Satt i UKEstyret ’68 –De aller viktigste årene i mitt liv.

By |2020-03-26T21:14:24+01:0020:12, mars 18th, 2020|Portrettet, Tett på|
K7 Bulletin #2 1968

K7 Bulletin har fått møte Roar Krogshus som studerte ved NHH i tidsrommet 1966 til 69. I 1968 deltok han i UKErevyen som medlem av styret, og har godtatt vår forespørsel om å fortelle om tiden da, tiden nå, revyen og det rundt.

Det er morgen, lørdag, jeg har fått kontakt med Roar via telefon og vi har avtalt å møtes på hotellet der han bor. Jeg venter i foajeen. Vet ikke hvem jeg skal se etter. Han er i Bergen i forbindelse med en alternativmesse, ikke for UKEN i hovedsak, det har han sagt. De andre i foajeen er enten turister eller eldre. Det kommer en mann, på høyde med meg, eldre, i gul skjorte.

–Er det du som er Ragnild?

Jeg får en klem. Vi setter oss i en sofa, nærme hverandre og det er bare hyggelig. Vi snakker litt, om hvem jeg er, om NHH, før jeg setter på opptakeren.

Jeg vil høre om da du gikk på NHH. Om revyen og UKEN og det som dere drev med. Fortell.

–Det var i ‘68. Jeg var med i styret til revyen i 1968. Vi hadde det som vi kalte «UKE», og det foregikk her inne i byen.

Les også: Leserinnlegg: Karakterene blir en bagatell i det store bildet

Ikke ute på NHH, som i dag?

–Det meste foregikk i byen. Vi fikk leie kinoen. De siste dagene før premieren måtte vi øve der, og vi troppet opp klokken elleve på kveldene og øvde gjennom nettene. De neste fjorten dagene var kinoen vår. Vi i styret skulle administrere programmet for dem som var med, en tjue, tretti stykker. Ordne med bespisning, rengjøring, være med på prøvene. Lederen av det hele gikk på Universitetet, UiB. Vi var en veldig fin blanding av studenter derfra og studenter fra NHH.

Hva lagde man revy om i 1968?

–Vi befant oss i en tid med gryende radikalisering. Vietnamkrigen. Før ’68 var revynumrene koselige, av den gode, gamle sorten. I stedet skrev vi sketsjer om leiesoldatene i Afrika. Organdonasjon. Harselerte over Ten Sing, at gjennom å synge skulle verden bli et bedre sted. Revyen hadde snert. Vi tok for oss det som var aktuelt.

Hvordan ble det mottatt?

–Bergens Tidende slaktet revyen. Vi hadde begynt å mene noe som studenter, mens Bergens Tidende ønsket seg en varm revy og en hyllest til hvor koselig det er å være student i Bergen. I Morgenbladet derimot, der var det bare ros å få.

Fortell om hvordan det var å være student på den tiden.

–Det var mye av den samme moroa som dere driver med i dag. Vi festet, og så kom vi rett i morgenforelesning, eller «nattforelesningene» som vi kalte det. Jeg var med og organiserte på Kramboden, så der oppe gikk det med en del våte helger. Hver lørdag var det dans i Aulaen, med band og jenter. Det var populært å sende døtrene sine på dans på Høyskolen, i håp om at de skulle finne seg en mann. Vi hadde så å si ingen kvinnelige studenter blant oss. Direksjonsmusikken og andre grupper spilte.

Var politikk et samtaleemne?

–Lite, det handlet hele veien om å ha det moro sammen. Å få venner for livet. I forrige måned fylte jeg 75, og med på feiringen var mine nærmeste venner. De vennskapene kan jeg føre femti år tilbake.

Les også: Tett på: Alexander Willén

Mer om revyen. Hvordan harselerer man med slike temaer som dere sto overfor?

–Man setter situasjonene på spissen. Vi var opptatte av å finne en annen måte å se på motivene, gjerne annerledes fra det som sto i avisene. Med revyen ble de fremstilt som lettere, enklere, og det handler ikke om å gjøre til narr. Vi var opptatte av det som skjedde i politikken, og av fremtiden.

Hva med kultur? Og kunst?

–Det var nok ikke så mye av det i revyen, men i UKEprogrammet var det bredde. I Universitetsbiblioteket sto det en kunstutstilling. Vi gjorde flere samarbeid med kunststudentene. Det var aktiviteter for barn, og vi hadde en avis, og radiosending om nettene. I Lille Lungegårdsvannet ble det avholdt rokonkurranse, og vi hadde «Uketog» med faner, plakater og fakler.

Hvordan synes forholdet NHH/Bergen å ha utviklet seg siden?

–Det var flere fra Universitetet som tok enkeltemner hos oss, og omvendt. Og UKE var anledningen der vi fra Høyskole-boblen trakk inn til sentrum for alvor. Det var et veldig fint samarbeid. Jeg sitter nok med inntrykket av at NHH-studentene er blitt noe mer navlebeskuende siden den tid. Store på seg selv. Det er særlig tydelig når vi i det eldre fellesskapet er i kontakt med Svæveru’ fra tid til annen. Vi pleier å spørre om de kunne tenke seg å opptre for oss i anledning jubileer, og pengesummene som de etter hvert skal ha er vanvittig store. De er vant med å få mye penger fra bedrifter, og forventer det samme av oss. Det er et perspektiv som er vridd, og å synge med grunn i raushet og med forståelsen av at vi er et fellesskap synes å ha utgått.

Les også: KODE 4: H. HÅKANSSON. ONE HUNDRED AND ONE PIECES OF A TREE

Hvorfor har det utviklet seg til å bli slik, tror du?

–Det dreier seg om holdning. Et økt fokus på økonomisk vinning, også overfor dem man er i fellesskap med. Siviløkonomen har fått høyere status de siste tiårene, og det er lett å bli hovmodig. Men vi er flinke til forskjellige ting. Noen er gode i økonomi, andre i kunst, eller juss, og vi er mennesker, alle sammen. Man skal være litt forsiktig. Det sies at hovmod står for fall.

Hvilke tanker gjør man seg når man kommer tilbake?

–Det er nydelig. Jeg har en kjærlighet til Bergen. Det er godt å være tilbake. Man husker tilbake til tiden da alle var venner, og det fantes ikke større problemer. Livet var bare fint. Årene ved Høyskolen var de beste og viktigste årene i mitt liv.

Vi blir stille en stund. Jeg takker for samtalen. Vi snakker litt, om veien videre, dagen, han skal følge opp et arrangement. Jeg pakker tingene mine, får en klem og et ønske om lykke i årene som kommer.

20