God musikk og dårlige venner

Guttegjengen som forlot gjerdet da de oppdaget at det var Klingande på scenen, fant som ventet aldri veien tilbake. Det gjorde derimot en bråkete gruppe jenter bak meg. Jeg innser hva jeg hater med å ha den beste plassen foran: Alle andre vi ha den. Jeg tilbringer resten av konserten med albuene på gjerdet for å unngå at den 45 kg lette jenten ved siden av meg skal stjele plassen min. Hun og resten av gruppen kjenner åpenbart Kygo godt nok til å bruke hans ekte navn, Kyrre, og det hviner de konstant over skulderen min i to timer.

Det ryktes at Kygo var brukernavnet han (Kyrre Gørvel-Dahl) fikk tildelt på skoleportalen Fronter, og at han har brukt det siden. Det er i så fall langt kulere enn vennene hans som står rundt meg. Så gode venner kan de likevel ikke være, ettersom jentene bruker halve kvelden på å ta selfies, og jeg motvillig har blitt med på minst syv snaps. En av guttene legger hendene på skuldrene mine for å kunne hoppe høyere. Han får et høflig, men bestemt, kakk i skinnleggen. Jeg skulle ønske jeg kunne gi Kygo dårlig karakter for å ha dårlige venner.

For noen uker siden inviterte jeg en housefrelst kompis over til UKEN og Bergen, og ba ham sjekke ut Kygo. Jeg fikk svar tilbake at Kygo åpenbart hadde talent, men at musikken var som «pastellfargede duploklosser stablet sammen på en pen måte – just not my cup of tea». Synd for ham, for duploklosser er nettopp min type te.

Kygo har blitt kalt Norges Madeon, og jeg kan forstå hvorfor. Det er noe veldig behagelig over tonene han triller ut over publikum. Mens Klingande har latt seg inspirere av det svenske språket i valg av artist- og sangnavn, er Kygo uten tvil inspirert av det funky, discopregede Madeon, Daft Punk og mange andre franske artiser er kjent for. Jeg får assosiasjoner til varme strøk og kald pils. Rundt meg er det riktignok svett, men pilsen har for lengst blitt lunken.

Kygo har et åpenbart talent, men for å kunne kalles en norsk Madeon er han nødt til å lykkes med flere produksjoner fra bunnen. Det er stort sett remixene hans som høster jubel fra salen. Ikke at det er noe annenrangs over remixing. Det krever like mye talent, og Kygo har definitivt etablert en egen stil over produksjonene sine, men det er de færreste produsenter som blir stjerner kun av å remixe andre.

En annen ting jeg savner er litt showing. Kygo forlater aldri plassen sin bak DJ-boden, og han interagerer lite med publikum utover litt vinking. Lydteknisk er han så å si ufeilbarlig, men han leverer et show som hadde fungert like godt på en vanlig klubb eller som podcast. Det har blitt påstått at artisene kun står på scenen og trykker på play. Selv om dette selvfølgelig er helt galt, er det liten tvil om den elektroniske musikken har en utfordring sammenlignet med andre sjangere når det gjelder det å lage liv på scenen. Der Klingande løste dette med akustisk saksofon later Kygo til å ha litt igjen for helt å knekke koden.

Karakter 5/7