Ode til det gamle Esel

By |2019-04-29T08:25:01+00:007:43, april 29th, 2019|Leserinnlegg|

Nybygget! For et sted. Vinkelrette kremhvite vegger, dekorert med poesi fra en av nasjonens fremste kulturbærere. Futuristiske knallrøde designstoler, komplementert av blå lamper hengende selvsikkert ned fra taket. Leseplasser som skilles av upusset plexiglass. En blank, alltid strålende lys speilsal bestående av speil konstruert slik at du aldri får sett deg selv i hel figur, og det irriterer deg litt, ettersom årene går irriterer det deg stadig mer, men du lar det gå, du lar det gå i ærbødighet og respekt for at dette ligger over deg, dette går susende forbi din tilkortkommende forståelse for design og arkitektur, du skjønner at det er slik det skal være og risikerer ikke mer av din egen stolthet for å gå nærmere inn på det.

Finnes det et bedre egnet sted å motta verdens økonomifaglige elite, om de skulle ofre Norge et lite besøk, enn å invitere dem inn til dette velproporsjonerte gesamtkunstverket?

Nybygget er en veddeløpshest. En nedavlet syvende generasjons fransk veddeløpshest med nøttebrun pels, titanisk lårmuskulatur og med en markedsverdi på høyde med et Munch-maleri. Og som student ved NHH, står det til din ære og disposisjon å få skinne i glansen av dette vesenet.  Hver dag, eller for den saks skyld natt, er det din fulle rett å suge til deg nybyggets goder, å benytte deg av alle dets fasiliteter, det være seg pingpong-bord, skinnsofaer eller dets mange grupperom.

Å skinne i glansen til en vel flidd veddeløpshest krever imidlertid en tilsvarende stolt ryggholdning, det krever et anstendig smil og varsomhet for omstendighetene, og du må for all del kle deg hensiktsmessig. I vissheten om at alle øyne er rettet mot deg må du ha tenkt gjennom hver minste lille detalj i dagens antrekk, hver eneste bevegelse, hvert eneste ord du sier – du må være .

Og det føles godt. Det føles så godt. Det føles så godt, helt til du begynner å fornemme en liten gnisning i nakkemuskulaturen. Du kjenner at leggmusklene kjennes stadig mer numne. Du orker ikke å bruke de ekstra minuttene for å perfektere outfitet lenger. Sakte men sikkert kommer den over deg, sakte men sikkert kjenner du den legge sitt tyngende teppe over skuldrene dine, sakte men sikkert har hverdagen hentet deg inn. Like gøy som det var å skinne i glansen av veddeløpshesten, like mye trenger du å la benmuskulaturen få hvile. Du trenger et sted hvor ikke alles blikk er vendt mot deg, hvor du kan få lene deg tilbake i en stor stol med oval putefyllt stolrygg, hvor du kan legge hodet bakover og kjenne skuldrene slippe tak. Du trenger noe som ikke krever den minste lille finesse av deg, som lar deg komme og gå i det du måtte ønske å ha på deg. Som lar deg henge og slenge rundt, så du bare trenger å konsentrere alle kreftene dine til det helt essensielle som den alminnelige hverdagen krever av deg. Du trenger et esel. Et luntrende grått esel med tjuskete og ustelt pels, et evig lojalt og lite selvhøytidelig vesen som gjør grovarbeidet for deg, og ikke krever noen ting tilbake.

Du trenger gamlebyggets andre etasje, Ytre Sandvikens eget esel. Stedet Hvor du er garantert å finne flere generasjoner med arkiverte snusflekker, smuler, busemenn og hår. Med sine sesam stasjon-fargede lesebåser fra den tiden A-ha dundret hitlistene, uendelig knirkende stoler og luft så tjukk at du kan spise den med skje. Dette er det du trenger.

Og dere kjenner selvsagt hverandre. Ikke kjenner, nei, men dere kan se hverandre i øynene når dere trasker forbi hverandre i gangen på vei mot toalettene, med vannflasken i den ene hånden og Circle K-koppen i den andre, og dere vet begge at vi, vi har valgt dette livet. Vi har valgt å slumre i 40 minutter. Vi har valgt å ikle joggebukse fra tid til annen. Vi har valgt korteste vei til gamlekantinens innerste kroker framfor Nykantinens høye barkrakker. Vi har valgt umiddelbar nærhet til snarveien til Circle K. Og vi takker høyere makter for det.

Men nå er det over. Verden vil fortsette å gå videre som den alltid har gjort, også uten deg. Lesesalene i Nybygget vil være fulle mens klokken ennå viser 6, og vi som ønsker å starte dagen med et kokt egg og en god kopp med rykende varm filterkaffe, blir henvist til en gammel fabrikkbygning nederst i en dump.

Det blir aldri oss to igjen. Men det skal du vite, kjære deg, at jeg kommer til å savne deg, der jeg sitter sotbefengt i et eller annet bortgjemt rom i Merinobygget. Jeg kommer til å savne å høre døren pipe alarmerende intenst og hakkende fordi en eller annen lasaron (ofte meg) ikke klarte å lukke den ordentlig igjen. Jeg kommer til å savne tiden hvor pipefunksjonen hadde sluttet å fungere, og jeg kunne glede meg over at jeg ikke risikerte å forårsake hele bachelorsalens vrede mot meg. Jeg kommer til å savne å reise meg og titte utover den dramatiske innseilingen til Bergen, mens jeg irriterer meg over hvilken faen som eier så lite skam at hen la igjen en svær buse på plassen jeg sitter på.

Det sies at vi er for dårlige til å fortelle at vi er glad i hverandre før det er for sent. Dessverre er jeg ikke noe bedre. Jeg fikk ikke tatt et ordentlig farvel med deg før alt var over, men jeg kan i det minste gi deg den hyllesten du så inderlig fortjener.

Takk for alt, Gamlebygget. Takk for godt kameratskap, gamle esel.

Vil du skrive leserinnlegg? Send det til red@k7bulletin.no

Les også:

Påskedrapet på Merino: Den store avsløringen

Den kontroversielle Kamelen

Fin på rødvin

20