Reisebrev Istanbul: Katte- og kaffehovedstad

Fra kultur til arkitektur, er Istanbul kjent for det meste, men da vi dro fra flyplassen tenkte vi bare på én ting: tyrkisk mat. Tenk hvor deilig en ekte tyrkisk kebab må være? 

Imidlertid ble servitørene ganske forvirret da vi prøvde å bestille en kebab. Det viste seg raskt at «kebab» har en litt annen betydning på tyrkisk enn norsk – vi hadde i praksis gått inn i en restaurant og sagt «Et kjøtt, takk!».

Uansett om man kaller det kebab, döner eller dürüm, er det ikke mye som slår den. Med svak tyrkisk lira er det også ganske vanskelig å slå prisen! (Med mindre man spiser 90 prosent av måltidene i de turistiske områdene. Men det kunne aldri skjedd oss…).

Katter overalt

Istanbul har fått kallenavnet «kattehovedstad» og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Uansett hvor vi snudde oss, ble vi møtt av flere katter. Selv om disse teknisk sett er løskatter, blir de tatt godt vare på av den lokale befolkningen og er en viktig del av byens identitet. 

Når så mange i tillegg er veldig tjukke og fluffy, kunne ikke undertegnende motstå fristelsen til å klappe nærmest hver eneste katt. Fikk jeg masse kjeft av medreisende fordi de var redde for at katter kunne bite meg og gi meg rabies? Ja. Ble jeg så sur at jeg fant en forskningsartikkel som viste at det ikke har vært et eneste tilfelle av rabies hos katter i Istanbul på over 20 år? Også ja.

Litt uheldig timing

Når det gjelder severdigheter, er det uten tvil moskéer som er de mest kjente. Blant disse er den blå moskéen og Hagia Sofia de mest praktfulle og heldigvis ligger de et par minutters gangavstand fra hverandre. 

Litt mindre heldig var at det ble meldt en kraftig storm på dagen vi skulle besøke moskéene. Enkelte i gruppen kjøpte paraplyer fra gateselgerne litt før den begynte til 150 tyrkiske lira (ca. 30 kroner). Andre valgte å være mer optimistiske og håpet på at værmeldinga var feil – heldigvis var vi ikke enda langt fra selgerne. De fikk samtidig en lekse i fleksibel prissetting, da prisen plutselig skjøt opp til 300 tyrkiske lira.

Dog kunne man like greit spart de pengene, da vinden var så sterk at paraplyen ikke hjalp i det hele tatt. I løpet av 50 meter var vi alle gjennomvåte. Som om det ikke var ille nok, presterte vi å komme akkurat under bønnetid og fikk ikke gå inn før den var ferdig. 

Etter alle våre prøvelser fikk vi endelig utforsket begge moskéene og de overgikk alle våre forventninger. Selv de som har vært i en moské før var svært imponert. Det er tydeligvis noe med gammel osmansk arkitektur.

Endelig ekte kaffe!

Man kan ikke dra til Tyrkia uten å smake tyrkisk kaffe – og det har vi jammen gjort. Riktignok holdt det med bare en smaksprøve for enkelte, i og med at den er så sterk. 

Vi booka et helt kaffelagingskurs og lærte oss hvordan man lager ekte tyrkisk kaffe, samt historien bak hvordan den ble populær. Ifølge historien startet det hele med en prest som spiste rå kaffebønner, fikk diaré og brente kaffebusken i affekt.

Dette var svært fascinerende for alle utenom undertegnende – som vokste opp i Bosnia og dermed sikkert har drukket mer tyrkisk kaffe enn filterkaffe i livet. Derimot føltes det litt som å være hos bestemor igjen, så det var likevel koselig. 

Mens den var for sterk for enkelte, var undertegnede glad for å endelig drikke passelig sterk kaffe igjen. Noen ville kanskje påstått at det er usunt å drikke en kopp kaffe før og etter hvert måltid, men man må jo gripe muligheten mens den er der. 

Uansett blir man utsatt for større helsefarer enn overdreven kaffeinntak. Nesten hver eneste taksisjåfør spurte oss om vi ønsket å ta en røyk – som oftest ikke av omtanke, men for å forsikre seg om at han kunne røyke selv. Når en pakke sigaretter koster rundt 20 kroner, er det ikke rart at byens eneste ikke-røykende beboere var kattene.

Sist men ikke minst gjorde alle avslag fra gateselgerne vondt i undertegnedes skjøre hjerte. Jeg ble fortalt av flere at man må prute i Tyrkia, men visstnok fungerer det bare for lokale. Uansett hvor skamløs jeg var – fra å påstå at jeg er en fattig student fra Bosnia til rett og slett å trygle – klarte jeg ikke spare så mye som ti kroner engang. 

Likevel er Istanbul uten tvil en av de beste reisene jeg har vært på de siste årene. