Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Normal tekst - Perspektivet til Fredrik
Kursiv - Perspektivet til Eirik
Det er mandag. Det er redaksjonsmøte. Bulle tar sin sedvanlige runde rundt bordet for å høre hva deres eminente og mer eller mindre talentfulle journalister arbeider med om dagen. Det kommer flere gode forslag.
Jeg er imidlertid stresset. Jeg er ny. Ikke har jeg begynt på noe. Ikke har jeg en eneste god idé. Med en følelsesmessig cocktail av redsel, desperasjon, og halvhjertet resignasjon snur jeg meg til min sidemann, Eirik, og hvisker i det stille.
“Jeg har ikke begynt på noe. Har du?”
Sidemannen humrer. “Nei”. Det er imidlertid mulig for undertegnede å skimte noe av den samme skammen i hans øyne som i mitt eget indre. For å lette på stemningen som fort går fra vondt til verre saumfarer jeg egen hjernebark på leting etter en vits som kan få stemningen tilbake til en ny topp. Eller i hvert fall et slags levbart platå.
Jeg mimrer tilbake til den gangen jeg så den eminente danske filmen “Et glass til” med Mads Mikkelsen. Mest fordi Mads Mikkelsen er mitt store idol, og potensielle hallpass. Mens min indre Mads Mikkelsen mumler oppmuntrende til meg, snur jeg meg tilbake til sidemann og sier de skjebnesvangre ordene “Hva om vi tester, og deretter anmelder hvordan det er å gjennomføre “Et glass til”?
Sidemann ler av det humoristiske innspillet som åpenbart er svært morsomt. Vi er begge igjen noenlunde fornøyd med tingenes tilstand, til tross for at vi ikke har noen gode artikler å pitche til vår ærverdige ansvarlige redaktør.
Plutselig blir jeg imidlertid tatt komplett på sengen. Det er min tur. I min desperasjon blir nevnte vits til en faktisk pitch. Skaden er gjort. Vi skal holde 0.5 i promille over tre dager i strekk. Vi møter hverandre hurtig dagen derpå for å planlegge alkoholkonsum i Excel.
Påfølgende helg tikker det inn en melding fra ans.red. kl. 02:30. En av VK’s sterkeste krigere, og min leder i Kulturstyret, Synne Myksvoll-Rannestad, ønsker å finansiere prosjektet med en betydelig sum ut av egen lomme, som dessverre ikke kan oppgis i dette tidsskriftet. Plutselig er vi tre.
Heldigvis presterer jeg å falle nærmest døden om med 40° i feber før eksperimentet skal starte, og må droppe ut. Resterende tapre krigere tar altså for seg dette dømte oppdraget. Jeg blir dermed i min sykdomsrus vitne til en rekke hendelser jeg helst vil fortrenge, men selsomt kommer til å glemme.
Samtidig som Fredrik kjemper for livet, er jeg nødt til å finne en erstatter. Det er under 24 timer til første enhet. Som et siste desperat forsøk sender jeg en melding til Haglist i Direksjonsmusikken - Halfdan Hereid Ringheim. Etter overraskende lite frem og tilbake er vi nok en gang tre.
Etter en real runde med mandagsknekken er jeg særdeles giret på å begynne prosjektet. Forholdene ville vært perfekte, hadde det ikke vært for en noe redusert tilværelse takket være gårsdagens tillitsvalgtseminar. Når det flytende gullet glir ned strupen 08:00, forsvinner imidlertid alle bekymringer og dagen kan starte.
Endelig er undertegnede klar for forelesning i FOR20 etterfulgt av SAM13. Jeg er om lag én time forsinket, men det er ikke så nøye. Pilsen er drukket. Det er det viktigste.
Blokkjede-teknologi blir litt for teknisk å ta innover seg med promille, men norsk-økonomisk historie har aldri vært mer interessant. Med selvtillit på boks innabords er også den muntlige aktiviteten høy.
Noe vi oppdager raskt er hvor mye tid det koster å drikke alkohol gjennom dagen. Siden jeg må drikke én 0,33 øl i timen, går hver bidige pause til måling, pissing og pilsing. Når jeg endelig får et opphold i forelesninger kl. 12:00, bærer det ned til Rum i Kjelleren for å linke opp med mine sammensvorne. Status er at dette har noe ved seg. Synne har brukt dagen på å redde regnskapet til sin tyske arbeidsgiver. Haffe drev dank. Fantastisk. Nå har jeg fri og kan slå meg ned et par timer.
Jeg har i min sykdom klart å karre meg til skolen, men evner ikke å gjøre noe fornuftig skolearbeid, og ender derfor min vandring inne på Rum i Kjelleren. Her blir jeg møtt av to mennesker som har merkbart over 0.5 i promille.
De har begge opptil flere tomme ølbokser foran seg, og har ifølge dem selv nettopp vært i forelesning. Begge har feilberegnet dagens startinntak, og ender på omlag 1 promille iløpet av dagens første par timer.
Jeg får senere samme dag høre at lunsjknekken var brutal, og at begge ender dagen med en velfortjent “ettermiddagslur” på over 2 timer. Det er ikke mulig å gjøre annet enn å bøye seg i støvet for de tapre krigerne.
