Norge er et kaldt samfunn. Bjørneboe skrev om hovedstaden at den er «ensomhetens by. Alle kjenner alle, og ingen kjenner noen.» Folk går forbi hverandre i stillhet; vi registrerer hverandre, men vi ser hverandre ikke. Ikke egentlig. Derfor har høflighetsfraser som «vær så snill» en viktig funksjon. De uttrykker en forståelse for at det er et annet menneske vi snakker med. En viss ydmykhet for at man ber den andre om å gjøre et offer.

Problemet er når faste uttrykk blir så inngrodd at man slutter å tenke over hvordan man bruker dem. Spesielt problematisk blir det med sterk påvirkning fra engelsk. Alt for mange tror tilsynelatende at «vær så snill» er et fast uttrykk som, på samme måte som «please», kan settes inn hvor som helst i en hvilken som helst forespørsel, uten tanke på grammatikk eller om setningen i det hele tatt gir mening. Som når den Canada Goose-kledde, platinablonde Victoria Sophie bryter blikkontakten med iPhonen, lager dådyrøyne og sier: «Kan jeg værsåsnill å få en ponni av dere til navnedagen min?»

La oss i et øyeblikk se vekk fra det grammatiske – og der er det spektakulært mye å ta tak i, som at «vær så snill» ikke skal særskrives, at «vær» er et verb som her ikke står i imperativ, men i infinitiv og derfor skal skrives «være», at adjektivet «snill» her beskriver «dere» og derfor skal personbøyes «snille», og at om det bare hadde vært en og og å-feil, for de vanlige reglene gjelder også her, hadde det vært en fullkommen skrivefeilcocktail – og konsentrere oss om innholdet. Når man kommer med en forespørsel, er det den andre man ber om å være snill. Man ber vedkommende være snill nok til å gjøre en tjeneste for en. Men med denne formuleringen, ber man seg selv om å være snill! Snill nok til å fortjene en tjeneste.

Man kan tenke at dette bare er en feil vedkommende ikke har reflektert over og ikke mener noe spesielt med. Det kan endog hende at dette ubrukelige vesenet mente «Kan jeg, værsåsnill, å få en ponni av dere til navnedagen min?», som er feil på en haug av andre måter, men ikke akkurat denne. Men i en tid der Instagram-selfies har blitt vår generasjons dominerende uttrykksform og man må importere busslaster med svenske ungdommer bare for å finne noen til å skrelle poteter, kan man få en snikende mistanke om at folk faktisk er så selvsentrert og føler seg så berettighet til å få alt de ber om, at «vær så snill» har blitt en måte å gi seg selv et klapp på skulderen heller et genuint forsøk på å være høflig. Ta dere sammen. Vær så snille.