WONDER WOMAN

Sterke kvinner tar Hollywood med storm

Kvinnelig hovedrolle i «Star Wars: The Force Awakens», «Wonder Woman», «Hunger Games»-triologien, og «Hidden Figures». Har sterke kvinneroller kommet for å bli?

Kvinner har alltid hatt en sentral rolle i film, og det er langt mellom filmer som totalt overskygger kvinnelige prestasjoner (jeg klarer bare å komme på «12 Angry Men», «Locke» og noen flere). Likevel har vi sett en utvikling i nyere tid. Det mest observerbare trekket er ikke bare at det brukes mer blekk på kvinnelige prestasjoner i manuskriptet, men at de gjøres sterkere og mer identifiserbare med større handlingskraft og røst.

I det ekstreme vil utviklingen på lerretet kunne skape ekko inn i den store likestillingsdebatten. Denne artikkelen skal imidlertid håndtere langt enklere tematikk til tross for den interessante relasjonen mellom film og politikk. Målet med artikkelen er simpelthen å snakke om utviklingen, og om industrien nyter godt av mer velskrevede kvinnelige karakterer.

Jeg må si jeg føler litt på presset når jeg skal formulere meg i en slik artikkel. Her er fallgruvene, og potensialet for å bli stemplet som diskriminerende, høyere enn i normaltilfellet. Jeg skal derfor trå varsomt og la sakligheten seire (forhåpentligvis).

Utviklingen

Med tanke på kvinners plass i film er det virkelig ingen tid som kan sammenliknes med dagens. Før kunne det gå år mellom gangene solide kvinneskikkelser viste seg på storskjermen. I dag må vi gjerne vente et par premierehelger.

Vender vi blikket tilbake har vi historiske karakterer som Dorothy fra «Wizard of Oz» (1939), Maria fra «The Sound of Music» (1965), Princess Leia fra «Star Wars» (1977) og Ripley fra «Alien» (1979). Slike karakterer la grunnlaget for at kvinners tilstedeværelse i film ikke bare var ment til å lage halvklein seksuell spenning med en mannlig motpart.

Ellen Ripley (Sigourney Weaver) i «Alien»-serien.

Ellen Ripley (Sigourney Weaver) fra «Alien»-serien.

I dag er listen mangedoblet, og noen definerende karakterer for nåtiden er gitt i ingressen. Utviklingen har med andre ord vært sunn, men den har likevel ikke utelukkende vært positiv. I samtlige Michael Bay-filmer og i «Fast & Furious»-serien ser vi eksempelvis at kvinner skrives ned både i IQ-poeng og i bekledning. Det er i høy grad en form for provoserende seksualisering som ikke fortjener scenetid. Hvem kan vel glemme Megan Fox sin karakter i «Transformers» som lener seg over bilpanseret med nesten ikke-eksisterende shorts og magetopp?

Den beste beskrivelsen på dagens utvikling er dermed en tautrekkingsduell. Vi har noen «onde» manusforfattere som ønsker å tjene ekstra på å kunne presse en spretten rumpe inn i traileren, og noen «gode» manusforfatterne som satser på at overbevisende kvinnelig dialogføring vil sikre et minst like stort billettsalg. Foreløpig ser det ut til at det siste seirer, og den nymoderne utviklingen er at selvsikre og smarte kvinner trumfer dumme og deilige.

Hva fungerer bra?

Det faktum at kvinnelige heltefigurer er relativt nymotens gjør at det ligger et større overraskelsespotensial ved kvinnekarakterer i film. På en måte vil en plottvist kunne være mindre forutsigbar dersom den involverer en kvinne simpelthen fordi det klassiske scenarioet er at mannsrollen definerer handlingens viktigste forløp. Jeg sier ikke at det burde være slik, men at det i øyeblikket foreligger en meget utnyttbar mulighet for å lage ordentlige gåsehud-øyeblikk basert på noe så enkelt som å la kvinnen stå i sentrum for handlingen. For eksempel mistet de fleste pusten under «Star Wars: The Force Awakens» når Rey ble den første kvinnen til å beherske jedikrefter.

Rey (Daisy Ridley) i «The Force Awakens»

Rey (Daisy Ridley) i «The Force Awakens».

Mer åpenbare positive sider med utviklingen er at sterke kvinnekarakterer gjør filmer langt mer troverdig. Dynamikken mellom mann og kvinne i det virkelig liv er, som alle vet, så mye mer enn tiltaksløse kvinner satt opp mot «kjappe-i-replikken-menn». Den fornyede relasjonen vi nå observerer i film, med mer handlingssterke kvinner, skaper dermed langt større realisme og gjenkjennelighet.

Hva fungerer dårlig?

Jeg støtter som sagt ikke den semi-pornografiserende biten av kvinner som noen regissører sniker inn i håp om å øke billettsalget. Når det er sagt syns jeg det er like provoserende i de tilfellene hvor mannskarakteren er skrevet overdrevent evneveik. Jeg så «Hidden Figures» i sommer og denne fremstillingen var mildt sagt provoserende. Det er flott at filmen skildrer tre sterke kvinner som får muligheten til å jobbe for NASA (og det er en sann historie, så det er et faktum). Men (!) at NASA-sjefen bare står og klør seg i hodet hele filmen gjør vondt i sjelen. Fremstillingen av ham var faktisk så ekstrem at jeg mot slutten av filmen var usikker på om han klarte å legge sammen 2 + 2. Det er ikke ett fiber i kroppen min som tror på sistnevnte beskrivelse. Du blir enkelt og greit ikke sjef i NASA hvis du er et nek. Det hele føltes ut som en form for overkompensering som følge av en lengre periode med svakere kvinneroller i film.

Konklusjon

Utviklingen er i høyeste grad velkommen, men det er viktig at vi ikke går inn i en periode med overkompensering hvor mannsrollen fordummes.

.