Monolitten?

By |2018-05-01T13:26:34+00:0013:15, mai 1st, 2018|Leserinnlegg|

Over helgen har debatten om studentmiljøet på NHH rast og selv funnet veien til Bergens Tidenes og Dagens Næringslivs sider. Det er åpenbart en debatt som engasjerer, for den berører noe av det viktigste for oss akkurat nå. Nemlig hvordan vi skal ha det som studenter. Det er også en debatt som kan være vanskelig å ta, fordi den lett skaper en dikotomi mellom dem «utenfor» og «innenfor». Og ved slik polarisering får vi lett en bitter situasjon med skarpe pekefingre.

Jeg tror ikke dikotomien mellom dem utenfor og innenfor er spesielt hjelpsom i debatten. Til dels fordi den ensretter fokuset og løsningsområdet. Det vil jeg komme tilbake til. Til dels også fordi den skaper et bilde av to veldig ulike grupper. Jeg er på sett og vis en av dem som er utenfor. Jeg er student ved NHH, men ikke aktiv i NHHS. Om jeg er annerledes enn andre NHH-studenter (og jeg tror ikke jeg er så annerledes) tror jeg imidlertid ikke deltakelse i NHHS er hva som avgjør.

De siste tre årene har jeg vært studentassistent for førstekullistene. Gjennom jobben vil jeg påstå jeg har fått møte et bredt lag av studentmassen – kanskje et større tversnitt enn de fleste studenter gjør. Hver student er forskjellig, men jeg ser likevel også mange fellestrekk mellom den gjengse NHH-student. Det er fellestrekk jeg ser uavhengig av om de er veldig aktiv i NHHS eller ikke.

For det første er de fleste NHH-studenter hardtarbeidende og flinke. Det er kanskje innlysende med tanke på snittkarakteren for opptak, men slik er det. NHH-studenter er ressurssterke og har høy gjennomføringsevne. Det sagt er ikke den typiske NHH-studenten jeg møter særlig ambisiøs i den forstand at de ønsker å bli så dyktig som mulig. Spesiell faglig nysgjerrighet tilhører unntaket. Metoder som kan gi «to streker under svaret» er langt mer etterspurt enn «myke» ferdigheter. Samlet gir det inntrykket at NHH-studenter først og fremst er opptatt av karakterer fremfor læring, og karrieremuligheter fremfor innsikt. Det bidrar nettopp til den konkurransekulturen som enkelte opplever, hvor spisse albuer er viktigere enn deling og omsorg. Kanskje like viktig i denne debatten innebærer det også at det faglige sjeldent fungerer som sosialt lim på skolen vår. Vi må søke tilhørighet andre steder.

Inntrykket mitt er at den tilhørigheten finner flertallet også. Mitt inntrykk er at de fleste trives, noe trivselsundersøkelser også underbygger. Noen studenter trives imidlertid ikke. I noen tilfeller er det rett og slett fordi økonomi og administrasjon ikke var riktig for dem. Det er helt greit. I noen tilfeller finner de ikke sin plass på skolen. Noen er ensomme. For noen er skolen så krevende at de blir syke. Det er ikke unikt for NHH; slik er det for studenter de aller fleste steder.

Det er imidlertid noen ting jeg opplever som annerledes med utenforskapet ved NHH enn andre skoler jeg har vært innom. Da jeg startet på NHH sa daværende leder for kjernestyret av vi gjerne fikk vennene våre i fadderuken. Noen finner sammen i sin faste klikk allerede da. Og for noen starter utenforskapet allerede da. Jeg vet om studenter som ikke passet inn i sin faddergruppe og var alene hele første semester. Jeg vet om studenter som stod ved siden av faddergruppen mens resten, med ryggen til, snakket om hvor perfekt alle passet sammen.

I fadderuken får også veldig mange studenter høre at NHHS er den beste studentforeningen og at de være med. Deltakelse i NHHS er status. Det er tilhørighet. Deltakelse i NHHS er avgjørende sosialt. Eldre studenter sier det ikke eksplisitt, men mange nye studenter hører det. De hører det før de drar på opptak. De husker det når de får avslag.

