Pling.

Med en tittel som Kuk er det vanskelig å ikke la nysgjerrigheten bli pirret. Men det som var en forventning om en utelukkende humoristisk og seksualisert forestilling viste seg å være en intens emosjonell opplevelse for publikum.

Varighet: 90 minutter. Ingen pause.

Med: Kristian Berg Jåtten, Knut Erik Engemoen, Kristi-Helene J. Engeberg og Svein Harry Schöttker-Hauge

Anmeldelsen er basert på generalprøven 11.09.20. 

Stykket er et klassisk trekantdrama, men med moderne problemstillinger.

Vi møter John, en tilsynelatende homofil mann som begynner å utforske og stille spørsmålstegn ved egen seksualitet. John fremstår etter hvert som en mann som aldri har tatt sine egne avgjørelser eller tenkt selvstendige tanker. Situasjonen han er i i dag, er et resultat av manglende handlekraft mot omgivelsenes forventninger til ham og livet hans. Dette fører til at han blir et lett mottakelig bytte for manipulasjon av de som skal stå ham nær.

Kuk er en fortelling om en mann som endelig finner sin stemme og tør å være udefinert.

Scenen er enkel, og salen er så trang og intim at det egentlig er mer korrekt å kalle det et rom. Avstanden mellom publikum og skuespillerne er liten og skaper en følelse av at vi sitter sammen med rollefigurene. Handlingen foregår alltid på dette store bordet. Kristi-Helene J. Engeberg som spiller «den andre kvinnen» og Kristian Berg Jåtten som spiller Johns fraseparerte samboer er alltid tilstede på scenen, selv om de ikke alltid deltar i dialogen som utspilles. Samboerens far, spilt av Svein Harry Schöttker-Hauge, har også sine ting han vil få sagt.

Det er et stort fokus på stemmen, samtalen og ordene.

Karakterene tar aldri fysisk på hverandre. Det er kun det som blir sagt som forteller oss hva som skjer. Sex-scenene er på denne måten svært eksplisitte, samtidige som de ikke blir utført direkte.

Kulissene endrer seg ikke, men rundt halvveis blir Schöttker-Hauge introdusert som Berg Jåttens far. På dette tidspunktet flytter de seg fra å sitte på bordet til å sitte på stoler bak bordet. I oppholdet mellom denne endringen blir det spilt høy musikk og lyset endrer. Det blir mørkere. Nå er alle fire i samme scene. Dette bryter opp stykket. For min del fungerte det ikke helt at denne farskarakteren ble introdusert. Det var ikke gjort noen indikasjoner tidligere til at han skulle dukke opp. Denne manglende etableringen gjorde at han oppleves som litt malplassert.

Når stykkets følelsesmessige klimaks skal oppstå føles denne faren unødvendig og klønete, som tilsynelatende ikke utgjør noen forskjell i handlingsforløpet. Han blir bare enda en person John må forholde seg til.

Kuk startet med et pling,

og denne ringeklokken fungerer i begynnelsen som en slags markør for et skifte i scene, men utvikler seg til å virke følelsesforsterkende. I siste halvdel når følelsesnivået sitt klimaks og klokken ringer mye. Pling-pling-pling.

De tre som hevder å elske John er også de som hemmer ham i å oppnå sitt fulle potensial i sine behov for merkelapper, definisjoner og klarhet. Det er en forestilling om identitet, seksualitet og selvstendighet, der John blir dratt mellom tanken på et A4-liv med henne, og han som tilbyr det eneste livet han kjenner til.

Det er en kamp mellom ham selv, hun og han.

Kuk byr på en emosjonell berg-og-dal-bane der alle følelser virker å bli berørt, med unntak av glede. Den kaster lys over problematikken som oppstår når samfunnet og de som står deg nær konstant krever at du oppfyller deres forventninger om å være noe.