credit to Haldor Åsheim, Foto NHHS

Kviserockerne

Spontanjoik, pupper, besvimelser og brannslukkingsapparat.
Alt kan skje når Hvitmalt Gjerde treffer nerven.

Året er 2014. Et tyvetalls russ danser til musikkanlegget ved bassenget til en villa i Bergen. Musikken byttes om, og platen Cowboy & Indianere legges i CD-spilleren. Den spilles på repeat. Stemningen tar av.

– Jeg tenkte «wow», nå har vi nådd ut, sier vokalist Johannes Fjeldstad.

For indiebandet Hvitmalt Gjerde var dette øyeblikket da de forstod at de kunne bli store. Tre år og tre album senere har det Fana-baserte bandet høstet toppkritikk fra musikkanmeldere i Dagbladet, Aftenposten, VG og BA.

– De positive anmeldelsene fungerer godt på slektninger, sier vokalisten.

– Det gir bekreftelse på at man holder på med noe fornuftig. Rett etter videregående sa folk: Hva i helvete er det dere holder på med? Da VG trykket saker om oss snudde holdningen. Folk begynte å tenke: Dette er jo proft.

– Det tar litt press fra skuldrene våre, legger Sturla Ulvenes Kverneng til.

– Samtidig bygger de opp under det vi selv mener: At det er god musikk vi produserer.

Kvalt med gitarstreng

Bulle møter Hvitmalt Gjerde i det mørkbelyste barlokalet Folk og Røvere. Rundt bordet høres summingen av et titalls samtaler. Bandmedlemmene er vant med presse, men forholdet til kritikerne har ikke alltid vært like knirkefritt. Det synes de bare er stas.

– Det er en som skrev at han ville kvele Johannes med gitarstrengene. Han følte det låt så jævlig, ler Sturla.

– De gøyeste anmeldelsene vi har fått er de der vi har blitt slaktet. Da er det mindre trivielle ting og mer voldelige ting, sier Johannes.

– Men vi blir litt overrasket når folk synes det er dårlig, legger gitarist Håvard Bakke til.

– Men det er gøy å få folk til å mene noe, skyter Sturla inn.

– Uansett om det er positivt eller negativt.

Solgte ut av sekken

Hvitmalt Gjerde opptrer nå flere ganger i måneden. Før spilleinvitasjonene, anmeldelsene og utgivelsene var de tre Fana-gutter som ønsket å lage god musikk.

Sturla forteller at bandmedlemmene i starten gikk rundt i byen med CVR-kopier av album og singler som de delte ut til barer og utesteder.

– Jeg solgte det første platen ut av sekken min på skolen til 50 kroner, og folk var interessert, sier Sturla.

– På hvilket punkt fant dere ut at dette kunne bli noe bra?

– Vi var innstilt på det ganske tidlig. Vi har alltid siktet høyt og tenkt stort, sier Johannes.

– Vi har alltid vært veldig cocky internt, legger Sturla til.

– Vi har aldri satt grenser, men tenkt at vi kan nå høyt. Vi hadde den ungdommelige overtroen, og tenkte at dette er bra, dette må folk høre.

Kvisepoppere

– Oppleves det tilfeldig at dere er der dere er nå?

Bandet bruker noen sekunder på å tenke.

– Det oppleves tilfeldig, sier Sturla.

– Vi har tatt en del valg som kunne tatt oss andre veien.

– Jeg vil påstå at det er på grunn av musikken og hardt arbeid, sier Johannes Fjeldstad.

– Hvis man skal spille i band så må man jobbe hardt på de riktige måtene. Man må ha kvisepoppingen – man må mene noe. Da spiller du for utsolgte lokaler på sikt.

Kvisepoppingen er en sentral del av suksessoppskriften til Hvitmalt Gjerde, skal vi tro medlemmene.

– Jeg tror vi kan vare lenger, siden det er mer autentisk det vi kommer med, sier Håvard.

– Det er ofte de artistene med den kvaliteten som seirer.

– Latterlig med «highways»

– Hvorfor velger dere å synge på norsk?

