Dagfinn Lyngbø, komikeren som ikke liker å være på TV, selger likevel flest live-showbilletter
i hele Norge. Nå gleder han seg til pottetrening og Gullrekka


– Jeg har verdens beste jobb!

En fornøyd Lyngbø har skiftet ut av det svarte og hvite sceneantrekket, og conversene har skiftet farge. Han setter seg på en av stolene nedenfor scenekanten. En nesten fullsatt Ole Bull-scene har fått trimmet magemusklene mens Norges mest solgte live-komiker har tatt dem gjennom livet som småbarnsfar og menneske, det meste i en musikalsk setting, avsluttet med en imponerende rap/hip-hop-frekvens.

Scenekarrièren startet på Ricks nettopp her i Bergen, med russens revy og noe yngre klassekamerater.

– Jeg var litt lite motivert etter ungdomsskolen, så jeg var et par år eldre enn de andre. Jeg skulle spille trommer, men så skulle de ikke ha med trommer likevel. Så endte det opp med at jeg skrev halve revyen og fremførte mye av det selv.

Revyen høstet god kritikk og unge Lyngbø utnyttet muligheten fullt ut på premièrefesten.

– Jeg gikk opp på scenen og improviserte noe greier, så spurte han som eide puben om jeg ville gjøre det igjen, bare edru. Jeg visste ikke hva standup var, så vi kalte det nå talkshow og stod der en gang i uken.

Lyngbø har tidligere uttalt seg om en festfylt tid med mye opptredener på puber rundt omkring i landet.

– Du ble nå betalt og fikk gratis øl, så måtte jeg jo ta meg godt betalt.

Han humrer og tar seg en sup av vannflasken.

– ­Du må være ganske disiplinert for å klare å holde det gående dagen etterpå. Det er flere av mine venner som har måttet kutte alkohol helt fordi det ble for mye den gangen.

Ble helt freaket ut
Å ta steget fra fest og moro kom etterhvert ganske naturlig.

– Det var litt kontrollfreaken i meg som tok over. Når jeg reiste rundt på puber i Bergen og Norge visste jeg jo ikke om de det var de samme som var der forrige gang. Jeg ble helt freaket ut.

Hans første offisielle show-konsept, med tittelen «Dagfinn Lyngbø Live», ble lansert i 1999. Plakater ble laget med formål, for å informere publikum om de hadde sett akkurat dette før. I januar 2000 gikk første oppsetning på Cafe Clue, en liten pub i Christians Michelsens gate, som var det eneste stedet som ville ha Lyngbø som underholdning.

– Det gikk jo som det suste. Vi fikk kjempegode kritikker, men jeg tenkte det kanskje bare var et Bergens-
fenomen.

Det han ikke visste, var at Scene West Victoria, lokalisert midt på Karl Johan i Oslo, var på plass i publikum, og ville ha Lyngbø til å spille hos de. Dagen før åpningsshowet hadde han fått helsider med gode kritikker i nasjonale aviser og sirkuset var virkelig i gang.

– Jeg hadde et slikt nett-intervju hos VG som tok et par timer hvor jeg hadde skrudd av telefonen. Når jeg da skrudde den på igjen hadde jeg 52 svarerbeskjeder. Og alle var presseforespørsler. Da tenkte jeg, ’Der, nå, der’. Det var vel kanskje da, når jeg satt nede i kafeen på VG-huset, at jeg fikk en sånn gjennombruddsfølelse.

Millionærbedrift
Lyngbøs selskap Punch AS kunne skrive hele 14,8 millioner i resultat før skatt. Ikke en dårlig timelønn for en som står på scenen i 80 minutter per dag.

– Jeg kommer fra en familie som er vant med å jobbe veldig lange dager på Torget, for veldig lite penger. Det at jeg nå jobber såpass korte kvelder for såpass mye penger får meg til å innse hvor heldig jeg er.

Lyngbø er den komikeren i Norge som flest kjøper billetter for å se live, og hele 50 000 så han da showet gikk i Oslo i 2012. I 2013 vant han Komiprisen for «Beste mannlige artist, revy og komedie (scene)» og etter snart 300 runder med showet ’Stereo’ trekker han fremdeles fullsatte saler.

– Det er ikke så langt fra denne suksessen til at det ikke hadde gått. Får man dårlige kritikker og folk ikke liker det, så går det bare to uker før du er ferdig.

Han trekker frem at oppsettkostnadene er like, uavhengig hvor mange billetter som blir solgt. Det er små marginer i show business.

– Jeg er kjempeglad for suksessen. Det går helt sinnssykt bra, og jeg kan nesten ikke beskrive hvor happy jeg er for det.

Med en imponerende sangstemme, kløktighet på kontrabass og trommer, har han flere strenger å spille på; også når det kommer til hvor han når publikum.

