Anmeldelse: “28 Years Later: The Bone Temple”

Premieredato: 16. januar 2026. Regi: Nia DaCosta.

Regissør Nia DaCosta har virkelig lagt inn arbeidet med å lage en intens, grusom, morbid og til tider morsom oppfølger til regissør Danny Boyles “28 Years Later” fra sommeren 2025.

For dem som har sett den forrige filmen og har sett fram til oppfølgeren, leveres akkurat det som ønskes. Plottet tas opp igjen kort tid etter det forrige, og det er ingen mangel på spenning.

Spesielt Ralph Fiennes, Jack O’Connell og Alfie Williams leverte sterke skuespillerprestasjoner, men ingen andre gjør det nevneverdig svakt. Man får en viss tilknytning til alle karakterene man møter på, og man kan lett leve seg inn i deres følelser.

Det leveres god skrekk, godt plasserte jumpscares, og enhver som ser filmen får også sitt syn på menneskeheten utfordret. Alle som føler at det er noe som er verdt å se, bør gjøre det ved første anledning. 

The good, the bad and the high

Etter å ha lagt ut på eventyr i det zombieinfiserte England i “28 … Later” serien, møter hovedpersonen fra “28 Years Later” Sir Lord Jimmy Crystal, samt hans morderiske bande kalt “fingre”.

Uansett om disse dreper zombier, bedriver en voldelig form for “velferd” eller kjeder seg, virker hele skokken til å ha skaffet seg alt av kokain som er igjen 28 år etter apokalypsen. Alle kler og oppfører seg så likt at jeg nesten trodde alle tilhørte en kjellergruppe på NHH.

Denne gjengen byr til tider på morbide morsomheter, som er en velkommen kontrast til alle grusomhetene.

Filmen følger også den misforståtte og ensomme legen Ian Kelson (Ralph Fiennes) som i stor grad fortsatt er opptatt av å følge medisinsk etikk og moral. Dette tar han så seriøst at han har bygget et ossuarium (knokkeltempel) som minnested for alle de glemte døde i apokalypsen.

Kelson stifter også vennskap med en av dem som er infisert av zombieviruset i filmserien, som han kaller Samson. Denne infiserte er en såkalt alfa, som gjør den like sterk som en god salkrigers karakterer. Og vennskapet går i stor grad ut på å gi Samson en morfinavhengighet, som hjelper mot effektene av viruset. 

Mot slutten møtes plottene, og det er utrolig mye som faller på plass på veldig kort tid, i så stor grad at det nesten blir vanskelig å følge med. Man vet heller ikke helt hva som kommer til å skje, så det er mange overraskelser. 

Grusomme mennesker

Det var også enkelte absurde/malplasserte scener som ikke gav like mye fra seg. Musikken av komponist Hildur Guðnadóttir passet godt, men den målte seg ikke med den forrige filmens musikk.

Det merkes også at det er en annen regissør på filmens tone og virkemidler, spesielt i hvor mye mer gørr, blod og medmenneskelig vold som nå er inkludert. 

Det var nok av det ovennevnte til at jeg ville snu meg vekk,. En viktig del av filmen er faktisk skildringen av hvordan enkeltpersoners etikk og moral er i krisesituasjoner, og leverer sterkt på dette ved å vise at enkelte tyr til tortur. 

Til tross for noe smuss her og der, var helhetsinntrykket av filmen såpass godt at det veide godt opp for det. Med et sammenhengende plott uten store hull som fikk meg til å tenke over menneskets natur (veldig langt fra Homo Economicus), er dette en meget bra film. Og jeg higer definitivt etter enda en oppfølger!

Terningkast: 5