straks he­vet for å av­ver­ge an­gre­pet.

Nå er spil­let i gang.

Basert på ære
Vi set­ter oss på en benk uten­for Ro­sen­krantz­tår­net på Ber­gen­hus fest­ning. Frost­røy­ken står ut av mun­nen på oss mens vi ut­veks­ler hil­se­ner. Klær­ne Ma­ren So­fie Løfs­gård og Os­kar To­bi­as Hen­rik­sen har på seg er iøy­ne­fal­len­de. De er med Kongshirden 1260, en grup­pe som dri­ver med blankvåpenkamp og opp­vis­nin­ger, og som skal ha tre­ning i borg­går­den ikveld. De står i god stil til om­gi­vel­se­ne, som ble fer­dig­stilt i år 1261. På seg har de lin­kjort­ler og hjel­mer, og beg­ge har også sverd og skjold. To gut­ter går for­bi lignende an­truk­ket. Den ene av dem har på seg en rust­rød kjor­tel og mør­ke ull­buk­ser. På bei­na har han bru­ne Gore-Tex-sko. Den and­re har en mørk, nes­ten sort, kjor­tel med mat­chen­de buk­ser. Beg­ge har skjold. De hil­ser.

– Blankvåpenkamp går ut på at vi slåss med vå­pen fra en his­to­risk epo­ke. Det er det vi bru­ker mes­te­par­ten av ti­den på, be­gyn­ner Os­kar.

– Vi fo­ku­se­rer på den nor­ske høy­mid­del­al­de­ren, og bru­ker rep­li­ka­vå­pen som i stor grad skri­ver seg fra den ti­den. Men det er jo noen folk her som har vi­king­vå­pen også, så tids­spen­net blir litt stør­re.

Blank­vå­pen el­ler blankvåpenkamp kan kal­les en slags kamp­sport, hvor må­let er å lan­de dre­pen­de treff på mot­stan­de­ren. Men selv om reg­le­ne er kla­re, er det in­gen dom­me­re el­ler po­eng­tel­ling.

– Det er ba­sert på ære, sier Ma­ren. – Hvis jeg vet at Os­kar traff meg in­nen­for de so­ne­ne som equals death, må jeg gi meg. Hvis ikke blir Os­kar sur, og så får jeg kjeft et­ter­på.

Det er opp til den en­kel­te å vite når man er død. Det er man hvis man blir truf­fet i det så­kal­te «badedraktområdet», alt­så om­rå­det mel­lom al­bu­ene, knær­ne og hal­sen. Da må man leg­ge hån­den el­ler sver­det på ho­det, og gå ut av kam­pen for å unn­gå at noen skal tro man frem­de­les er med.

– Det er ikke noe som er mer ir­ri­te­ren­de enn å tro at noen er død, og så er de ikke det, el­ler om­vendt, hum­rer Os­kar.

Bed­re enn Hol­ly­wood
Den angrepede tar et raskt skritt bak­over. Han an­leg­ger god ben­bred­de med det ene be­net for­an det and­re og stål­set­ter seg for nes­te slag. Ly­den av sverd mot skjold hø­res nok en gang da mot­stan­de­ren igjen an­gri­per. Den­ne gan­gen nø­ler han ikke med å sva­re på til­ta­le. Sver­det er he­vet på et blunk og angrepsforsøket blir så vidt av­ver­get av mot­stan­de­ren. Ly­set fra lys­kas­te­ren om­gir dem i en gyl­len bob­le og kas­ter lan­ge skyg­ger over det fros­ne gres­set. Al­les opp­merk­som­het er ret­tet mot dem som står i mid­ten av stein­rui­ne­ne.

De slår har­de­re enn vi had­de for­ven­tet. Det smel­ler skik­ke­lig når sverd tref­fer skjold, og del­ta­ger­ne hol­der ikke til­ba­ke fra å bru­ke spark el­ler an­nen kropps­kon­takt for å få inn et treff. Kam­pe­ne er over i lø­pet av se­kun­der. Os­kar be­dy­rer at det hele er langt mind­re bru­talt enn det ser ut.

– Det vi dri­ver med er mer ekte enn Hol­ly­wood-ko­reo­gra­fi, for­kla­rer han. – I Hol­ly­wood går alt ut på at det skal se bra ut. Der bru­ker de ikke en­gang skjold, som var helt livs­vik­tig. Det ser ut som om de prø­ver å tref­fe mot­stan­de­rens sverd, ikke krop­pen.