– Youtube har vært veldig heldig for meg. De som distribuerer DVD-ene mine og slikt har vært hissig på å gå etter de som legger ut, men jeg har sagt at for min del må dere ikke gjøre det. Da får jo flere folk sett meg.

De mest populære klippene nærmer seg millionen i antall visninger.

– Humoren min er veldig bred, men hvorfor jeg appellerer til et så stort publikum, det vet jeg faktisk ikke.

Trebåt og blåskjell
Lyngbø har bortprioritert utdannelse, men kunne kjapt ha endt opp med en helt annen yrkesretning.

– Jeg var litt inne på journalistikken, blant annet var jeg innom Media Bergen og litt fotografi. Så var jeg veldig interessert i data og programmering av hjemmesider. Jeg hadde lyst å slutte med stand-up og søkte jobb i et anerkjent reklamebyrå, og fikk jobben. Men så takket jeg nei og dro på turné i stedet. Jeg tenker veldig ofte at jeg skal slutte.

Oppvokst på Askøy, er det nå sjøen som kaller. Lyngbø skal nå begynne med trebåt. Drømmen er å bygge en fra bunnen av. Trebåtsnekkerlinjen på Vestby er dog nok ikke det helt reelle stoppestedet med kone og to barn.

– Så har jeg lyst å starte blåskjelloppdrett, det virker jo så enkelt; man setter bare et tau ned så vokser blåskjellene på det. Så får du mye frisk luft og sånn.

Enkle løsninger. Men på scenen er det ikke alltid like lett. Noen ganger koster det mye å gå på scenen, av og til for mye.

– Hvis det er død eller alvorlig sykdom i familien så avlyser jeg jo, men det er grensetilfellene som er vanskelige. Det er veldig mye styr når en skal avlyse, og man taper selvfølgelig mye penger.

Tilstedeværelsen på denne torsdagskvelden er det ingenting å si på, men det har hendt at han har stått foran publikum, selv om han egentlig ville vært helt andre steder.
– Det var en gang eldstesønnen fikk hjernebetennelse. Det er ikke så veldig farlig, men det ser grådig ekkelt ut, for de går jo og sjangler og sånn. Det var den verste dagen jeg har hatt på scenen.

Bobletilværelse
Han gestikulerer mot scenen, og snurampen med to paukelignende trommer på ene siden, og trommesett, gitar og kontrabass på den andre.

– Du må være så til stede her, hvor ingenting har med resten av verden å gjøre, hvor alle tråder er kuttet, som i en boble. Det går forbausende bra.

I midten av showet stopper alle å le. Lyngbø snakker om faren som gikk bort i 2011. En noe omskrevet tekst fra Kaizer Orchestras «Hjerteknuser» blir fremført klokkerent til et betatt publikum. Lattertårene blir tørket, og det kommer nye.

Lure på om du finst der ute nå
Sende eg mine tanker kjenne du de då?
Send meg eit hint så skal du få

– Når han døde hadde jeg en friperiode hvor jeg satt og skrev, omtrent åtte måneder før jeg hadde premiere. Han døde samme uken min minste ble født, så det ble veldig mye styr.

Under showet beskriver han med imponerende likhetstrekk lydene vi alle kjenner. Som de koselige morgenlydene fra kaffetrakteren og barneføtter, som er mindre koselige om du ikke har barn, eller kaffetrakter.

– Jeg hadde skrevet masse om pappas lyder, og så døde han. Og da ble det så utrolig tydelig at de lydene forsvant. Og Hjerteknuser-sangen, den er jo skrevet litt om, men det ble gjort på en kveld. Jeg viste den til Bjarte, som er min bestevenn, og var i stuss helt til premièredagen om den skulle tas med. Jeg spurte blant annet Are Kalvø som satt i salen at han måtte si om det ble for klissete. Jeg håper den fremdeles er grei.

Barn og Grandiosa
Bjarte Jørgensen er bestekompis, musiker og sterk bidragsyter til forestillingen. Samspillet på scenen viser de har gjort dette fra barneår av. Nå går de syv ukene med show i Bergen mot slutten, turneen er over for denne gang og kompisene skal finne på nye morsomheter. Lyngbø er klar for flere sprell.

– Jeg gleder meg til neste show og har begynt å skrive, men jeg må i alle fall ha et år fri og vel så det. Nå skal først og fremst min kone få reise litt, så skal jeg være en sånn som ser på gullrekken og spiser Grandiosa.

Familien og hverdagen som småbarnsfar blir hyppig brukt i vitsene. I 2006 giftet han seg med komiker Pernille Sørensen, kjent fra blant annet fra Melonas, som gikk på NRK fra 2002–2006. Eldstesønnen har rukket å passere syv år, mens minstemann snart bikker tre. Han har nok sluppet unna en del bleieskift, men det blir likevel nok å henge fingrene i når han nå vender hjem.

– Minstemann har sluttet med bleier, takk og pris, men har ikke begynt å gå på do. En sånn mellomperiode. Det er egentlig helt krise.

