Trine Skei Grande har som partileder for Venstre en maktposisjon i den norske rikspolitikken. Hun er samtidig langt mer enn politiker. Vi har møtt House of Cards-fanen og kattemennesket Trine Skei Grande.

Det er sol, vår, og Skei Grande skal innom det juridiske fakultet. En strålende Trine smiler blidt mot meg og trykker meg varmt i hånden. Vi passerer Audun Hugleiksson-hallen. Trine ler og begynner straks å fortelle om aristokraten og juristen Hugleikssons betydning for dannelsen av den norske rettsstaten allerede på tolvhundretallet.

– Men det gikk ikke bra for ham. Som andre fremoverlente i sin tid fikk han svi for ambisjonene sine. Han ble hengt her i Bergen da maktstrukturene forandret seg.

Stud.Grande – NSO og Unge Venstre

Vi setter oss ned ved et bord. Trine har allerede vakt noe oppmerksomhet, og enkelte peker. Blygt ser hun ut av vinduet og nyter utsikten. Omringet av studenter glimter noe i øynene hennes. Utdanning er kanskje det politiske temaet Trine har engasjert seg mest i. Det er tydelig at utenfor Stortingssalen, er nok studiesteder blant områdene der hun kan føle seg mest hjemme.

Hvordan var din egen tid som student?

– Da jeg var ferdig med studiene ble jeg lærer. Men jeg har ikke lærerutdannelse. Jeg har bakgrunnen min fra Universitet i Oslo med statsvitenskap, sosialøkonomi og historie. Her lærte jeg en del av grunnegenskapene jeg har bygget på senere i livet, også i politikken. Men studietiden lærte meg mye om det å være menneske.

Hvordan hadde studietiden innvirkning på deg senere som politiker?

Trine fester blikket på pennen min som noterer, i det hun smiler og sier:

– Jeg tror nok at interessen min for skole, utdanning og forskning er veldig preget av rollen min i Elevorganisasjonen og Norsk Studentorganisasjon. Både som student og ikke minst som lærer. Det er noen som sier at hvis det eneste redskapet ditt er en hammer, så fortoner alle problemene dine seg som en spiker. Og for meg fortoner de absolutt fleste problemer seg som noe man kan løse med kunnskap. Det å satse på forskning og kunnskap har vært en viktig del av min personlige politiske drivkraft.

– Hva gjorde at du begynte å engasjere deg politisk i utgangspunktet?

Trine mumler et «hm» og tar blikket opp fra pennen og ser undrende ut i luften.

– Engasjementet var nok i stor grad et resultat av spetakkelet rundt Alta-utbyggingen og miljøvern. Men Alta-utbyggingen handlet om veldig mye mer enn bare miljøvern. Det handlet om det lille mennesket som ble tråkket på av det store samfunnet, det at man ikke lyttet til dem som bodde i området da man skulle bygge ut. Dette vakte selvsagt mye følelser og derfor også et ønske om å bidra.

– Hvorfor ble det Unge Venstre som du falt på?

– Jeg meldte meg inn i Unge Venstre da jeg var 13. Jeg var veldig ung. I hjemkommunen min var det Senterpartiet som satt med flertall i kommunestyret. Ingen  stod i vinden mot Senterpartiets konservative forslag med unntak av én gruppe. Den eneste opposisjonen var en gruppe kvinnelige politikere fra Venstre. Det syntes jeg var kult. Derfor ble dette partiet jeg først la merke til, og som en konsekvens av det også det jeg meldte meg inn i. Jeg var senere i Unge Venstres landsstyre og etterhvert sentralstyret. Som voksen har jeg sittet i kommunestyret og fylkesstyret. Men det som virkelig slo mynten var da jeg ble valgt som leder i Venstrekvinnelaget. Jeg var bare 21, og som konsekvens av ledervervet fikk jeg også plass i sentralstyret. Dette ble veien min inn på det nasjonale nivået.

Den videre politiske karrieren

Trine var altså lenge aktiv lokalt.

– Hvordan skilte dette seg fra å være aktiv i hjemkommunen?

