Blod, svette, og Babys: eXtravadance tar Aulaen med storm 

Selv om jentene spøker med at sommeren mest besto av Ben & Jerry’s og Love Island, er det åpenbart at timene ble lagt inn på stanga hos Babys, ikke hjemme i sofaen. Det synes på scenen.

Gjennom det snaut to timer lange showet leverer Stravva en forestilling som ligger tydelig over nivået gruppen tidligere har vist i aulaen og på campus, såpass at Bulle-anmelderne måper fra start til slutt.

Effekten er heller ikke begrenset til Bulle-anmelderne: sketsjene og dansenumrene utløser jubel, latter og flere runder stående applaus blant de fremmøtte i Aulaen. Noe som er vel fortjent.

Allerede under åpningen med «Run Boy Run» er det klart: dette er ikke treningsrommet på Lehmkuhl, dette er jubileumsfeiring. Nobody puts Baby in a corner, drar oss inn i et univers der selvironi er valuta, kantinemenn stjeler showet, og Dirty Dancing-nostalgi møter NHHS i høygir. 

De små «tankestemmene» på scenen – «pust inn, pust ut», «se sexy ut» – gir akkurat nok glimt i øyet til at nervene blir en del av sjarmen. Det står ikke heller på innsatsen fra Stravvas dansepartnere og andre gjesteopptredener som er med på å berike showet.

Svæveru-gutta er kanskje ikke Johnny fra Dirty Dancing, men innsatsen er helhjertet og smittsom. Og hele NHHs kantinemann Mohammed? Han glir inn med karisma som om han serverer ekstra saus på alt, publikum sier ikke nei takk.

I et av kveldens mest frekke øyeblikk blar jentene i K7 Bulletin, slipper avisa og går rett i «Applause» av Lady Gaga. En subtil beskjed til oss med notatblokka om at applausen teller, og denne kvelden var den ekte. 

Et annet høydepunkt av showet er trioen som danser til «Bury a Friend» av Billie Eilish. Det gir forestillingen et mørkere, friere pusterom; låta får ny glans etter litt for mange runder i TikTok-kverna, og scenen føles plutselig større enn salen.

Videoinnslagene gjør mer enn å gi skifterom til Stravvajentene, og må derfor også nevnes. Manuset er marinert i ironi og internhumor uten å låse døren for resten av publikum. 

Favoritten min: Norge pålegger alle unge førstegangstjeneste, og Stravva-chatten går rett dit man venter med «hvilke klær skal vi ha på oss?» 

Midtveis får NHHS-gruppene sin honnør med opptredner fra: Dirmoves, Swingria, Taktkorpset og co. Her kunne nok koreografien vært noe strammere, og det synes at jentene ikke har lagt inn like mye øvelse for denne delen av showet sammenlignet med resten av programmet.

Overgangene er heller ikke alltid kirurgiske, men rytmen er det: når et nummer slipper litt opp, svarer neste med trykk. Små skavanker poleres bort av tempo, presisjon og et publikum som faktisk vil være med.

Idet finalen «(I’ve Had) The Time of My Life» lander med støtteløft og varm nostalgi, er det nesten umulig å sitte stille. Etterpå smitter det ned i Kjelleren – for én kveld er det faktisk danse der nede, ikke bare hender i været og pliktklapping.

Helheten? En bursdagsgave til både Stravva og resten av studentforeningen: smart, selvironisk og uanstrengt gøy. Samtidig klarer jentene å være noe småfrekke uten å være stygge, publikumsflørt uten å bli lettvint. 

Jentene har lagt ned mye tid og energi på dette, noe som gjenspeiles på aulascenen. Dette var skikkelig bra.

Terningkast: 6