Klokken har rukket å bli 21:45 når jeg bråvåkner på sofaen i stua. På salongbordet står en tom Peroni og halvspist Grandiosa med kjøttdeig og løk. Fortumlet rydder jeg sammen rotet når det demrer: jeg har sagt ja til å lage pistasj-is til morgendagens gallamiddag med Direksjonsmusikken. For sent å gjøre noe med det nå. Får be om forlatelse.
En langt mindre engasjert gjeng møter opp på Mediesenteret onsdag 10:00. Det er kladdeføre og det lugger betraktelig når dagens første enheter blir presset ned gapet. Oppholdet på skolen blir dessverre noe kort. Dagens viktigste gjøremål står nemlig for tur - Gallamiddag og testing av “den maksimale promille”, slik de omtaler den i filmen.
Som kjøkkenassistent og bærehjelp navigerer jeg meg til andre siden av byen. Der har matansvarlig startet forberedelsene til dagens hovedrett, Boeuf Bourguignon. Noe ustø i gangen rasker vi med oss en boks med Dubai-is på Lerøy. Deretter går turen videre til ærverdige “Tårnet”, hvor Halfdan er godt i gang med de resterende forberedelselsene.
Våre skjebner møtes igjen onsdag, når jeg skimter en noe redusert eksperimentdeltager med solbriller daffe inn på kontoret klokken 10. Utover dette bærer ikke dagen store frukter før gallamiddagen på Tårnet. Eirik skriver fort nok om innholdet her, men jeg kan personlig melde at både han og Halfdan ser betrakterlig mer slitne ut i 13-14 tiden da, enn de gjør dagen før.
Dette hjelper heldigvis med et par enheter innabords, og stemningen blir utover kvelden bedre og bedre. Ingen sazerac til dessert dessverre. Kanskje kveldens eneste nedtur.
Tross mild sjøgang forbereder vi middagen uten store problemer. Omsider fylles nebbet med både god mat og drikke (se bilde). Vi er likevel ikke samlet kun for nytelse, og samtalen flyter over i mer og mindre viktige saker som skal vedtas.
Til forskningskaninenes forargelse går promillemåleren kun opp til 1,0‰, noe som fører til at samtlige deltakere blåser “high” før kl. 17:00. Stigende promille hjelper ikke akkurat saksgangen, og med ett er Tårnet polsk riksdag. Med andre ord er forsamlingen godt på vei til resultater i forskningens ånd.
Før kvelden kan rundes av, skal følget på fast onsdags-øvelse. Det blir en kveld vi sent vil huske, til alle andre Direktørers store besvær. Heldigvis er jeg ikke snau på bildetakningen og får dokumentert bruddene i hukommelsen godt.
Det er med splittede bramseil at to av tre deltakere møter opp på Mediesenteret torsdag kl. 11:00. Sistemann reiste nemlig tidligere på morgenen til Hardanger for å drive egenproduksjon av sider. Jeg har ikke hørt fra Synne siden i går formiddag og er interessert i å høre hennes tanker.
Det fryder meg litt mer enn jeg tør å innrømme at hun synes det er like tungt som meg å fullføre prosjektet. Som mennesker av vårt ord velger vi naturligvis å bite tennene sammen.
For min del er her intet overlapp. Jeg ligger døende på sofaen hjemme med skyhøy feber. Beklager til PC og Haffe om jeg smitter dem, dog jeg mistenker at den noe høyere enn planlagte promillen de har holdt de siste dagene har skapt tilnærmet ulevelige forhold internt i egen kropp for eventuelle virus eller bakterier som måtte forvirre seg inn i kroppen deres.
Lykken da den siste dråpen øl traff tunga var oppriktig like himmelsk som den første dråpen i prosjektet. Da vi ga oss i 16-draget hadde forskningsprosjektets siste dag bydd på flere åpenbaringer. Den mest oppsiktsvekkende var kanskje hvor prominent den krydrete smaken til Birra Moretti er når du har drukket gode mengder akevitt dagen før.
Det som likevel sitter mest igjen er hvor idiotisk denne idéen fakisk var og fortsatt er. Selv om vi på forhånd visste at dette kom til å bli blytungt med tre-dagers, var ingen forberedt på det store effektivitetstapet vi led av å delta på prosjektet. I etterpåklokskapens lys er det kanskje ikke så rart, når de eneste produktive timene er de to før drikkingen begynner.
Et annet problem var hvor hårfin linja var mellom å ha lykkerus og være flatt ut full. Jojo-drikking som stadig endte i overkorrigering av promillenivå hjalp dessuten ikke på problemene.
Når alt kommer til alt, vil jeg ikke si at jeg angrer på å ha deltatt i dette prosjektet. Idéen varr kanskje helt forferdelig, men en kommer ikke bort fra dens fornøyelighet, samt bidrag til forhåpentligvis artig lesestoff. Ville jeg gjort det igjen? Aldri. Det blir nok videre en “eggehvit” måned for å komme til hektene igjen.