Lyngbø ler og drar litt i det velbrukte skjerfet.

– Det hadde blitt litt skjevt fordelt om jeg dro på reise hele tiden, så vi har en deal: Annenhver gang. Nå har jeg reist, så nå er det hennes tur. Hun synes ikke det er så gøy å reise som meg. så skal gjøre litt TV og reise noe, så då får jeg fra på turné nesten et får før jeg egentlig kunne. Jeg syntes jo det er kjempegøy å dra på turné.

Når to landskjente komikere bor under samme tak tenker man gjerne at det blir latter hele døgnet, selv om konens stemme blir beskrevet som en motorsag. Mennene lo definitivt litt mer forstående enn ektefellene i salen.

– Vi er veldig tullete av oss, men det blir mer sånn vanlig tulling, sånn som alle tuller med.

Litt problemer blir det likevel når barna begynner å ta etter.

– Han eldste har begynt å skjønne ironi. Vi var ute å gikk tur, så sa eldstemann, «Visste du at i Afrika har de kongler som er så store?» midt i en helt annen samtale. Konen gjentok setningen med, «Visste du det, pappa?», med en antydning til ironi i stemmen. Da snudde syvåringen seg: ”Nå tror jeg du var litt ironisk”. Så da måtte vi slutte med ironien.

Fra hypersosial til asosial
Lyngbø er beskrevet som en rolig mann som sjelden lar seg hisse opp, men det hender likevel han kommer i ubalanse.

– Jeg verner en del om privatlivet. Det var en gang jeg var på et sted med masse presse, og så kom det en Se og Hør-journalist bort til meg og spurte om han kunne komme og ta noen bilder til sønnen som fylte tre år. Jeg svarte, «Er du helt sinnssyk i hodet ditt?» Da ble jeg litt irritert.

Kjendislivet byr også på andre utfordringer.

– Før jeg ble kjent, så likte jeg så godt å sitte på kafé, skrive, observere folk, og jeg var veldig sosial.

Selv om selfiegenerasjonen gjør at det blir mindre spørsmål og signaturskriving er det å være sosial ikke lenger så lett i offentligheten.

– Utgangspunktet til at jeg står oppe på en scene og underholder 500 mennesker er jo fordi jeg er veldig sosial. Men etter at jeg ble kjent kan jeg ikke sitte på kafé å nistirre på folk, for da nistirrer de jo tilbake. Så kommer de og vil ta en selfie og situasjonen blir en helt annen enn det jeg ønsket meg.

Selv i mer private omstendigheter får han ikke være i fred.

– I andre sosiale settinger hvor jeg kan stå og tulle litt, så blir det gjerne slik at, «Å, der står han tullete komikeren, typisk han å være så tullete», og det liker jeg ikke. Som oftest styrer jeg unna.

De fremdeles sommerbrune hendene har flere sølvfargede ringer. Han vrir litt på den ene.

– Jeg har blitt veldig asosial i forhold til hvor hypersosial jeg egentlig er.

Nei til TV
På privaten er det en annen person enn den sprudlende mannen vi møter på scenen.

– Jeg er litt seriøs. Jeg slår ikke så mange vitser på hjemmebane. Tuller selvfølgelig litt med barna. Jeg er nok litt mindre vittig enn folk hadde håpt og trodd.

– Hva blir folk overrasket over når de møter deg?

– Kanskje de blir overrasket over at jeg har mer hår enn det ser ut som?

Han drar seg over den blanke issen mens han humrer og fortsetter.

– Jeg pleier å gå med parykk hjemme, svart langt hår. Enkelte dager er det rødt hår, om jeg føler meg ginger.

Om hårmanken byr på mange muligheter, så er det også andre ting utenom komikertilværelsen han kunne tenkt seg.

– Jeg er ikke så flink til å seile, det vil si. Jeg har vel aldri seilt. Men jeg kunne godt tenkt meg å seilt verden rundt. Bare jeg og en gitar, og en notatbok jeg skrev dikt i, og komme hjem sånn dritinteressant.

Med kone og barn blir det kanskje litt vanskelig.

– Det blir nok ikke sånn. Jeg må i tilfelle vente til ungene blir tyve, og da blir det for sent. Man vil jo være cool på stranden.

Han har vært å se på TV-skjermen ved et par anledninger, men det er tvilsomt Lyngbø dukker opp i stuen i fremtiden.

– Jeg har sagt nei til omtrent alt av TV-ting, og heller ja til scene-biten. Jeg blir så stresset av TV, synes ikke det er så gøy, og ser aldri på det selv heller.

Lyngbø er bestemt og klar i sin tale. Vi kommer ikke til å se han på TV-skjermen i nærmeste fremtid.

– De neste ti årene skal jeg kose meg med det jeg liker aller, aller best, og det er å jobbe live. Det er et valg som har gjort at jeg har fått det mye bedre. Så er det jo roligere dager i forhold til familie.