Internaften 2077

Stud.NAAAHH består nå utelukkende av BEDS-studenter, og etter at Maximilian Leopold von Contantström lanserte Arbitrasjeboten^TM har Internaften blitt redusert til et regneark for profitt, hvor Malawi er intet mer enn en ussel fotnote.

Blokkeksamenene tok livet av Kjelleren, og med den forsvant nesten hele showprogrammet. Det eneste nummeret som har overlevd er den famøse «Gi til Aid», fremført av Dodge. I mangel på alternativer kjører AID-styret nå «Gi til Aid» ti ganger på rad. 

– Vi ser på denne løsningen som et avant garde sammensurium av giverglede og kultur sier en febrilsk arrangementansvarlig, mens hen later som at Dodge-gutta sine sangstemmer ikke er like sure som de alltid har vært.

K7 Minutter og TG finnes heller ikke lenger. Jobben deres er overtatt av en AI som styrer både lys og lyd, og dermed har også Chugcamen avgått med døden i samme slengen.

Etter Svæverus oppløsning har det heller aldri kommet noen ny Auksjonarius. Den siste gjenlevende Korist har derfor sittet alene i over førti år, og roper fortsatt «Sooolgt!» gjennom en stemmeforsterker koblet til respiratoren. Ingen klapper. Alle venter på at noen andre skal starte, men applausboten ble aldri programmert.

Stillheten i salen er øredøvende, og VK får heller ikke en travel dag på jobb da stud.NAAAHH ikke tørr å prate seg imellom lenger, selv med stemningslys og mikrodoser med alkohol. Allikevel hysjer Auksjonarius iherdig og senilt under hver auksjonsrunde, og kjefter på de som trekker budene sine.

De fleste idrettslagene led samme skjebne som Kjelleren, men etter en beinhard stillingskrig med skjøre allianser på hver side, sto de sterkeste igjen. The Big 4. Rumpeldunk, Sjakk, D&D og Dodge. En djevelens kvartett som i dag omtales som idrettens OPEC.

Mens idretten og kulturen visner, har AID-styret blomstret. Det som en gang var små korrupsjonsskandaler, er nå et intrikat pyramidespill med Malawi nederst i hierarkiet. Alle opsjoner havner i emiratene. 

– Det er viktig å gi til de som trenger det mest – som Qatar, sier leder av AID, før hen flyr videre til Dubai i sin privatjet.

Selv om årets internaften virker som en skygge fra sin storhetstid, finnes det fortsatt et lyspunkt for aftenen. 

Morten Reins BED1-kompendium auksjoneres enda bort. Kompendiet som over tid har blitt et sagnomsust samleobjekt driver pakkens verdi kraftig opp. Den ble i år kjøpt av Sjøkrigsskolen for en latterlig høy sum. Man trenger kompendiet for å få balansen til å gå opp etter i kveld, for å si det mildt.

Og kjellerfesten? Det er intet mer enn en legende. I dag står shuttle-busser klare utenfor trakten med kurs mot Old Irish. Det nærmeste stud.NAAAHH kommer sosialt samvær.

– Det er som Oktoberfest, bare med dårlig øl og BI-studenter, sukker en andrekullist, idet han vippser 500 kroner for et snitt øl. Selv BI-studentene innrømmer at prisnivået er overdrevent høyt, men de forsvarer seg med at Old Irish nå er pensum.

Internaften 2077 beviser én ting: Når alt av studentkultur sparker bøtta, er det to ting som består. Dodge og Malawi. At nettopp disse to er de siste restene av studentkulturen, er for mange en påminnelse om at fremtiden ikke bare er dystopisk. Den er også 100% eid av Qatar Sovereign Student Culture Fund.

Lenge leve Malawi