– Det er noe annet enn å sitte på Stortinget. Du har ganske små forhold, så du har virkelig muligheten til å påvirke. På den annen side er det ofte en bruk av hersketeknikker i kommunestyrene som jeg ikke håper at så mange unge jenter opplever i dag, selv om jeg mistenker at dette fremdeles lever i beste velgående. Jeg lurte ofte hvorfor jeg i det hele tatt gadd, men det har vel vært andre drivkrefter. Jeg har alltid følt meg hjemme i Venstre. Jeg husker at noe av det første jeg deltok i utover deltakelse på lokalt nivå, var på fylkesårsmøtet i Nord-Trøndelag Venstre. Da var jeg kanskje 16 år og var den klart yngste der. Jeg var omringet av masse «kæller» som da fortonet seg som eldgamle for meg. Og de var kjempeliberale. De stod for de samme verdiene som meg, og var ikke motstandere av verken innvandring, rovdyr eller noe av de andre tingene jeg hadde vokst med at gamle «kæller» er mot.

Trine tok over som partileder etter et katastrofevalg for Venstres del i 2009. Partiet var nede på knærne, og mange spådde en dyster fremtid for partiet. I hennes periode har imidlertid partiet reist seg igjen, og er i dag et mer eller mindre etablert parti på Stortinget.

«Å være liberal betyr å ha rett omtrent ti år for tidlig.»

– Føler du at du i din periode som partileder har sett partiet utvikle seg?

– Ja, jeg må jo si at jeg føler at Venstre har forandret seg en del. Men jeg håper at jeg også har medvirket til utviklingen av partiet. Venstre har siden etableringen alltid vært i stadig utvikling. Selv om grunntanken altid er tilstede, så er det nødvendig å være dynamisk i tråd med tiden. Det største problemet til Venstre er nok at vi til enhver tid er før vår tid. Jeg tror det var min kollega Sveinung Rotevatn som sa at å være liberal betyr å ha rett omtrent ti år for tidlig.

Trine flyttet tilbake til Oslo etter en periode som lærer og lokalpolitiker hjemme i Nord-Trønderlag etter endte studier. Da hun kom tilbake til Oslo ble hun raskt valgt inn i byrådet i Oslo, hvor hun blant annet satt som skolebyråd.

– Hvordan var tiden din i byrådet?

– Tja, jeg lærte mye der. Byråd er på mange måter en lekegrind for parlamentarismen. I lys av dette lærte jeg nok mye om det parlamentariske systemet gjennom Oslopolitikken. Men den kanskje viktigste lærdommen kom gjennom omorganiseringen av Osloskolen, både organisatorisk og innholdsmessig. Tidligere argumenterte man ikke med at Osloskolen var sterk fordi den bestod av alle de ressurssterke. Heller omvendt – Osloskolen lå langt etter nasjonalt fordi alle de ressurssvake også bodde i byen. Å se endringen av Osloskolen under perioden min som skolebyråd er nok det jeg har hatt med meg mest fra inn på Stortinget.

Trine på tinget

Trine har sittet åtte år i tomannsgruppe på Stortinget, noe som få andre har gjort. Faktisk mener hun selv at hun er ganske alene om det.

– De første åtte årene var nok de viktigste for meg. Når du er nesten alene på Stortinget blir du tvunget til å bli en god ”allround”-politiker fordi du må bry deg om så mye forskjellig. Når det kun er to i en stortingsgruppe, er det bare to å dele fagfeltene på. Derfor må du også følge ganske mange debatter. Det er en ypperlig øvelse. Du blir dessuten kjempegod til å prioritere det som er viktig, for du kan ikke gjøre alt. Og ikke minst blir du god til å se hvilke ting du kan få gjennomslag for.

– Hvilke erfaringer hadde du utover det politiske livet på Stortinget?

Trine humrer litt og tilstår at hun på tross av politiske uenigheter har sans for nesten alle politikerne privat. Et resultat av at alle politikerne på Stortinget besitter så mye politisk kapital er de ofte er imøtekommende.

