Det er få andre forfattere som kan måle seg i brutal ærlighet og direkte skildringer
av det man selv opplever som det Stig Sæterbakken gjorde.

Når det kommer til Stig Sæterbakken, er det ingenting som er hellig. Alt kan skrives om med en trygghet og ro, samt en åpenhet og søkende innstilling til alt som skjer rundt en selv.  Også etter sin død gjør han seg aktuell, både i form av utgivelser, men kanskje viktigere, tekster som sitter i oss, og som sier mye om verdenen vi lever i.

Mitt eget forhold til Sæterbakken har vært med meg noen år nå. Jeg husker at jeg plukket opp en av bøkene hans, mest fordi jeg visste at vi var fra samme sted, Lillehammer. «Ikke forlat meg» handler om nettopp ungdomstid, og å vokse opp på samme sted som jeg selv har gjort. Det tok meg lang tid å komme meg fra perm til perm, ikke fordi den noen gang var kjedelig (heller det motsatte), men fordi den fikk meg til å føle så sterke følelser at jeg tidvis måtte legge boken vekk for en liten stund. Og så måtte jeg gå tilbake og lese deler som virkelig traff meg. Og det er derfor jeg har tatt med meg Stig Sæterbakkens forfatterskap i min oppvekst fra tenåring til voksen.

«Og er det rart jeg har mine beste stunder når jeg er full? Som om det er noe ved selve livet jeg strever med å ta på alvor. Som om jeg fortsatt bare leker voksen når jeg er der ute.»

Fra «Der jeg tenker er det alltid mørkt» (2012).

En viktig del av Sæterbakkens verker er i essayform. Et av dem jeg har gått tilbake til i det siste heter «Til Jenny». Det er skrevet til hans datter. Teksten handler om å være voksen, eller kanskje heller at man ikke er det. Jeg tror mange kan relatere til følelsen av å gå rundt i sin egen hverdag og prøve så godt man kan å overbevise seg selv og andre om at nå, ja nå, har jeg blitt voksen. Jeg har kontroll. Jeg vet hva jeg driver med. «Lenge trodde jeg at man, etter å ha vært barn en stund, ble voksen, at en vakker dag ville noen skru på et lys oppe i hodet mitt, og så ville det være gjort» skriver Sæterbakken.

For er det ikke ofte sånn det er når man er student? Du har kanskje ikke bodd borte fra foreldrene dine så lenge enda. Alle vaner er brutt. Det som alltid virket som det aller beste med å bli voksen er også ofte det skumleste. Alt ansvaret jeg gledet meg til må jeg plutselig faktisk ta. Alle avgjørelser som foreldrene mine pleide å ta for meg må jeg plutselig ta selv. Og hvordan husker folk å ringe før kontorer stenger? Er det egentlig så stor forskjell på min egen psyke og mitt eget tankesett nå og for noen år siden?

Jeg synes Sæterbakken er viktig og relevant, fordi han turde å skrive om de små tingene, og de store tingene, og seg selv. Han er det mange kaller for «ekte»; ikke noe i mellom, ikke noe pynt.

Om du har muligheten vil jeg anbefale deg å dra på arrangementet «Alt menneskelig: Stig Sæterbakken» 23. november, på Litteraturhuset her i Bergen. Da kan du høre Audun Lindholm, Tore Engelsen Espedal og Cathrine Strøm fortelle mer om deres forhold til kanskje en av de viktigste norske forfatterne i vår samtid. Eller så kan du plukke opp en bok og la deg fascinere av mørke tekster i en vakker drakt.