Selv om grup­pen ba­se­rer kampteknikken på au­ten­ti­ske kampmanualer fra mid­del­al­de­ren, er det fort­satt sto­re for­skjel­ler på hvor­dan de slåss idag og i mid­del­al­de­ren. De fles­te tref­fe­ne som dre­per her vil­le nes­ten ikke gjort noen ska­de i vir­ke­lig­he­ten. Det er ikke me­nin­gen at det skal gjø­re vondt. Der­med kan man vin­ne kam­per med angrepstaktikker som egent­lig vil­le fått en selv drept.

– Du får noen blå­mer­ker, men det gjør man i all sport, sier Ma­ren. – Det er ge­ne­relt vel­dig lite ska­der. Mye mind­re enn i for eks­em­pel fot­ball. Det vers­te som skjer er at man får vondt i al­bu­en og må stå over en run­de.

Lang tra­di­sjon
Blankvåpenkamp er en gren av reenactment, som er en fel­les­be­teg­nel­se på rollespilliknende ak­ti­vi­te­ter der del­ta­ger­ne prø­ver å gjen­ska­pe en be­stemt tids­pe­ri­ode el­ler be­gi­ven­het. Det hele star­tet al­le­re­de i an­tik­kens Rom, der det ble gjen­gitt be­røm­te slag i am­fi­teat­re til of­fent­lig un­der­hold­ning, dog det gikk litt har­de­re ut­over del­ta­ger­ne den gan­gen. Si­den den gang har folk i mid­del­al­de­ren imi­tert ro­mer­ne, viktorianerne har imi­tert mid­del­al­de­ren, og ame­ri­ka­ner­ne har gjen­skapt sce­ner fra bor­ger­kri­gen si­den før den var av­slut­tet.

Som hob­by har reenactment hatt en kraf­tig opp­blomst­ring si­den 1970-tal­let. Det prak­ti­se­res i alle ver­dens­hjør­ner, og med alle slags his­to­ris­ke te­ma­er. I Nord-Eu­ro­pa har vikingreenactments vært det do­mi­ne­ren­de, sær­lig et­ter at sto­re de­ler av en vi­king­by ble fun­net uten­for York på 1970-tal­let.

Det er rundt 400 per­so­ner i Nor­ge som dri­ver med blankvåpenkamp i Nor­ge, for­delt på et titall grup­per. De fles­te er vi­king­grup­per, med mid­del­al­de­ren som det nest mest po­pu­læ­re. Grup­pe­ne har stort sett lite med hver­and­re å gjø­re, unn­tatt én gang i året, når de har et fleredagers lands­treff.

– Det er ikke et show, bare mas­se folk som lø­per rundt med va­rie­ren­de middelalderoutfit i en skog i Øst­fold, for­kla­rer Ma­ren.

Slem sir­kel
Du­el­len når et pau­se­punkt. Beg­ge de kjem­pen­de tar et skritt til­ba­ke for å be­trak­te si­tua­sjo­nen. De går i en sir­kel rundt hver­and­re før de nes­ten sam­ti­dig he­ver sver­det til et nytt an­grep. I sis­te øye­blikk trek­ker mot­stan­de­ren seg fra det nye sam­men­stø­tet og stam­per bak­over mot den høye stein­veg­gen. Det­te kan ut­nyt­tes. Sver­det tref­fer mot­stan­de­rens skjold gjen­tat­te gan­ger og tvin­ger han leng­re inn mot veg­gen. Han er fan­get og har ikke len­ger en sjans. Nå­de­stø­tet set­tes inn og tref­fer mot­stan­de­ren i si­den. Han ro­per et høyt ja og leg­ger sver­det på ho­det. Han er død. Spil­let er slutt.

– Slem sir­kel! ro­per kvel­dens tre­ner, som er den som sty­rer spil­let. Det er sig­na­let for at del­ta­ger­ne skal bry­te opp du­el­le­ne og stil­le seg i en sir­kel for å slåss alle mot alle. Egent­lig plei­er det­te å kal­les «Odins sir­kel», men si­den nav­net er vi­king­in­spi­rert, og Kongshirden 1260 er en middelaldergruppe, har de end­ret det.

Ma­ren har en­de­lig fått på seg alt be­skyt­tel­ses­ut­sty­ret og slår sver­det mot skjol­det for sig­na­li­se­re at hun er med. Ut­sty­ret er tungt, så de har var­met opp uten, ved å spil­le det de kal­ler «hans­ke­ball», en hjem­me­la­get sport som til tross for at de be­skri­ver den som en va­ri­ant av rug­by, lig­ner mer på ul­ti­ma­te fris­bee. Ma­ren me­ner et av de stør­ste for­trin­ne­ne ved blank­vå­pen er at det er de­mo­kra­tisk og lavtersklet.

