Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Annonsere?
Jeg er og har vært leder for NHHS Vaktkorpset (VK) 2021/2022. Jeg skal være helt ærlig og innrømme at jeg er en av de du sikter til som foretrekker å løse kritikkverdige forhold internt, bak lukkede dører, fremfor å «belyse» dem i mediene. Jeg vil nå likevel gi det et forsøk og se om åpenheten har en positiv effekt og dermed bidra til å flytte debatten fra Jodel over til deres plattform.
Takk for initiativet til denne debatten gjennom din leder 13. april, ansvarlig redaktør Emma Weydahl Berg Helgevold. Jeg er muligens den nåværende personen i NHHS som flest ganger har sagt til mine egne at de kun skal referere til Informasjonsansvarlig i Kjernestyret/daghavende (hvis ikke vedkommende er opptatt) dersom det dukker opp noen journalister. Om denne policyen kunne være problematisk reflekterte jeg litt over, før jeg også konkluderte med at det er ikke noe annet reelt alternativ. Jeg tror du i stor grad ville vært enig om du sto på arrangørsiden av et større arrangement. Merk at dette ikke er en forpliktende munnkurv, men en sterk oppfordring. Om dette skal omtales som sosial kontroll i praksis, mener jeg det er overdrevet og at fordelene uansett veier tungt. Ved sensitiv informasjon har for øvrig VK taushetsplikt.
Jeg forstår ditt ønske om å flytte diskusjoner fra Jodel over til deres plattform. Og jeg tror det ofte ville vært hensiktsmessig, men som du skriver kvier studentene ved skolen seg for å stille til intervju i saker de selv ikke har kommet med idéen til. Dette skjønner jeg godt. Jeg har fått erfare å være et av deres intervjuobjekter i en sak på deres initiativ, og kan ikke uten forbehold anbefale dette.
Første gangen jeg hørte fra dere var ukristelig sent for en så anklagende tone, kl. 23:43 torsdag 23. september 2021. Dagen før en fullstappet helg med NHHS-jubileum hvor VK selvsagt hadde en stor rolle.
Under følger innholdet i e-posten jeg ble servert angående takplate-hendelsen på Internaften:
« (…)
Manglende respons:
- Ifølge deltagere på arrangementet jeg har forhørt meg med er det tydelig at VK ikke har rutiner på plass for ulykker/hodeskader som kan intreffe under arrangementer. Eleven ble ikke sendt til legevakt og måtte selv betale taxi hjem som tilfeldigvis ble hyret av en representant fra Kjernestyret. Slik jeg har forstått det var VK klar over skaden da eleven fikk utlevert en ispose hun kunne legge på hodet.
Burde ikke dere sørget for at hun kom seg trygt til legevakten, eller mener dere at dette ansvaret ligger hos noen andre? I så fall hvem?
Har dere rutiner for skader som kan oppstå under arrangmenter? Hva gikk i så fall galt denne gangen?
Hvordan skal dere sørge for at noe lignende ikke skjer igjen?
- Det er flere som har reagert på at showet i aulaen fikk fortsette etter at en plate løsnet fra taket og traff en deltager.
Hvorfor ble ikke showet stoppet til man visste at situasjonen var under kontroll? Om dette ikke er VK sitt ansvar, hvor ligger det? Mener dere i etterkant at showet burde blitt stoppet?
Håper på raskt svar! Jeg ringer dere også fra nummeret (xxxxxxxx) i løpet av morgendagen!»
Heldigvis var dette gjennomgående feil og jeg kunne dokumentere med hendelsesrapporten som ble skrevet om denne saken. Jeg hadde dog en taushetsplikt jeg måtte få opphevet for å kunne kommentere saken som tross alt berørte en gjest. Jeg hadde heller ikke på daværende tidspunkt hverken noe medie-trening eller erfaring, så her måtte jeg lære å svømme, fort.
Etter den dårligste natten med søvn jeg hadde i manns minne og et lynraskt hastemøte med KS ringer jeg til journalisten og det første jeg sier er at denne samtalen er «off-record». Her opplever jeg stadige forsøk på å få meg til å bare si noe, og at jeg kan jo f.eks bare si «ingen kommentar». Det viktige var å få med noe, sånn at artikkelen kunne publiseres og trykkes. Vi hadde dårlig tid. Artikkelen måtte ut, og den måtte ut snarest. Samtalen blir omsider ferdig da jeg fremdeles nekter for å ha med «ingen kommentar» som min kommentar.
Etter telefonsamtalen har jeg litt etterlengtet flaks og jeg møter rette delen av nettverket mitt på skolen og Bulle går med på at jeg absolutt ikke har mulighet til å besvare spørsmålene den dagen.
Trippelt utropstegn, virkelig…?
Etter helgen får jeg løst opp i taushetsplikten og sender et «off-record»-svar per mail hvor jeg både anonymiserer og vedlegger hendelsesrapporten samt reflekterer rundt problemstillingen om i hvilken grad man kan «tvinge» edru, oppegående voksne uten synlige skader eller alvorlige symptomer som ikke vil på legevakten til å gjøre nettopp det.
