Kommentar: Når nord møter sør

Når æ flytta te byen så tenkte æ kanskje det sku bli beire. Slepp å måtte måkk snø kvær einaste bidige dag, slepp å kjør i en time før å fær på besøk te nærmaste nabo og kanskje få opplev litt av det der “ekstremværet” som alltid blir hausa opp i media her sør. 

Men det tok ikkje lang tid før æ skjønte at det hær va nåkka anna enn det æ hadd sett førr mæ. Første gangen det kom snø, skjønte æ at det va forskjell på å analysere risiko og å faktisk håndter den. 1 centimeter, og heile infrastrukturen tok kvelden. Det va altså snakk om et lag som knapt dekte skosålen.

Heime så hadde vi kalt det dær en fin solværsdag, mens her sør så blir det “ekstremvær” med navn og en snarlig pressekonferanse på NRK. 

Så kom æ te NHH, og her oppdaga æ kjapt at det ikkje va snøen som va farlig, det va tvert imot mangelen på internship. Folk snakke om det som om det va medisinsk nødvendig “Har du fått deg noe”. Vist faen. 

Æ har hatt internship på kaikanten sida æg va fem, skjærte tunga av torskhau i pessrægn kvær jævla søndag mens søringan lå og sov. Hadde det vært en stillingsannonse på den jobben, så hadde det stått: “Frys på fengran og få betalt svart.” Ikkje nåkka “spennende og dynamisk arbeidsmiljø” og “tett oppfølging”, bærre møt opp og gjør jobben.

Æ skjønne nu koffør dåkker e så fette opptatt av internship. Det e jo det einaste som skilla dåkker fra kværandre, førr klæsmessig e det rein copy paste. Blå half-zip, beige bukse og kvite sneakers, så blank at æ lura på om dåkker går på tærne te skola. 

Æ trudde først det va skoleuniform, men så vise det sæ at det berre e frivillig konformitet. Gi nu litt faen. Ta på dåkker nåkka som faktisk funka. Ullgænser når det e fette kaldt, ei slitt malingstskjorta når sola titta litt fræm, og sko som tål meir enn asfalten mellom Helleveien og CK. Klær ska brukes, ikkje bærre vises frem på sal 6.

Det e én ting æ fortsatt ikkje har klart å vænn mæ heilt te her sør. Dåkker snakke faen i sirkla. Ingen sei ka de meina. Det e alltid “kanskje vi ska vurdere” eller “æ oppleve at…”. Heime så sir man “hold kjeft din tullkuk” og så va vi ferdig med det. 

Her får man tre avsnitt, to kalenderinvitasjona og en oppfølgingsmail før poenget i det heile tatt kjem fram. Gi nu litt faen i å poler sannheita så jævlig. Sei det rett ut. Det går faktisk an. Vi har gjort det heime i hundrevis av år, og vi lev enda.

Så kjære søringa, det går bra. Dåkker overlev litt snø, dokker overlev uten internship i tredje semester, og dokker overlev om nån sei ting rett ut. Ta av dåkker half-zipen en dag, gå ut i litt skikkelig vær og sei ka dåkker meina. Det ekkje farlig. Det e bærre livet.