Når manglende sjangerforståelse blir varselsak

Hendelsesforløpet gikk seg nokså enkelt. Ene parten provoserte til debatt; andre part foreslo å flytte plattform; første part avslo; andre part aksepterer originale plattform; debatt foregår; litt fornærmende spissformuleringer inngår her og der; diskurs avsluttes uten enighet. Alt i alt ganske alminnelig for en offentlig debatt. Det kunne godt endt med det. Så fant noen på at varsling var trendy.

Debattens spontanitet

Debatt-sjangeren har vært en del av vitenskapen siden lenge før vitenskapelige journaler  eksisterte. Før avisene ble tilgjengelige gikk det mest i bøker. En forsker skrev om sine teorier eller funn, mens en annen skrev en bok i tilsvar. På 1500-tallet ser en for eksempel et yrende debattklima innen teologiens fagfelt – reformasjonen engasjerte.

Reformasjonsdebattene er også et ypperlig eksempel på noe sentralt ved debatten som sjanger. Heftige tilspissninger. Martin Luther selv er, blant svært mye annet, i dag kjent for sine provokative utsagn om sine meningsmotstandere. Han var ikke alene i sin tid. Det er nok usannsynlig at disse spissformuleringene bidro særlig positivt til den offentlige diskursen. Det er derimot en naturlig konsekvens av debattens høye tempo, intensitet og engasjement.

Når avisene kom, ble det langt lettere å holde offentlige debatter. Bøker tar lang tid å skrive og publisere – avisen kommer med ny utgave daglig. En aktiv debatt – for eksempel i et tidsskrift som Dagens Næringsliv – åpner derfor for langt mer effektiv meningsutveksling enn langsomme fagfellevurderte publikasjoner gjør.

En avis er også langt på vei MER åpent for fagfellevurdering enn hva et vitenskapelig tidsskrift er. Når hvem som helst kan komme med tilsvar, inkluderer det faktisk forskere også. De er ikke ekskludert fra den øvrige samfunnsdebatten. I tillegg åpner dette for tilsvar fra folk med bredere ekspertise enn et snevert fagspesifikt tidsskrift. Alle som engasjerer seg for emnet har anledning til å komme med sitt.

Avisens største fortrinn fremfor de vitenskapelige tidsskriftene er likevel det selvinnlysende i at folk faktisk leser dem. Hva som er det egentlige motivet bak fagpublikasjoners publiseringer vet jeg ikke (Jeg spekulerer definitivt ikke i at det skremmende ofte handler om å beholde forskningsmidler i budsjettposter), men for aviser er det svært enkelt. Innlegg som tenkes skaper engasjement blir publisert.

Når en diskuterer politiske saker er det i et demokrati først og fremst folket som har innflytelse. Til syvende og sist er det derfor dem som må overbevises. Samme hvor godt anerkjente teoriene dine er i vitenskaps-bobla. Å optimalisere for engasjement – gjennom til dømes aviser – er derfor en ypperlig måte å gi ideene sine reell innflytelse.

Nå er ikke vitenskapelige tidsskrift uten verdi. Dagens Næringsliv ville aldri kunnet publisere Investor asset valuation under a wealth tax and a capital income tax. Leserne bryr seg ikke nok til å gjøre det lønnsomt. Vitenskapelige tidsskrift gir derfor forskningsmiljø viktige interne arenaer for publisering av seriøs forskning. En må likevel ikke la seg forville til å tro dette gjør populistiske debatter verdiløse.

Amerikanske tilstander

Det er nok ingen som er overrasket over nærtagende nordmenn. Etter egen anmodning er det kun Californiere som står konkurranse på det området. Det betyr derimot ikke at det har noen plass i seriøs yrkesvirksomhet.

Det var aldri tvil om hva utfallet av denne varslingssaken skulle bli. Selvfølgelig var ikke denne debatten brudd på arbeidsmiljøloven. Spissformuleringer er en helt naturlig del av sjangeren. Om noe var formuleringene til og med spissere i hin veien. Hvor mye ressurser NHH har brukt på saken er uklart, men forhåpentligvis er ikke regningen langt dyrere enn strømmen til makuleringsmaskinen. Det virkelig dyre ligger i hva slike saker kommuniserer.

For aspirerende forskere er yrkesintegritet viktig inspirasjon (Dette gjelder for så vidt for de fleste yrker). Når noen av de mest anerkjente forskerne ved en av Norges mest anerkjente institusjoner går til mamma og spør om storebror kan få husarrest, virker ikke drømmen særlig gjev lenger. Dette er ikke noe kollegiat å se frem til.

Det setter heller ikke forskningsformidlingen i noe godt lys. At uenigheter forblir bak lukkede dører – de få publikasjonene som kommer, bak betalingsmurer kun universiteter betaler ned – forsvinner jordnærheten fullstendig. Forskes det for offentligheten, eller for inn-gruppen?

Nei, en avis er og blir en ypperlig arena for debatt. Dette gjelder også forskning. En og annen fornærmelse er en nødt å finne seg i som konsekvens – så kan en heller håpe på en frivillig unnskyldning en gang i fremtiden.