– Jeg har ald­ri vært sær­lig at­le­tisk, men jeg kan li­ke­vel være med å slåss, sier hun. – Noen er selv­føl­ge­lig flin­ke­re enn and­re, men alle ta­per iblant. Selv de bes­te dør noen gan­ger i lø­pet av en tre­ning.

Noen grup­per har rang­sy­ste­mer, der man star­ter som re­krutt og for eks­em­pel ikke får til­gang til alle ty­per vå­pen før man har ste­get i gra­de­ne. I Kongshirden 1260 må man der­imot bare være med på noen få tre­nin­ger for å lære det mest grunn­leg­gen­de før man kas­tes ut i det. Os­kar me­ner man læ­rer best da.

Over­vekt av Y-kro­mo­so­mer
Os­kar er den før­s­te av de to som be­gyn­te med blank­vå­pen, og har vært ak­tiv si­den 2005. Han ble in­tro­du­sert for spor­ten av sin eld­re bror, som han ikke er helt sik­ker på hvor­dan snub­let over det. Ma­ren søk­te det opp et­ter å ha sett et show året før som fan­get hen­nes in­ter­es­se. Der­et­ter spur­te hun om hun kun­ne få være med. Selv om hun er ny ak­ku­rat i blankvåpenmiljøet, er reenactment og le­ven­de his­to­rie noe hun har dre­vet med si­den hun var ti.

– Det er et vel­dig manns­do­mi­nert mil­jø, men det er bare gøy, smi­ler Ma­ren. – Det­te er det enes­te ste­det jeg har vært der køen til her­re­toa­let­tet er leng­re enn til da­me­toa­let­tet.

– Nå er jo fak­tisk en fjer­de­del av med­lem­me­ne jen­ter, inn­ven­der Os­kar.

En god por­sjon skue­spill
Beg­ge dri­ver, i lik­het med fle­re av de rundt tredve med­lem­me­ne i Kongshirden 1260, også med laiv, el­ler live-rol­le­spill. Laiv er noe som opp­sto da man be­gyn­te å ta ele­men­ter fra klas­sis­ke bordrollespill, som Dungeons & Dra­gons, og flyt­tet dem ut i na­tu­ren. Inn­le­vel­se og kos­ty­mer står sen­tralt, og ar­ran­ge­men­te­ne kan vare i fle­re da­ger. Er­fa­rin­gen er til hjelp un­der blankvåpenopptredener, der den rene kon­kur­ran­sen må sup­ple­res med en god por­sjon skue­spill.

– Da kan vi til­la­te oss litt mer sprø ting. Alt­så, ting som egent­lig er idio­tis­ke, men som ser bra ut, for­tel­ler Os­kar.

– Dess­uten vil vi støn­ne, fal­le om og gjø­re mer dra­ma­ti­ske ting når vi dør, iste­den­for bare å ta hån­den på ho­det, fort­set­ter Ma­ren.

Os­kar de­mon­stre­rer ved å trek­ke sver­det ut av hylst­ret og he­ver det mot Ma­ren for å vise en hen­ret­tel­se. Han gjør et dem­pet hugg, spin­ner rundt og stik­ker sver­det inn un­der ar­men på Ma­ren. Ma­ren støn­ner høyt og fal­ler ned i kne­stå­en­de i et par se­kun­der før hun fal­ler dø­en­de om. Så rei­ser hun seg igjen og sier at det­te ikke er noe de kan gjø­re på tre­ning.

– Det går sånn ut­over klær­ne. De blir slitt og skit­ne hvis vi skal fal­le hele ti­den. Og det er ikke all­tid like ål­reit hvis gru­sen skra­per opp hen­de­ne, sier hun.

De sy­nes det er vik­tig å un­der­stre­ke at blank­vå­pen, til tross for stort over­lapp, ikke er det sam­me som laiv. Rollespillelementet mang­ler. Man la­ter ikke som om man er ka­rak­te­ren sin og kal­ler hver­and­re ikke ved fik­ti­ve navn. Å blan­de blankvåpenkamp og rol­le­spill­ele­men­ter er imid­ler­tid van­li­ge­re i and­re de­ler av ver­den.

Sykt femi
His­to­risk autentisitet er en sen­tral del av blankvåpenkamp. Selv om kles­reg­le­ne er lø­se­re på tre­ning enn un­der opp­tre­de­ner, har Os­kar og Ma­ren pyn­tet seg litt eks­tra i an­led­ning vår re­por­ta­sje.

