Hvordan er miljøet på Lehmkuhl?

Torkel Morka Mæhlum

Tredjekull BØA

Folk gjør i stor grad sin egen greie når de trener, mener Torkel. Han påpeker at det oftest er individuelt, men varierende fra økt til økt. Poenget hans kommer raskt fram, da omtrent ingen trente sammen når vi var innom. Selv trener han oftest alene. 

– Det er litt vanskelig å løfte vekter sammen, det blir mer snakking mellom slagene, forteller han.

Han tenker at det er et slags fellesskap på Lehmkuhl, ved at alle er der for samme mål – å bli sterkere.

– Det er som på Bybanen. Det er et fellesskap på Bybanen fordi alle skal ta den, på lik måte som det er et fellesskap på treningssenteret, utdyper han.

Nei, jeg vil ikke si det er skummelt, men det er en terskelgrense. 

Når vi spør ham om han synes det var litt skummelt å trene på Lehmkuhl, er svaret nei. Derimot anerkjenner Torkel at det er en viss terskelgrense for å begynne.

– Jeg begynte å trene da jeg begynte å studere her i Bergen. Det er mye uvant, forteller han. 

Torkel forteller også at det er en risiko for å bli skadet når man løfter tungt. Men å trene, generelt eller på et nytt senter, er ikke skummelt. 

Mottakelsen opplevde Torkel som god, og han synes at folk er hjelpsomme hvis det skulle være noe. Som de fleste andre observert på Lehmkuhl, trenger han sjeldent eller aldri hjelp.

– Men hvis jeg skulle miste en vekt eller blitt skadet, tror jeg folk hadde hjulpet til, avslutter han.

Erik Oma og Mikkel Hagen

Tredjekull, BØA + fjerdekull, MØA

Erik og Mikkel var blant mindretallet som trente sammen denne formiddagen. Mikkel opplever at det er en fordeling mellom de som er sosiale og de som gjør sin egen greie på Lehmkuhl. Noen er ganske sosiale med bekjente. 

– Men generelt så føler jeg også at de ansatte er veldig hyggelige, legger Mikkel til. 

Å være to er en stor fordel når Erik og Mikkel skal pushe litt ekstra på benk, uten økt risiko. For Erik og Mikkel blir det fellesskap i å samkjøre noen øvelser, samt et lite fellesskap blant de man kjenner fra før. 

– Du møter jo ofte de samme til den samme tiden. Så selv om man ikke muligens prater så mye, så nikker mann og sier hei. En anerkjennelse av hverandre, utdyper Mikkel. 

– Men nordmenn er ikke kjent for å være de mest snakkesalige folkene, skyter Erik inn med et smil. 

Begge to synes det gikk greit å bli kjent på senteret. For Erik er det beste de luftige lokalene og takhøyden. Avstanden til Vektertorget, med kjellerstemningen og gamle apparater, er stor og noe begge to setter pris på.

– Mye plass og ganske mange av hvert apparat, som gjør at det ikke blir så mye kø. Og de ansatte, sier Mikkel. 

Akkurat poenget med de ansatte er verdt å se nærmere på. Hvis du har trent der en stund legger de merke til deg, og de kan lett spørre deg om hvordan det går. Muligheten til å ta en liten pause for en prat er noe unikt ved Lehmkuhl for ham. 

Thelma Flaat-Gåsbakk

Fjerdekull, MØA

Thelma deler samme oppfatning som de andre om fordelingen av de som er sosiale og de som gjør sin egen greie er noe jevn.

Selv har hun en del venner som trener sammen. Altså er det kanskje et fellesskap for de som trener sammen og kjenner noen fra før, men i liten grad hvis man ikke kjenner noen fra før av, som de fleste har kommet fram til.

Ved spørsmål om det er et fellesskap på Lehmkuhl, tenker hun seg om et sekund.

– Det er mange fra NHH som trener her, så det er jo kanskje en del som kjenner hverandre, sier hun. 

Da hun først begynte å trente på Lehmkuhl, gikk det fint for Thelma. Når vi spør henne om hva hun tenker om de ansette, er svaret ganske klart.– De er veldig greie. Hvis man stiller dem spørsmål, så får man svar på dem, avslutter Thelma.