– Kygo, Kygo, Kygo.

Publikum rundt meg roper taktfast idet en mann entrer scenen. Han tar på seg headset og musikk kommer på.

– Kygo! Kygo! Kygo!

Selv om NHH Kjøp og salg har blitt digitalt voldtatt de siste par dagene, er det få som vet hvordan verken Kygo eller Klingande ser ut. Mange har likevel fått med seg at Klingande er en duo, og i hvert fall guttegjengen ved siden av meg konkluderer derfor fornøyd med at det må være Kygo som står på scenen.

– KYGO! KYGO! KYGO! KYGO!

De tar feil. Nok en mann entrer scenen. Han går i jeans, t-skjorte og Yankes-caps. Og blazer. Og han spiller saksofon. Klingande. Guttengjengen blir skuffet. Det burde de ikke ha blitt. De forlater området. Det burde de i hvert fall ikke ha gjort.

Vi står nemlig helt foran ved gjerdet, og har du først forlatt den plassen er den vanskelig å få tilbake. Selv prøver jeg alltid å komme tidlig nok til å få stå foran. Det er selvfølgelig viktig med god luft og nærhet til scenen. Enda triveligere er det å kunne «bumpe» i takt med musikken uten å tørrhumpe personen foran meg ufrivillig opp etter korsryggen.

Mannen med saksofonen heter Cédric Steinmyller. Han forlater etterhvert scenen igjen, og etterlater den andre halvdelen av Klingande, Edgar Catry, alene i DJ-boden. Det ser ut som om Catry nyter litt solooppermsomhet, men det varer imidlertid ikke lenge. Kort tid etter kommer Steinmyller tilbake. Saksofonen har han lagt igjen bak scenen, og bærer på noe som jeg best kan beskrive som en futuristisk blokkfløyte. Han forsvinner nok en gang, men er straks tilbake med den gamle saksofonen. Nå står han imidlertid på scenehuset. I løpet av hele konserten er han aldri bak miksebordet, og jeg sitter igjen litt usikker på om han kan noe annet enn blåseinstrumenter.

Publikum jubler høyt i det Steinmyller svinget et stort norsk flagg på scenen. Kanskje Klingande er de nye norgesvennene? I løpet av de circa nitti minuttene guttene er på scenen, rekker de i hvert fall å dra oss i gjennom de to sangene noen egentlig kan ha håp om å ha hørt fra før: Jubel og Punga. Begge to leveres til stor jubel (pun intended), og den franske duoen greier langt på vei og gjøre leveransen unik ved å inkorporere nye elementer. Selv om jeg digger spontane endringer er det alltid like kleint når jeg dropper for musikken gjør det. Jeg trøster meg med at jeg ikke er den eneste. Selv Steinmyller bommer i blant. Resten av konserten blir dessuten noe tammere fordi tonene som spiller er ukjente for publikum. Det er synd, for det Catry drar ut av miksebordet er faktisk ganske imponerende.

Karakter 5/7