– Alt ut­sty­ret er i grunn au­ten­tisk, unn­tatt det åpen­ba­re som un­der­tøy, sko og sån­ne ting. Men sik­ker­hets­ut­styr er vik­tig. Alle må ha noe på ho­det, tann­be­skyt­tel­se og noe på hen­de­ne. For gut­ter er det også på­budt med susp, for­tel­ler Ma­ren.

Gar­de­ro­ben er raskt vok­sen­de og in­ne­hol­der en del hånd­verk. Noen nøy­er seg med å kjø­pe ut­styr, men det ku­les­te er å lage tin­ge­ne selv. Ma­ren for­tel­ler at hun har sydd alt ut­sty­ret hun har på selv. Os­kar hol­der opp skjol­det sitt og pe­ker på de for­skjel­li­ge sym­bo­le­ne han har malt på. De hol­der seg til kris­ten te­ma­tikk, si­den de kon­sen­tre­rer seg om pe­ri­oden et­ter krist­nin­gen av lan­det.

– Det enes­te som mang­ler nå er noen gres­ke bi­bel­vers langs kan­ten, så er jeg for­nøyd, er­klæ­rer Os­kar.

I til­legg til to tre­nin­ger i uken, ar­ran­ge­rer med­lem­me­ne ofte det de kal­ler «mek­ke­kveld». Da mø­tes de hjem­me hos noen for å sy og lage ut­styr. De mind­re er­far­ne med­lem­me­ne kan få hjelp og in­spi­ra­sjon fra de mer er­far­ne.

– Vi kal­ler det «mek­ke­kveld» for­di folk syn­tes «sy­kveld» hør­tes så sykt femi ut, ler Ma­ren. – Det er få and­re ste­der du kan høre sto­re, hå­re­te menn dis­ku­te­re bro­de­ri­er og sy­ing.

Ikke bare for historienerder
– Man­ge ser nok på det­te som en nerdesport, sier Ma­ren, før hun tar et øye­blikks ten­ke­pau­se. – Det er det for så vidt også. Man­ge er skik­ke­lig tun­ge historienerder.

Det er li­ke­vel ikke alle som dri­ver med blank­vå­pen for his­to­rie­in­ter­es­sen. I til­legg til his­to­rie­stu­den­te­ne, fin­ner man folk som dri­ver med helt and­re yr­ker, som bil­me­ka­ni­ker og vek­ter, som er der mest for spor­tens skyld. Ma­ren og Os­kar plas­se­rer seg selv i den før­s­te grup­pen.

– Noen sy­nes det vi hol­der på med er gan­ske kult, mens and­re sy­nes det er helt sprøtt. En­kel­te sy­nes nok det er blod­har­ry, sier Os­kar.

For Ma­ren har li­ke­vel det al­ler mor­soms­te vært å opp­tre for barn. Mye mor­som­me­re enn å opp­tre for voks­ne, som skjøn­ner at det hele er et spill.

– De er så med, så en­ga­sjer­te! ut­bry­ter Ma­ren.

Hun for­tel­ler om en gang de had­de et opp­drag i en kir­ke, der stør­ste­par­ten av pub­li­kum var jen­ter.

– Jeg var den enes­te jen­ta som var med den da­gen, og jeg har ald­ri fått så mye hei­ing og good­will.

Blant ven­ner
Med fem ti­mer tre­ning i uken, mek­ke­kvel­der, opp­vis­nin­ger og stev­ner, er blankvåpenkamp en tid­kre­ven­de hob­by. Ma­ren me­ner li­ke­vel ikke at hob­by­en går ut over stu­die­ne el­ler hen­nes so­sia­le liv.

– Det er ven­ne­ne mine jeg tre­ner med. Da spil­ler det ikke så stor rol­le om vi gjør det­te el­ler noe an­net, sier hun.

– Jeg har nok mer­ket at min so­sia­le krets etter­hvert har krym­pet til folk som dri­ver med de sam­me tin­ge­ne som meg, leg­ger Os­kar til.

Bulles jour­na­lis­ter må gi seg før tre­nin­gen er fer­dig. Det er for kaldt ute. Nå er det lag­kamp som tre­nes på. Del­ta­ger­ne stil­ler seg opp i to lin­jer på hver sin side av kamp­om­rå­det før de bra­ser sam­men. Igjen og igjen. Da vi går der­fra, kan vi se skyg­ge­ne de­res leke seg langs mur­veg­ge­ne bak oss, og høre klan­gen av stål mot stål kon­kur­re­re med du­ren fra bil­vei­en.

[simpleresponsiveslider]

.