Økonomien NHH-Studentene ikke har på pensum

Uttrykket "Dersom du ikke betaler for et produkt, er det du som er produktet" stammer fra 70-tallet. Aldri har det vært mer relevant som i dag. I dagens digitale landskap benytter de fleste seg av gratis tjenester som Facebook, Instagram og Snapchat. Det finnes dessverre ingenting som en gratis lunsj, og det virkelige betalingsmiddelet er data og personopplysninger. 

Oppmerksomhetsøkonomien 

Aktiviteten på disse sidene overvåkes og lagres som data. Dette er produktet reklameselskaper som Google og Meta selger videre til tredjeparter. Derfor er forretningsmodellen deres simpel –  å samle mest mulig verdifull data og eksponere deg for reklame. Det er dette som skaper implikasjoner for brukernes oppmerksomhet.

For å maksimere sin profitt må selskapene holde brukerne sine lengst mulig inne på deres plattformer. Silicon Valley spytter inn svimlende summer for å utnytte din oppmerksomhet mest mulig slik at dette skjer. Ingeniører i verdensklasse lager kompliserte algoritmer med hjelp av statistiske modeller som langt overgår MET2-pensum. Alle triks i boka brukes for å stimulere hjernens belønningssystem mest mulig og konvertere det til tid med nesa ned i mobilen. 

Det er heller ingen mangel på lønnsomhet i denne sektoren. Nå er det 14 år siden Google oversteg det største børsnoterte oljeselskapet, ExxonMobil, i markedsverdi. I dag har markedsverdien til Google vokst til å bli seks-ganger så stor som oljegigantens verdsettelse. På sett og vis har det blitt mer lukrativt å stjele oppmerksomhet enn å utvinne olje. 

To sider av samme mynt

Implikasjonen av oppmerksomhetsøkonomien er at den er svært forstyrrende. 

For en ærekjær student er dyp konsentrasjon en av de gjeveste ferdighetene man kan tilegne seg. At fokus og distraksjon er to sider av samme mynt, blir derfor en viktig innsikt. Skal man kunne fokusere godt er det derfor alfa og omega å eliminere kilder til distraksjon.

En likning for produktivitet kan formuleres som antall timer jobbet ganget med intensiteten. Likevel fremstår det som at førstnevnte faktor veier tyngst hos den alminnelige salkriger. Kvaliteten settes under kvantiteten. Det er vel ikke slik at folk ønsker å lese lenger enn de må?

Det er fra før krevende å nå en intens flytsone. Med konstante avbrytelser og distraksjoner blir det praktisk talt umulig. Derfor sjokkerer det meg at flittige studenter sitter med telefonen i synsfeltet samtidig som de "leser". Enda verre er det om man har på vibrasjoner for hver bidige varsling! De glødende pikslene av glass kan trolig vente til senere. 

Det er nok flere som tenker at de er en god "multitasker", og kan slippe unna med dette. Å gjøre to ting samtidig er dessverre ikke noe menneskehjernen er i stand til å gjøre. I praksis bytter man bare fokuset kvikt fram og tilbake, som skaper kognitiv friksjon og reduserer produktivitet. 

Hjerneforskeren Earl Miller fra MIT, har vist i en studie at hyppig "multitasking" når man jobber kan gi en midlertidig effekt av å miste opp til 10-IQ poeng. For referanse, så er denne nedgangen sterkere enn om man har røyket hasj, eller mistet en hel natt med søvn. En kan altså like så greit dukket opp stein på sal, når scrolling og “snapping” uansett skjer på første impuls.

David og Goliath

For mange har konsentrasjonsevnen blitt et større problem å ta tak i. Når alt i oppmerksomhetsøkonomien er så utspekulert, kan det være enklere å peke fingre mot “Big Tech”, men hva kan vi gjøre med det selv?

I boka Digital Minimalism av Cal Newport brukes myten om David og Goliath for å illustrere et poeng om dagens oppmerksomhetsøkonomi. Selv om det kan være vanskelig å bryte sine gamle mønstre, er det likevel mulig å fatte noen tiltak for å komme i gang. Man trenger ikke være noen Neo heller.

Prosessen vil inneholde en del mislykkelser. Å gå “Cold-Turkey” fra sosiale medier eller gjennomføre en midlertidig "Digital-Detox", er eksempler på løsninger som sjelden fungerer i lengden. Det samme gjelder bruk av ren viljestyrke – en svært knapp ressurs.

Newport sammenlikner telefonen med en “Trojansk Hest” – et tilsynelatende harmløst verktøy som bidrar til å endre adferden vår. Det beste er naturligvis å ikke slippe hesten inn. Å ikke ha telefonen konstant innen rekkevidde gir derfor god avkastning på minimal innsats. Er du virkelig hardcore kan man kjøpe en boks med en lås og timer, men dette må du gjøre på egen risiko.

Målet er heller ikke å bli noen teknofob. Det finnes mange nyttige digitale løsninger hvor litt oppmerksomhetssvikt er verdt fordelene. NHHS hadde vel gått under om alle sluttet å bruke Messenger. Likevel er intensjonell bruk viktig. Ikke alle feeds er like viktige, og det er mulig å blokkere endeløse avgrunner som “Reels” og “Snap Stories” separat. Her går man ikke glipp av mye stort, og kan fortsette å bruke appenes kjernefunksjoner som før.

Å omfavne kjedsomhet er også en tapt kunst. Besteforeldre er notorisk glade i å hevde at “det er sunt å kjede seg" – noe en trass syv-åring ville sagt seg svært uenig i. Når man blir litt eldre derimot, starter man faktisk å se sannheten i dette. Likevel har billig stimuli blitt en reflekshandling ved kjedsomhet eller ubehag, når quick-fixen alltid finnes i lomma.

For flere av oss har det blitt til muskelminne. På kort sikt føler man seg jo bedre av en morsom (eller drøy) Instagram-reel enn å kverne på et frustrerende Lagrange-problem. For å ikke ty til minstemotstands vei må vanemønsteret brytes, og et steg er å velkomme tilbake kjedsomheten med åpne armer.

Ingenting endrer seg, om ingenting endrer seg. Jeg opplever at flere ønsker bryte ut av den evige “dopamin-loopen”, men det viser seg å ikke være så lett. Utviklingen er fortsatt bekymringsfull, og det tar en dyr toll på studenter som tross alt er avhengig av å kunne følge med og tenke kritisk. Det er på ingen måte nødvendig å bli den neste Unabomberen, men flere kan vise litt mer omhu når det gjelder deres egne digitale vaner.