Fra hobby til virksomhet – Er dette Bergens beste vintagebutikk?

Innenfor vinduene i Strandgaten 84 henger det stativ på stativ med ullblazere, silkeskjorter og fargerike bluser.

Alle plagg er håndplukket av eieren som møter oss i døren, Eirin Pedersen. Jeg er på plass en time før åpning for å høre mer om gründerreisen hennes.

– Jeg må låse – med en gang det er lys på i butikken så drar kundene i døren, forteller hun. 

Vi setter oss i den store blomstrede sofaen hun har stående midt i rommet.

– Det er så hyggelig å ha skapt noe fint for folk. Det hender at venninner setter seg her mens den andre prøver klær.

Pedersen forteller at hun har vært i lokalene i to år. Men, hun har drevet med vintage mye lenger enn det. 

– Det startet da jeg bodde i Oslo på starten av 2000-tallet. Jeg solgte mine egne klær fra leiligheten jeg bodde i. Etter hvert begynte jeg å handle inn klær også i utlandet for videresalg, og hadde pop-ups her og der. Så fant jeg ut at jeg ville prøve meg fulltid, og måtte raskt slutte i deltidsjobben jeg hadde fordi det var så mye å gjøre.

Gjennom opp- og nedturer

Det er nå fem år siden. Siden da har pendlingen fra Hardanger til Strandgaten vært en del av hverdagen hennes. I dag har hun ti ansatte på deltid. Samlet utgjør de, sammen med hennes egen stilling, omtrent to årsverk – i de periodene hun faktisk har mulighet til å ta ut lønn selv. 

– Når de ansatte spør meg om en dårlig salgsperiode påvirker meg, så er jeg ærlig og sier at jeg denne måneden betalte ut deres lønn, og ikke min egen. Men det er sånn det er å være gründer. Det kan se flott ut på utsiden, men jeg skal ikke legge skjul på at det kan være tøft. 

For det er mye jobb å drive for seg selv. I tillegg til å håndplukke alle varer, skal det også markedsføres, administreres og selges. En grad i moteledelse fra London er Pedersen heldig å ha med seg på veien.

I motsetning til mange andre vintagebutikker drives butikken etter en tydelig sesonglogikk, mer lik den man finner i større motebutikker: Året deles i fire sesonger, og hver sesong bytter hun ut sortimentet. Dessuten er klærne farvesortert og det er god luft mellom kleshengerne. Slik skapes en luksuriøs atmosfære som skiller Evig fra de andre vintagebutikkene i Bergen. 

– Bare det første året kom det elleve nye vintagebutikker. Men jeg står veldig stødig i mitt eget konsept. Jeg føler at jeg skiller meg ut i mengden og at Evig ikke nødvendigvis konkurrerer med de andre som er her. Vi utfyller hverandre på en fin måte, tenker jeg. Og så skaper det et større miljø for brukthandel. 

Mye av grunnlaget for Evig ligger også i nære kunderelasjoner.

– Jeg hadde en kunde som kjøpte kjole til svigerdatterens bryllup. Svigerdatteren var helt vintagefrelst, og hun ønsket å imponere henne. Så kom hun tilbake mange måneder etterpå og da jeg spurte om hvordan det gikk, ble hun satt ut av at jeg husket det.

Skatter på skatter på skatter

Bak fasaden ligger også et regnestykke som må gå opp. Hvor lønnsomt er det å drive vintagebutikk?

– I motsetning til fast fashion som lett kan skalere i volum, er jeg helt nødt til å ha gode marginer på det jeg selger.

Og etter å ha brukt mye penger på reise og innkjøp, har jeg nå funnet noen gode «kilder», kaller Pedersen stedene hun finner klær og smiler hemmelighetsfullt. 

– Du blir ikke rik på dette her. Mitt mål er å skape en arbeidsplass som jeg kan få lønn av. Motivasjonen for å starte butikk var å skape et bedre tilbud for brukte klær i Norge, men også å skape en unik opplevelse og destinasjon som kan inspirere kundene. Sistnevnte har hun allerede fått til. 

Videre kommer vi inn på merverdiavgift på bruktklær. Pedersen peker på at mva. kan slå særlig hardt ut i sirkulære forretningsmodeller, fordi avgiften utløses på nytt hver gang et plagg selges eller leies ut. Hun viser til utleietjenesten Relí i Oslo, som leide ut samme kjolen 80 ganger i løpet av ett år – og dermed også ble ilagt mva. 80 ganger.

Arbeiderpartiet gikk til valg blant annet på å fjerne mva. på bruktklær. Etter å ha tatt en titt på statsbudsjettet fant de ut at de ikke ønsket å holde det løftet heller. 

Pedersen mener dagens ordning gjør det vanskeligere for små, bærekraftige virksomheter å overleve.

– Det er veldig vanskelig når du er nyetablert, og det hindrer mange bedrifter i å klare seg. De rekker aldri å komme til et punkt hvor de selger nok til å bli lønnsomme, sier hun.

Hun mener en mer trinnvis ordning kunne gjort det enklere å starte opp. For hennes del ville det gitt en tryggere hverdag der hun var sikret noe lønn hver måned. For nå baserer hun seg på å klare seg, også med merverdiavgift.

Herrene vil ha egen sjappe

Planen videre for Evig er først og fremst å øke omsetningen i butikken i Strandgaten. Samtidig leker Pedersen med tanken på et nytt konsept. – Jeg har solgt herreklær i mange år, men det solgte for dårlig i denne butikken. Derimot har jeg mye mer tro på å skille det ut som et eget konsept. Så neste steg kan være å satse på en egen herrebutikk.

Men først må hun lande i butikken i Strandgaten.

– Når man jobber for seg selv er det ikke så lett å finne en balanse mellom livet og jobben. Det er viktig å ta vare på seg selv. Før hadde vi klær i hele huset, men etter at jeg fikk eget kontor og varelager så er det lettere å legge jobben fra seg der. Jeg har også har superdyktige ansatte som elsker å jobbe her, så jeg føler meg trygg på at butikken er ivaretatt når jeg ikke er der. 

På vei ut deler hun sine viktigste råd til studenter som ønsker å starte noe eget: – Vær kritisk til hva og hvem du sier ja til. Du må ha gode samarbeidspartnere som kan utfylle de egenskapene du selv mangler. Ikke vent for lenge med å teste produktet i markedet – get out in the real world.

Begynn i det små og bruk pengene til å videreutvikle produktet. Gründere som omtales, er gjerne de som har fått inn investorer og som har solgt for ti millioner det første året. Men de fleste bedriftene er ganske hverdagslige. Slik som Evig.