Kong Harald V er død

Kong Harald V døde i Rikshospitalet fredag 29. august,  han ble 89 år gammel. 

Han var Norges konge gjennom mer enn tre tiår og den tredje monarken i det norske kongehuset etter 1905. Hans kongsgjerning falt sammen med en periode hvor landet han representerte forandret seg raskere enn kanskje noen gang tidligere.

Norge ble rikere, mer internasjonalt, mer sekulært og langt mer mangfoldig. Samtidig ble hans institusjoner og embete vanskeligere blant idealene det moderne Norge er bygget på.

Haralds største prestasjon var derfor kanskje ikke noe han gjorde, men heller hva han avsto fra. I et monarki hvor kongens formelle myndighet er betydelig, mens hans faktiske politiske handlingsrom er lite, lå Haralds innflytelse i tilbakeholdenheten. Det gjorde ham til en vellykket innehaver av landets mest underlige embete.

Hans Kongelige Høyhet ble født på Skaugum 21. februar 1937, som eneste sønn av kronprins Olav og kronprinsesse Märtha. Han var den første prinsen født i Norge på 567 år, og etter datidens grunnlov sikret fødselen samtidig den mannlige arverekken.

Hans tidligste minner ble imidlertid ikke formet av slott og seremonier, men av krig og flukt. Etter den tyske invasjonen 9. april 1940 flyktet kronprinsesse Märtha med barna til Sverige.

Senere samme år reiste de til USA på invitasjon fra president Franklin D. Roosevelt. Harald tilbrakte store deler av krigen der, før han vendte tilbake til Oslo sammen med familien 7. juni 1945.

Denne erfaringen ga kongehuset en fortelling som skulle være sentral gjennom hele Haralds liv. Hans bestefar Haakon VII hadde blitt symbolet på motstanden mot okkupasjonen.

Etter ham fulgte Haralds far Olav V, som befestet forestillingen om folkekongen gjennom sin uformelle fremtoning, sitt nære forhold til idrett og friluftsliv og ikke minst det berømte bildet av kongen på Holmenkollbanen da han lot bilen stå under oljekrisen i 1973.

Haralds oppgave ble derfor ikke først og fremst å gjøre monarkiet folkelig, det hadde faren allerede gjort. I stedet førte han det videre inn i et samfunn der de siste aristokratiske skillelinjene var i ferd med å forsvinne. 

Da Haakon VII døde i 1957, ble den 20 år gamle prinsen kronprins og begynte gradvis å overta flere av farens representasjonsoppgaver. En av dem førte ham til Norges Handelshøyskole.

Den 28. oktober 1963 stod den 26 år gamle kronprinsen ved siden av Olav V da kongen åpnet NHHs nye skoleområde i Breiviken. Høyskolen hadde vokst ut av lokalene i sentrum, og flyttingen markerte starten på en periode med kraftig vekst i både studenttall og faglig stab.

Rektor Rolf Waaler tok imot far og sønn ved inngangen til det som skulle bli NHHs hjem de neste generasjonene. En viktig dag for norsk historie.

Det var likevel en privat beslutning som ble Haralds første tydelige bidrag til å modernisere monarkiet. Han møtte kjøpmannsdatteren Sonja Haraldsen i 1959, men i ni år fikk de ikke tillatelse til å gifte seg fordi en tronfølger fortsatt var forventet å velge ektefelle fra Europas adel.

Harald gjorde til slutt klart at han ellers ville forbli ugift, noe som kunne satt tronfølgen i fare. Etter konsultasjoner med regjeringen og Stortingets ledelse ga Olav V sitt samtykke, og paret giftet seg i Oslo domkirke 29. august 1968.

Med Sonja fikk han Märtha Louise i 1971 og Haakon i 1973. Da Olav V døde 17. januar 1991, ble Harald konge. Fire dager senere avla han ed på Grunnloven i Stortinget, og i juni samme år ble kongeparet signet i Nidarosdomen. Som sin far og bestefar valgte han mottoet «Alt for Norge».

Landet han overtok var vesentlig annerledes enn det Olav V hadde blitt konge over i 1957. Oljeinntektene hadde gjort den perifere økonomien til en av verdens rikeste. Samtidig var den gamle homogeniteten i tilbakegang. Nordmenn reiste ut i verden, innvandringen økte, kirken fikk mindre betydning og respekten for autoriteter, også de kongelige, ble svakere og endret karakter.

