Et fredsmeklingsforsøk i krigen mellom etasje 5 og 7 på NHH

Innlegget er skrevet av samfunnsengasjert Osloborger Erik W. Tømte.

Uansett kan følgende forslag være et utgangspunkt for å samles på den ene eller andre måten:

Sett verdsettelsesrabatten til 100 % for driftsmidler – maskiner og annet som primært har verdi for virksomheten selv. Hold eiendom, kunst og lignende utenfor formuesskatten (med eller uten egen beskatning – det er en annen debatt). Skattelegg i stedet personlige skattyteres netto finansielle eiendeler: bankinnskudd, pengemarkedsfond og fordringer, minus all gjeld, med et solid bunnfradrag.

Gjør det samme for selskaper, men uten bunnfradrag. Ingen verdsettelsesrabatt utover symmetri i gjeldsverdsettelsen. Hvert selskap gjør opp for seg selv (eventuelt innen konsern), slik at kjedebeskatning av aksjer, fond og ASK på eiers hånd unngås. Dette kan kalles en skatt på netto finansiell posisjon.

Et slikt system gir lave formuesskatter for eiere med hovedsakelig driftsmidler. De fleste gründere vil gå fri i vekstfasen, og for mange bedrifter er det normalt å ha større gjeld enn finansielle eiendeler. Ordningen favoriserer heller ikke utenlandske eiere, da beskatningen foregår direkte i selskapene.

Norske eieres beholdninger i utenlandske selskaper og eiendom må trolig verdsettes sjablongmessig, men motregnes gjeld. Ulemper ved å eie enkelte norske instrumenter må veies mot valutarisikoen eieren tar. Finansieringskostnader via selskapsobligasjoner kan øke marginalt med forslaget – det må estimeres. Intet system er perfekt – fordelene må veie tyngre enn ulempene.

En innvending er at enkelte kan bli nullskatteytere. Det bør ikke være problematisk dersom bedriftseiere med reelt risikable investeringer kun betaler selskapsskatt og utbytteskatt, og i enkelte år ingenting personlig.

Om de samtidig unngår å bygge store finansielle beholdninger, indikerer det høy investeringstakt eller høy belåning – det første samfunnsnyttig, det siste uten det første kun mulig ved høye utbytter eller lønn eller eventuelt drift med tap. Kapitalismen vil over tid luke ut dårlig drevne virksomheter. Det er penge- og arvdynastier vi bør begrense varigheten av.

Med anslagsvis 3 100 mrd. kroner i tilbakeholdte overskudd i norske selskaper finnes et betydelig skattegrunnlag (og betydelig gjeld). En enkel beregning tilsier at rundt 3 % årlig beskatning av nett finansielle eiendeler kan kompensere fullt ut for provenytapet ved å endre dagens formuesskatt. Store private finansformuer kommer i tillegg.

Jeg argumenterer ikke for at korrekt sats er 3%. Skattesatsen kan være moderat; poenget er å motvirke akkumulering av finansielle eiendeler som i liten grad er produktive. Det er liten tvil om at innskudd og ikke minst selskapers finanskapital er noe de med de “bredeste skuldrene” besitter mer av enn andre.

NHO, partiet Høyre og flere ønsker full verdsettelsesrabatt på aksjer, antagelig i troen på at selskapers pengebinger finner vei til investeringer. Men tilbakeholdte utbytter i holdingselskaper tilsvarer åtte års samlede bruttoinvesteringer i fastlandsøkonomien, og venter neppe kun på neste prosjekt.

Argumentet om at bankinnskudd og finanskapital er avgjørende for investeringer hviler på en svak forståelse av hvordan kreditt skapes. Det meste av nye penger oppstår når banker gir lån, ikke når midler flyttes mellom konti – slik også sentralbanker har påpekt. Dette misforståtte momentet virker å stå i veien for en mer konstruktiv definisjon av arbeidende kapital enn at det er aksjer (og alt det omfatter).

Så lenge det finnes investeringslyst, sikkerheter og fungerende finanssystemer, samt etterspørsel, skapes nødvendig kreditt. Når det er sånn at bankene samt lånevillige og kredittverdige personer / gründere /bedrifter skaper pengemengdeveksten på systemnivå må det nødvendigvis også være slik at det er den samme mekanismen som fasiliterer brorparten av investeringene i næringslivet.

Da er det lite behov for å skjerme eksisterende finansielle eiendeler gjennom høye eller fulle verdsettelsesrabatter utover det minimum som skal til for å sikre smidighet i det finansielle systemet (skattesatsen må kunne senkes etter fastsatte regler).

Vi bør kunne enes om at omfordeling øker etterspørselen, siden lavere inntekter har høyere forbrukstilbøyelighet – langt mindre omdiskutert enn mekanismen funnet i Frisch-forskningen som sier at formueskatten øker investeringene på makronivå.

Spørsmålet er derfor: Kan vi enes om hva som faktisk er arbeidende (norsk) kapital – og hva som kan inngå i grunnlaget for formuesskatt om vi definerer målet til å være å hindre overstadig akkumulering samt omfordeling, i tillegg til å skaffe inntekter til staten? Eventuelt, kan dere enes om å være helt avvisende på grunn av forslagets åpenbare mangler - og hvilke?