Anmeldelse: UKENrevyen 2026 – Strømmen har gått

Åpningsnummeret i Ukenrevyen 2026, Strømmen har gått, setter tonen umiddelbart. Til tonene av «Thunderstruck» av AC/DC brytes strømmen brått, og forestillingens gjennomgående premiss etableres med et energisk og forfriskende anslag.

Samtidig finnes det revynumre som nesten føles uunngåelige. Da revyen kort tid etter kaster seg over e-postene mellom Jeffrey Epstein og Mette-Marit, kunne det fort blitt et slikt pliktnummer. En forutsigbar inngang til et tema de fleste allerede kjenner. 

I stedet blir nummeret et av kveldens mange høydepunkter. Med en fengende melodi, presise poenger og en leveranse som sitter fra første takt, viser nummeret hva revyen gjør best: å kombinere aktuell satire med overraskende sterke musikalske prestasjoner. 

Det setter tonen for en forestilling som gjennomgående leverer høyt nivå, selv om enkelte sketsjer underveis mister litt av tempoet.

Ingen High School Musical

Samtidig er det én ting som lenge har kjennetegnet UKENrevyen. Et sabla bra band. Forventningene er derfor høye hvert eneste år. Også i år leverer de. Bandet løfter samtlige nummer de er med i, og bidrar til et musikalsk nivå som skiller seg tydelig fra mange andre studentrevyer.

Det er imidlertid ikke bare bandet som gjør at sangnumrene treffer så godt. Strømmen har gått gjør også flere friske valg i selve låtmaterialet. Åpningsnummeret med «Thunderstruck» og avslutningen med «Where Is My Husband» er gode eksempler. 

Der studentrevyer ofte lener seg tungt på velkjente musikalnumre, velger revyen i større grad andre og mer uventede låter. Resultatet er at forestillingen unngår det velkjente «High School Musical»-syndromet som gjerne preger studentrevyer i vårt langstrakte land.

Samlet gir dette forestillingen et mer selvstendig uttrykk, og sangnumrene føles mindre som skolemusikal og mer som revy.

Vokalnivået er også gjennomgående høyt. Særlig fungerer samspillet mellom aktørene og koristene godt. Stemmer fra scene og kor smelter sammen til et fyldig lydbilde som løfter sangnumrene ytterligere. Sammen med bandet gir dette revyen en musikalsk tyngde som setter standarden for resten av forestillingen.

Vokalprestasjon av sjeldent kaliber

Det er likevel i revyens struktur at Strømmen har gått virkelig skiller seg ut. Forestillingen har en tydelig dramaturgisk retning, hvor lys, lyd og sceneskift brukes aktivt til å binde numrene sammen. Det gir revyen et driv som ikke alltid er en selvfølge i studentrevyformatet. Resultatet er en revy som sjelden mister tempo, og hvor publikum sjelden rekker å falle helt ut av forestillingen før neste nummer setter i gang.

Flere av grepene i scenebruk og teknisk gjennomføring leder tankene til UKA-revyen 2023, hvor tekniske virkemidler også ble brukt til å skape en mer helhetlig og flytende scenisk opplevelse. Effekten her er lignende, og svært effektiv. Nummerne oppleves ikke som enkeltstående sketsjer, men som deler av en større forestilling.

Flere nummer peker seg også tydelig ut som høydepunkter. Operanummeret er kanskje kveldens mest imponerende øyeblikk, hvor et komisk premiss kombineres med en vokalprestasjon fra Jenny Kvamme av sjelden kaliber. Dansen senere i forestillingen er også et godt eksempel på hvordan det dramaturgiske fungerer svært godt. 

Med presis koreografi, effektiv bruk av lys og en dynamisk sceneføring blir det et av revyens mest visuelt sterke innslag. Parodien på Marius Borg Høiby treffer også godt, og spiller effektivt på et mediebilde de fleste i salen kjenner seg igjen i.

Noen få nummer mister likevel litt av fremdriften underveis. Noen sketsjer kunne med fordel vært strammere, og enkelte premisser blir stående litt for lenge før de finner poenget sitt. Likevel rokker ikke dette nevneverdig ved helhetsinntrykket av en revy som stort sett vet akkurat hva den vil, og som gjennomgående klarer å holde publikum med seg.

Gledelig gjensyn

Flere enkeltinnslag illustrerer også bredden i forestillingen. Operanummeret viser kanskje tydeligst hvor langt revyen er villig til å strekke det musikalske uttrykket. Kontrasten mellom det høystemte operauttrykket og revyens mer absurde humor fungerer overraskende godt, og salen responderer deretter.