– Det er mest naturlig å skrive og synge på norsk. Vi begynte jo på engelsk, men det ble så jævlig stereotypisk. Det mest irriterende jeg vet er norske band som synger om «highways». Det er amerikanske konsepter. Man må synge om noe som er norsk.

– Vi har et øvingslokale med flere band som synger på engelsk, og de har latt låtene sine flyte litt rundt. Det er ganske latterlig, sier Håvard Bakke.

– På norsk går det rett ut i stedet for å gå gjennom et mellomledd.

– Må være på

Bandet er opptatt av å bare produsere musikk så lenge det er ektefølt og relevant. Å livnære seg av musikken er ikke nødvendigvis et mål.

– Vi har sett og vært en del av de ulike delene av musikkbransjen, og valgt det som gir oss noe tilbake, sier Sturla.

– Akkurat nå er vi bevisst i en fase hvor vi ikke livnærer oss av musikken, sier Johannes.

– Slik som det er i dag, så må man være veldig på hele tiden. Man må ha en tilstedeværelse i sosiale medier, sier Håvard Bakke.

Dokumentarisk

Vokalisten opplever at musikken gjenspeiler hvor bandet har vært, og hva det har opplevd gjennom årene som artister.

– Det blir nærmest dokumentarisk, sier Johannes.

– Vi bruker musikk som en avlastning. Vi kan være både drittsekker og klissete. Vi kan være hvem vi vil i musikken.

– Er dere redde for å røpe for mye av dere selv?

– Jeg føler meg trygg, sier Sturla.

– Det er det vi kan, legger Johannes til.

– På samme måte som andre er økonomer, så er vi rockere. Det er trygghet i det. Man kan kjøre på, og man vet hva man sitter inne med, sier Sturla.

– Vi må få poppet noen kviser gjennom musikken, sier Johannes.

– Har det hendt at dere tenker at en låt sier en ting, men så blir den oppfattet på en annen måte?

– Folk popper kvisene på sin måte. Det er stort spekter av hvordan folk føler.

Identitet som liveband

Bandet har alltid vært opptatt av at musikken skal oppleves fersk:

– Vi spiller inn all musikken vår live i studio, og vi prøver å bevare den nerven som ligger mellom oss tre når vi spiller, sier Sturla.

– Vi merker at hvis vi er i siget så responderer publikum. I Førde spilte vi en av våre beste konserter. Jeg sto og dirret, men så ga publikum fullstendig faen. Jeg pleier aldri å få adrenalin når publikum responderer så lite, sier gitarist Håvard.

Når de treffer nerven kan det være vanskelig å forutse reaksjonen fra publikum. De har opplevd spontanjoik i Finnmark. En del pupper har blitt vist. Tilskuere har besvimt, andre har gått berserk med brannslukkingsapparat.

Når de ikke treffer nerven har det gått andre veien.

– Jeg så en som gjespet, og stirret ned den personen resten av konserten. Hvis du står helt foran og gjesper så mangler du noen sosiale antenner.

– Vi spilte på et togaparty hvor ingenting fungerte, og hvor vi hadde kjørt 11 timer og ingen var klar over at vi skulle spille. De ropte på Kygo. Narvik må skjerpe seg. Vi kan namedroppe en del steder som må skjerpe seg, sier Johannes.

Bandet beskriver kicket det gir å komme til en ny plass og oppleve at folk kjenner musikken.

– Da vi kom til København så var vi innstilt på å spille for et lite publikum, men så var det mange der. Da blir man utrolig giret, sier Johannes.

– Jeg tror vi har en litt høy standard til oss selv. Selv om vi presterer under den standarden vi har satt, så er det bra, sier Håvard.

Planen videre

Bandet lever i nåtiden.

– Vi har hatt management som prøver å gi oss femårsplaner, men det funker ikke. Vi har kicket de. Vi klarer ikke å se fem år frem i tid, sier Johannes.

Han forteller at bandet foreløpig ikke arbeider med et nytt album.

– Vi lager ikke musikk bare for å lage musikk. Det er når inspirasjonen treffer, sier Sturla.

Noe punktum for karrieren har de ikke satt.

– Det er kanskje litt mer juice igjen i sitronen, smiler Håvard.

.