Det er vanskelig å få venner på NHH om en ikke enten er heldig i fadderuken eller får det gjennom NHHS. Det er en av grunnene til at både engasjementet i NHHS er så høyt og at studenter blir defensive når det rettes kritikk mot studentforeningen.

Det er ingen menneskerett å få venner, men personlig synes jeg vi burde gjøre alt vi kan for å tilrettelegge for at flest mulig skal ha det bra sosialt. Det skulle bare mangle om vi ønsker Norges beste studentmiljø. Her vil jeg returnere til denne uheldige dikotomien mellom utenfor og innenfor, og hvorfor den virkelig ikke er hjelpsom.

Et argument som til stadighet reises i denne debatten er at det er enkelt å starte en ny gruppe i NHHS. Marie Borg har allerede berørt dette argumentet i sitt leserinnlegg, men jeg mener det er verd å gjentas. Uansett hvor enkel prosedyren er blir en ikke mindre ensom av at en kan starte en gruppe. Hvem skal en starte den med om problemet er at en ikke kjenner noen på skolen? Om en er sosialt isolert, hvor skal kreftene til å markedsføre gruppen komme fra?

Enda viktigere, i mitt syn, er imidlertid at argumentet over impliserer at løsningen er at de utenfor må komme innenfor. Det er et argument som ytterligere stadfester at det ønskelige og beste er å være med i NHHS. At en er verd litt mindre og har litt mindre sjanse sosialt om en ikke er med. Det impliserer at den endelige visjonen for det perfekte studentmiljø er 100 % deltakelse i NHHS. Det er en pipedrøm, og jeg tviler på at noen – selv de mest ihuga NHHS-fans – egentlig har en slik visjon.

Mitt syn er at om vi skal løse utfordringene ved studentmiljøet på skolen kan vi ikke bare ha «mer av det samme», altså mer NHHS. Studentforeningen vår er allerede glimrende, kanskje best i Norge, for dem som er med. Det er flott. Neste steg må være å gjøre skolehverdagen like fin for dem som ikke er med. Jeg har ingen mirakelkur, men jeg kan komme med to forslag basert på mine egne erfaringer. Jeg er som nevnt «utenfor», men heldigvis langt fra ensom.

Første steg, også dette nevnt av Marie Borg, er å synliggjøre mulighetene utenfor NHH. Vi kalles gjerne monolitten i Sandviken, noe som er et selvpåført og unødvendig kallenavn. Det er ingenting i veien for at NHH-studenter kan være aktive i grupper på Høyden, eller grupper som ikke er tilknyttet studiemiljøet i det hele. Da må imidlertid denne muligheten fremheves allerede i førstekullsuken på lik linje med NHHS.

For det andre kan vi jobbe for å skape en læringskultur fremfor konkurransekultur på skolen, hvor en kan finne fellesskap også i det faglige. Til dels kan vi selv jobbe med det gjennom å forandre hvordan vi snakker og tenker om skole. Vi kan slutte å skryte av antall timer på lesesalen, antall Aer på karakterutskriften og antall internships på CVen. Det kan erstattes med å snakke om hva vi har lært den siste uken, hvilke ferdigheter vi øver på og hvilke drømmer vi har for fremtiden. Rett og slett vise interesse for oss selv og hverandre, heller enn resultater.

Like viktig er imidlertid kanskje rammeverket rundt studiehverdagen. Jeg vet dette er upopulært blant mange studenter, men jeg tror mer obligatorisk og gruppebasert undervisning ville skape et sterkere faglig fellesskap og sterkere læringsorientering. Ikke minst ville det gi langt flere muligheter for å prate med nye studenter en kanskje aldri hadde hatt mulighet til eller turt å ta kontakt med. Noen av de kuleste folkene jeg har blitt kjent med på NHH har jeg faktisk møtt gjennom undervisning. Men ikke i Aud Max.

Vil du også delta i debatten? Send ditt innlegg til red@K7Bulletin.no.

(Visited 36 times, 1 visits today)
20