– Den største overgangen fra kommunalt og fylkeskommunalt politisk engasjement, er at i det du kommer inn på Stortinget er stortingsmedlemmene allerede så «store» at andelen hersketeknikker faller dramatisk. Satt opp mot fylkestinget i Nord-Trønderlag er det et gigantisk steg. Det handler om at Carl I. Hagen er så stor og kjent at han ikke har et behov for å bruke hersketeknikker. Jeg ble kastet inn på Stortinget litt ut over hva jeg hadde forutsett, og jeg syns det var litt urettferdig plutselig å måtte være parlamentarisk leder for et regjeringsparti med null erfaring i baklommen. Jeg er nok blant de yngste som noensinne har hatt den jobben, men det var så mange hyggelige folk at arbeidsoppgaven ble betydelig lettere. Det er jo et faktum at du liker de aller fleste der. De som velges inn på Stortinget er du som regel en ganske likandes person. Du må jo tross alt bli valgt av noen.

Politikkens mørke side

– Kan norsk politikk på Stortinget sammenlignes med House of Cards?

Trine tar en dyp slurk av en kaffekopp. Deretter setter hun koppen fra seg og sukker.

– I første rekke må det sies at jeg synes Donald Trump har ødelagt House of Cards. Utgangspunktet for at House of Cards var så gøy var jo nettopp at det var så langt vekk fra virkeligheten at det ble morsomt. Men så kommer Trump; og det er like koko som på TV, eller kanskje til og med verre. Frank Underwood vet i det minste hva han skal si i det åpne rom, og så kommer Trump og skaper en realitet som er totalt bortenfor den fiksjonen dramaet klarer å lage.

– Men på det faktiske plan klarer jeg heldigvis ikke å se noe av House of Cards i Norge. Jeg tror for det første at norsk presse hadde klart å avsløre alt Underwood hadde gjort. Det som gjør politikk morsomt for min del er jo at det er så langt unna matematikk. I politikk kan du presse grensen innenfor de oppsatte rammene. Dette er nok det nærmeste House of Cards kommer norsk politikk. I politikken er grensene uendelige, og basert på psykologi og hvordan mennesker måler seg mot hverandre. Det avgjørende er ikke tyngde i tall.

Andre mørke sider ved den politiske tilværelse er hetsingen. Trine ble utsatt for en ekstrem mengde med hets da det ble vedtatt flyseteavgift som ville kunne resultere i nedstengningen av Rygge flyplass. Personhets er et svært tilgjengelig og mye brukt verktøy rettet mot norske partiledere.

– Hvordan føler du dette preger norsk politikk, og ikke minst ditt eget forhold til politikk?

– For meg personlig betyr ikke dette så mye. Jeg har holdt på såpass lenge at jeg vet hva jeg skal ta meg nær av. Jeg tar meg mye mer nær av å få kjeft av folk internt i partiet enn av en gruppe som demonstrerer mot en miljøavgift.

Trine trekker pusten og retter seg opp i ryggen før hun tilstår at hun imidlertid kan se enkelte negative sider ved det politiske klimaet. Spesielt rettet mot kvinner.

  Det er nok dumt. Og det er mulig det truer rekrutteringen til norsk politikk. Jeg tenker at dersom du er 17 år og aktiv i et ungdomsparti, så er det nok lett å tenke at man i hvert fall ikke skal bli partileder. Rett og slett fordi man risikerer så mye usaklig personhets. Om noen kvier seg for å engasjere seg, fordi det betyr at du må bli hardhuda, så står vi overfor store problemer. Det at man har dårlig debattkultur fører til at du får dårlige politikere. Jeg vil heller ha masse politikere med masse forskjellige meninger og livserfaringer. Og da kan vi ikke ha dem som bare tåler alt.

  Trine er per i dag ikke gift, men det tilsier ikke ensomhet. I leiligheten hennes i Oslo bor det nemlig en katt.

– Hvor kommer denne fascinasjonen din for katter fra?

– Katter er grunnleggende liberale dyr. Det elsker jeg. De bestemmer selv, og det er ikke mulig å dressere dem. Realiteten er at du ikke eier katten, det er den som eier deg. Jeg mener forsåvidt at alle dyr er fascinerende. Jeg kunne sikkert hatt en hund, men det hadde vært helt min hund. Jeg syns det er kult at man har et dyr som har vært temmet av mennesker i 8000 år, men likevel er det helt tydelig at du bor med et rovdyr. Og det liker jeg.

K7 Bulletin presiserer at journalisten er
medlem av Unge Venstre.

Foto: Bård Ek, Venstre