Andre steder er grepene enklere, men likevel effektive. I et av numrene foregår handlingen bak et hvitt teppe, hvor skuespillernes skygger forteller historien. Det er et billig, nesten gammeldags revygrep, men fungerer overraskende godt i praksis, og gir samtidig publikum et lite gjensyn med «Vi kaster barn»-nummeret fra UKEN 2022.

Revyen er også flink til å holde tempoet oppe gjennom små, effektive overganger. De korte innslagene med Alexandra og Fantorangen fungerer godt som bindeledd mellom større nummer, og sørger for at ellers lettvinte punchlines ikke blir hengende for lenge i luften før forestillingen beveger seg videre. 

Samtidig dukker Fredrik og Anja opp flere ganger som gjennomgangsfigurer i rollen som anleggsarbeidere som forsøker å få strømmen tilbake. Tvisten i karakterene kunne i utgangspunktet fremstått forutsigbar, men i kontekst fungerer den overraskende godt. Sammen med svært god mimikk fra begge styrker korte scenene til å styrke revyens røde tråd.

De større scenenumrene fungerer også svært godt. Danseinnslaget er et av forestillingens mest energiske øyeblikk, hvor presis koreografi og effektiv bruk av lys gir et visuelt løft til scenen. Bandet markerer seg også flere steder utenfor de store sangnumrene. Åpningen av andre akt, hvor bandet setter an tonen før scenen igjen fylles, sitter svært godt og gir forestillingen et umiddelbart løft i tempo.

Likevel treffer ikke alle nummer like godt. «Viva Norvegia»-innslaget bygger på et morsomt premiss, men fremstår til tider litt vel konstruert for å fremtvinge et nytt allsangnummer, og referansen til DDE treffer heller ikke helt musikalsk. 

I et annet nummer, satt til Grønland, tipper stemningen enkelte steder over i en form for allsang som minner mer om søndagsskole enn satire. Samtidig er kostyme- og rekvisittarbeidet her spesielt godt. Særlig moskus-kostymet gir nummeret et visuelt løft, selv om premisset ikke alltid treffer like godt.

Revyen lander allikevel sterkt. Avslutningsnummeret på  «Where Is My Husband» gir forestillingen en energisk og vellykket avslutning som samler mye av det revyen gjør best.

Nok et gledelig gjensyn

Med Strømmen har gått leverer UKENrevyen en forestilling som både er ambisiøs og gjennomført. Et svært sterkt band, uvanlig gode vokalprestasjoner og friske sangvalg gir revyen et musikalsk nivå som skiller seg tydelig fra mange andre studentrevyer. 

Samtidig viser forestillingen en tydelig dramaturgisk tanke, hvor lys, lyd og korte gjennomgangsscener binder numrene sammen til en helhet. Også skuespillerprestasjonene holder et høyt nivå. 

Flere av aktørene viser svært god komisk timing og mimikk, noe som løfter mange av de mindre øyeblikkene på scenen. Resultatet er en revy som sjelden mister tempo og gjennomgående klarer å holde publikum med seg.

Årets revy markerer også et gjensyn med instruktørene Stjin og Peter, som også sto bak revyen i 2024. Den gangen ble forestillingen belønnet med terningkast seks i Bulle. Om man var enig i den vurderingen eller ikke, fremstår Strømmen har gått uansett som et tydelig steg videre. Med sterkere dramaturgi, mer selvsikre musikalske valg og gjennomgående solide prestasjoner på scenen leverer årets oppsetning en av de mest helhetlige studentrevyene på flere år. 

Små ujevnheter finnes, men de drukner i en forestilling som ellers holder et imponerende jevnt nivå. Når musikken, dramaturgien og scenearbeidet spiller så godt sammen som her, oppstår det en revyopplevelse som både føles helhetlig og uvanlig gjennomført. Kombinasjonen av sterke aktørprestasjoner, presis regi og et band i toppform gjør at Strømmen har gått fremstår som en av de sterkere studentrevyene de senere årene. 

Terningkast: 6

Ansvarlig redaktør i K7 Bulletin, Oskar Bondkall, og kulturredaktør Ruben Vestbøstad Vik er henholdsvis Gruppeleder og Mellomleder Foto i UKEN. Journalisten har alene hatt fullstendig redaksjonelt ansvar for denne anmeldelsen.