«Det finnes idioter. Bare se rundt deg». Slik starter den anerkjente økonomen Larry Summers en upublisert artikkel fra tidlig på åttitallet. Krugman bærer preg av å inneha den samme holdningen til verden rundt seg.


Tross et negativt syn på verden og politikere generelt, ser professor Paul Krugman for seg økt vekst for verdensøkonomien i 2014.

– Men det er ikke fordi vi gjør noe spesielt godt. Det er fordi vi gjør mindre av de dumme tingene enn tidligere, poengterer nobelprisvinneren overfor de fremmøtte på Skagen Fondenes nyttårskonferanse.

Han argumenterer for bruk av ekspansiv finanspolitikk, der makthaverne stort sett har gjort det motsatte. I sin faste spalte hos The New York Times fyrer han løs mot meningsmotstandere, og blant temaene som går igjen er det Krugman mener er overdreven frykt for inflasjon og gjeld.

Super Mario Draghi
– Frykten for gjeldsbyrden i eurosonen har gått ned, og årsaken kan forklares med to ord: Mario Draghi. Gjeldsbyrden har for det meste økt over hele Europa, men gjennomsnittsrenten har sunket. Da er det ikke rart ting går bedre, mener Krugman.

For mens den europeiske sentralbanken (ESB) med Draghi i spissen, har vært smarte, etter Krugmans mening, har andre gjort ting verre. Spesielt kritiserer han organisasjonene som presset på for kontraktive tiltak, i en tid hvor klassisk keynesiansk styringsteori tilsier at det motsatte er ønskelig.

Trenger økt inflasjon
Det er her Krugman kommer til sitt favorittema: troen på at mer inflasjon kan gi verdensøkonomien det dyttet den trenger. Logikken baserer seg på argumenter for både tilbuds- og etterspørselssiden.

På tilbudssiden vil økt inflasjon i eurosonens periferi kunne gjøre rebalanseringen av lønninger mindre smertefull.
Nå ser han imidlertid tegn til bedring. Lønningene i land som Portugal og Spania har gått gjennom smertefulle devalueringer, og som resultat har de vunnet tilbake noe konkurranseevne overfor EU-kjernen, med Tyskland og Frankrike i spissen.

– Intern devaluering i periferien skjer sakte, men det skjer og det er i ferd med å gi resultater. Vi trenger inflasjon i EU-kjernen fordi det er enklere for Tyskland å øke lønningene, enn det er for Spania å senke sine.

Til nå har rebalanseringen skjedd ved deflasjon i de nominelle lønningene i kriseutsatte land, en smertefull prosess som møter stor motstand fra befolkningen. En mindre smertefull vei å gå hadde vært lønnsinflasjon hos landenes hovedkonkurrenter, som Tyskland og Frankrike.

For etterspørselens del er problemet at styringsrenten ikke kan senkes til under null, til tross for det faktum at økonomien kunne trengt nettopp dette – det som på fagspråket kalles en likviditetsfelle. Tanken er at om inflasjonen øker vil realrenten synke, og gi billigere penger på markedet. Det er dette Olivier Blanchard, sjeføkonom i IMF, mente da han tirsdag forrige uke gikk ut å advarte mot deflasjon i eurosonen. “Det er ikke noe magisk med tallet null, men jo lavere inflasjonen er, desto farligere er det for eurosonen. Deflasjon betyr høyere realrenter, større offentlig og privat gjeldsbyrde, lavere etterspørsel, lavere vekst, og ytterligere deflasjonspress.”

Det underliggende problemet
Aksepterer vi Krugmans så langt simplistiske forklaring på situasjonen i Europa, har vi grunn til å være optimister. Så enkelt er imidlertid ikke problemet, selv for Krugman.

Økonomer kan fortelle deg at veksten kan slite av to ulike grunner: Den første grunnen er ulik grad av kapasitetsutnyttelse, altså svingninger rundt den langsiktige veksten. Det er denne siden av problemstillingen vi har drøftet så langt.

– Men dette er mer alvorlig enn kun en finanskrise og svak vekst i økonomien. Det kan virke som økonomien har kronisk lav etterspørsel, ifølge Krugman.

I tillegg til svingninger rundt kapasitetsutnyttelsen, mener Krugman at de vestlige økonomiene sliter med den underliggende produktivitetsutviklingen. Han trekker særlig frem to endringer som gjør at vi ikke kan forvente en snarlig oppsving i etterspørselen: demografiske og teknologiske endringer.

– Det demografiske er noe som treffer USA og Vest-Europa først nå, og ny teknologi gir ikke mange jobber. Denne antagelsen antyder at vi har en økonomi som har kronisk lav etterspørsel. Kanskje er økonomien litt manisk depressiv, eller i alle fall moderat deprimert.

«Coming to an office near you»
Demografisk utvikling er strengt tatt noe det er enklere å planlegge for enn teknologiske endringer. Det gjør selvfølgelig ikke økende utbetalinger til pensjoner og arbeidsledighetstrygd noe enklere, men det er de teknologiske endringene tidsskriftet The Economist fokuserer på i sin siste utgave. «Konsekvensene av dagens teknologi på morgendagens jobber vil bli enorme, og ingen land er klare for dem», åpner tidsskriftet med.

«Selv om nye jobber og fantastiske produkter kommer på markedet, vil inntektsulikhetene øke på kort sikt, og føre til store sosiale skift og – kanskje – skift i politikk. Konsekvensen av de teknologiske endringene vil føles som en tornado, og vil treffe den vestlige verdenen først. Deretter vil den feie gjennom de fattige delene av verden. Ingen myndigheter er forberedt på dette.»

Med teknologier som «big data», en energirevolusjon (omtalt i forrige utgave av K7 Bulletin) og stadig automatisering av produksjonsprosesser ser de ingen grunn til at prosessen vil stoppe opp. Det ligger til rette for økte forskjeller, og tilhørende sosiale problemer i årene fremover.

Paul Krugman:
– Professor i samfunnsøkonomi ved Woodrow Wilson School of Public and International Affairs ved Princeton University. Han ble utdannet på Yale, og skrev sin doktorgradsavhandling ved Massachusetts Institute of Technology
– Han fikk nobelprisen i økonomi i 2008, for sitt arbeid med internasjonal handel og økonomisk geografi.