Fra at jeg var nødt til å komme med en kommentar samme dag tar det ytterligere 6 dager etter svaret mitt før det publiseres noe. I mellomtiden har jeg fått tilsendt saken og godkjent sitatene mine.
Når saken derimot blir publisert er det mange endringer. Det er endret på setningene noen steder. Nytt meningsinnhold andre steder. Og det er tatt vekk deler. Formuleringene gir nå inntrykk av at dette har vært et muntlig intervju, mens det i realiteten var et skriftlig spørsmål til et skriftlig svar. I tillegg har det blitt lagt til «en representant fra vaktkorpset, som ønsker å forbli anonym.». Dette hadde jeg hverken sagt eller skrevet noe sted. Det opplevdes som påfallende at ved enhver endring som hadde dukket opp, ble fremstillingen etter mitt syn alltid endret i en dårligere retning.
Jeg tar kontakt med daværende ansvarlige redaktør, Ragnild Tiller, om endringene som har forekommet og vi ringer for å snakke oss gjennom det. Artikkelen blir tatt ned, og rettet opp i før den blir re-publisert dagen etter. Likevel vet jeg at de fleste som har lest en artikkel, neppe leser den så mye mer. Jeg vet også i etterkant, at det burde fremkommet i artikkelen at den har blitt oppdatert med endringene som har funnet sted.
Dette var totalt sett en lite imponerende opplevelse som jeg ønsker at andre skal slippe å gå gjennom. Det gjorde det bare vanskeligere at dette kom på toppen av gjennåpningsprosessen etter korona-nedsteningningene, som var en krevende periode med svært mange hendelser, høyt aktivitetsnivå, fulle sinnemestringskurs, lavere bemanning, lavere erfaringsnivå i hele studentforeningen, og flere smittevern-regler som gjorde jobben kjedeligere og motivasjonen vanskeligere. Jeg er her nødt til å påpeke at vi heldigvis har kommet oss vel gjennom denne perioden og legger bak oss et svært vellykket og motiverende UKEN-semester med mange flotte gjester og lite hendelser.
Det er vanskelig å gå gjennom en slik erfaring uten å føle på at bulle er et hinder for oss som skal få ting gjort. Dette er dessverre ikke eneste tilfellet hvor jeg har dårlige erfaringer med dere, jeg stiller meg bak flere av de nevnte situasjonene som Stine Stolpestad trekker frem i sitt innlegg 14. april. Jeg er redd for at dere leter etter neste skandale for hardt. Og hvis man leter lenge nok, finner man som kjent alltid noe. Jeg undrer meg litt over valget om å formulere seg med «Når en ny pungshot-skandale treffer oss, hva gjør NHHS?». Joda, i det virkelig lange løp vil det sikkert dukke opp en ny ekte skandale, men om dere ikke finner en i løpet av de neste årene, så trenger det ikke å være fordi studentforeningen klarte å skjule den eller at dere har gjort en for dårlig jobb med å lete. Jeg måler ikke mine ordensvakter på hvor mange de har klart å utvise på et arrangement, og dere bør ikke måle deres journalister på hvor mange skandaler de har klart å avdekke.
Tilliten blir revet med flere meter. Da jeg i høst på foreningsmøtet utrykte en stor ektefølt takk til alle ressurspersoner i studentforeningen, som har bidratt til å få gjenoppbygningen under/etter korona til å fungere, må jeg dessverre innrømme at dere ikke var i mine tanker.
Når det er sagt vil jeg berømme tidligere ansvarlige redaktør, Ragnild Tiller, for hennes ledere 7. oktober og 12. november. Selv om jeg mistenker at det bare er et fåtall av studentene på skolen som egentlig forsto konteksten de er skrevet i, mener jeg uansett at dette bidrar positivt med å bygge opp tilliten med mange millimeter.
Jeg er klar over at Bulle har hatt store opptak og en lang koronaperiode uten at mye skjedde. For at de nye ikke skal føle på at de må ha skrevet en oppsiktsvekkende artikkel før de er «skikkelige» medlemmer i bulle, er dere nødt til å si dette eksplisitt internt, opptil mange ganger. Jeg ville også revurdert om det er hensiktsmessig med i underkant av 50 medlemmer. Jeg skal innrømme at organisasjonsteori ikke akkurat var favorittfaget mitt på bachelor, men dere burde i hvert fall ikke ha flere medlemmer enn det er «marked» for å skrive om ting. I tillegg bør det være mulig å følge alle skikkelig opp og for ansvarlig redaktør å ha personlige relasjoner med samtlige.
Hvis dere ønsker at studenter skal stille som intervjuobjekt i saker hvor de ikke har tatt initiativet selv, er dere avhengige av tillit. Og som kjent, rives den i meter og bygges i millimeter. Jeg ønsker dere genuint lykke til og håper at dere klarer å ha bedre relasjoner med de nyere NHH-kullene fremover, også håper jeg at mine opplevelser med dere ikke er representative for resten av studentforeningen.
