Nobel, vekkeklokker og håndvask

Økonomi ble ikke nevnt i Nobels testament, og da prisen ble lansert hadde «The Merchant of Death» selv vært død i 70 år.  Likevel er Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel kanskje den største hederen en økonom kan motta. 

Delt pris

Årets pris hadde tre vinnere, men er egentlig todelt. Én halvdel gikk til Philipe Aghion og Peter Howitt, mens den andre halvdelen gikk til Joel Mokyr. Selv om alle tre vinnerne forsøker å forklare økonomisk vekst, er de svært ulike. 

– Howitt og Aghion er makroøkonomer, og mottar prisen for teoretiske bidrag, sier førsteammanuensis ved NHH Björn Brey til K7 Bulletin.

Mer spesifikt får de prisen på grunn av teorien deres om «vedvarende vekst gjennom kreativ ødeleggelse», ifølge Kungelige Vetenskapsakademien, som bestemmer vinnerne. 

Prisens andre halvdel bygger på et bredere forfatterskap fra Joel Mokyr, og tildeles for å ha «identifisert forutsetningene for vedvarende vekst gjennom teknologisk utvikling».

– Mokyr er økonomisk historiker, og fokuserer på narrativ-basert forskning, sier Brey. 

Kreativ ødeleggelse

Howitt og Aghion fikk prisen for arbeid med konseptet kreativ ødeleggelse, som ble popularisert av økonomen Joseph Schumpeter. Dette handler om at etablerte selskaper faller bak og forsvinner når nye selskaper innoverer og introduserer nye produkter. 

I Storbritannia hadde man på 1800-tallet menneskelige vekkeklokker. Såkalte «knocker-uppers» slo på vinduer med pinner for å vekke befolkningen i storbyene. Yrket døde fort bort da vekkeklokken ble introdusert. Klokkene utkonkurrerte altså en hel yrkesgruppe. 

Selv om mange mistet levebrødet sitt, vil nok ingen si at dette var en negativ utvikling. Dette er et eksempel på kreativ ødeleggelse, hvor innovasjon «ødelegger» eksisterende sektorer. 

Brey forteller at mange ofte ser på negative sider, og «ødeleggelse», når ny teknologi introduseres. 

– Den erstatter arbeidskraft. Mennesker mister jobben som følge av automatisering, og virksomheter går under, forteller han.

Men dette inngår i et større bilde, ifølge prisvinnerne som i en artikkel i 1992 satte kreativ ødeleggelse inn i en matematisk modell. 

– Howitt og Aghion har vist hvordan disse spenningene på mikronivå henger sammen med den bemerkningsverdige stabile økonomiske veksten vi ser i de store, aggregerte tallene, sier Brey. 

Samtidig viser de to vinnerne at innovasjon ikke kan tas for gitt, ifølge Kungelige Vetenskapsakademien. I pressemeldingen bemerker de at eksisterende selskap kan ha insentiver til å hindre den kreative ødeleggelsen, for å ikke gå under selv. 

Hvorfor Storbritannia? 

På den andre siden har vi Mokyr. Med 12 utgitte bøker, har den økonomiske historikeren vært borti mye forskjellig, og litt for mye for kun én bulle-artikkel. Likevel kan en betydelig del av arbeidet hans knyttes opp mot særlig ett spørsmål.

Hvorfor begynte den industrielle revolusjonen i Storbritannia? 

Brey forteller om flere forslag fra andre historikere. Først var det at Storbritannia hadde god tilgang på kull – men det hadde jo kontinentaleuropa og Kina også. Andre har ment det var fordi de hadde høye lønninger, som insentiverte automatisering. Men Mokyr viser at automatisering hovedsakelig foregikk i områder med relativt lave lønninger, så dette henger ikke helt på greip heller.  

Godt før Mokyrs tid ble det påpekt at nye idéer og institusjoner fra opplysningstiden la grunnlaget for industrialisering. Men opplysningstiden begynte jo i Frankrike, som var senere ute med industrialisering. 

Det Storbritannia hadde, og som Frankrike manglet, var dyktige håndverkere og ingeniører. Altså folk som kunne ta i bruk ny og revolusjonerende kunnskap innenfor felt som fysikk og kjemi på en praktisk måte. 

– Mokyr viser at det må finnes en forbindelse mellom opplysningstidens idéer, ønsket om å forstå hvordan visse fenomener fungerer, og mennesker som tar i bruk den nye kunnskapen, for å skape økonomisk fremgang, sier Brey

Håndvask 

Han viser til et eksempel fra 1800-tallet, hvor den østerrikske legen Ignaz Semmelweiss foreslo å vaske hendene på sykehuset sitt. Det var en kjempesuksess. 

Problemet var at ingen visste hva bakterier var. Dermed kunne han ikke forklare hvorfor det funket, og de aller færreste implementerte praksisen. 

Prisvinneren legger altså vekt på betydningen praktisk kunnskap i kombinasjon med en teoretisk bakgrunn for å drive vekst. 

Hadde Semmelweiss hatt den teoretiske bakgrunnen til å forstå og forklare håndhygiene, kunne dette bidratt til økonomisk vekst, da flere pasienter ville overlevd. I stedet ble han bredt kritisert av fagfeller. Til slutt fikk han sammenbrudd, og ble lagt inn på mentalsykehus. To uker etter innleggelsen døde han i isolasjon, en lei slutt på en tidlig mulighet for god vekst.