Harald svarte på utviklingen ved å kutte avstanden mellom kronen og folket. Det kongelige språket ble mindre høytidelig, og kongens humor var ofte tørr og ironisk. Interessen for idrett gjorde arbeidet lettere.

Harald hadde selv konkurrert i seiling på høyt nivå, båret det norske flagget under OL i Tokyo i 1964 og blitt verdensmester med Fram X i 1987. Han fortsatte å konkurrere i regattaer til langt opp i 80-årene.

Også på NHH dukket den nye kongen opp igjen. I 1995 åpnet Harald NHH-Symposiet under tittelen «The Imperatives of Change». Temaet passet Norge i rask omstilling: landet hadde nettopp sagt nei til EU, men trådt inn i EØS, økonomien skjøt fart etter bankkrisen og oljeinntektene gjorde Norge stadig rikere. 

Åtte år senere pekte fortsatt pilene opp i norsk økonomi. Handlingsregelen var innført, oljeinntektene vokste og fundamentet for mye av velstanden som senere skulle prege landet, ble lagt.

Det ble også lagt merke til ute i Europa. Da Polens president Aleksander Kwaśniewski kom på statsbesøk i september 2003, og Harald skulle vise frem det økonomiske Norge, gikk turen til NHH. Der fortalte Kwaśniewski om Polens egen omstilling etter kommunismens fall og benyttet anledningen til å oppfordre Norge til å følge Polen inn i EU. 

Likevel blir en monarks betydning viktigst i de mørkeste stundene. Etter terrorangrepene 22. juli 2011 fikk kongefamilien en av de rollene et politisk system vanskelig kan planlegge for. I årene etter terrorangrepet vendte Harald gjentatte ganger tilbake til de 77 drepte, de etterlatte og behovet for å forsvare demokrati, menneskeverd og toleranse.

Mindre enn to måneder etter terrorangrepene kom kongen igjen til NHH. Den 7. september 2011 fylte høyskolen 75 år, og Harald var til stede under festmøtet i Aulaen, hvor ti nye æresdoktorer ble utnevnt.

Det hadde gått 48 år siden han som ung kronprins hadde stått ved farens side under åpningen av det nye anlegget i Breiviken. Nå kom han tilbake som konge til en høyskole som hadde vokst fra noen hundre studenter til flere tusen.

For dagens NHH studenter, er Haralds mest kjente øyeblikk kanskje den nå ikoniske talen fra Slottsparken i 2016. I denne talen snakket han til “Bredden av det Norge er i dag”.

Kongens evne til å ta inn over seg og omfavne endringene han selv har bevitnet har sjelden blitt vist bedre. Talen inneholdt rause og inkluderende ord om hva Norge er i dag, og hvem som har krav på denne arven. Slike anerkjennelser er viktige, men ikke nødvendigvis gitt fra en mann i hans posisjon. 

Ser man på de fire NHH-besøkene i 1963, 1995, 2003 og 2011 utgjorde de kun en forsvinnende liten del av Haralds lange offentlige liv. Sett fra NHH tegner de likevel et lite bilde av kongsgjerningen.

Først kom han som sønn ved farens side, deretter som konge til studentenes egen konferanse, som vertskap for en utenlandsk president og til slutt som æresgjest ved høyskolens jubileum. På samme campus kunne man dermed følge nesten et halvt århundre av Haralds liv, samtidig som både høyskolen og landet rundt ham forandret seg drastisk.

Embetet var ikke karrierevalg for kongen, men heller ikke en stilling han betraktet mulig å pensjonere seg fra. Da den danske dronning Margrethe valgte å abdisere i 2024, uttalte Harald at han hadde tatt på seg en ed som skulle vare livet ut. Abdisering var ikke aktuelt.

Harald arvet et kongehus som fremdeles bar preg av Europas gamle dynastier. Kongehuset etterlot seg et langt mer norsk og mindre aristokratisk kongehus, som i større grad speiler det moderne Norge. Om dette vil være nok til å sikre monarkiet etter ham, er et spørsmål hans etterfølgere må besvare.

Gjennom et langt liv hadde Harald fått se Norge i eksil, i etterkrigstidens knapphet, i oljealderens velstand og i det flerkulturelle samfunnet som fulgte. Han forsøkte ikke å definere Norge fra landets fortid. I stedet gjorde han kronen romslig nok til å representere hva landet har blitt.

For en konge uten formell makt var kong Harald V en betydelig innflytelse for dagens Norge.

Harald V, konge av Norge, født 21. februar 1937; død 28. august 2026.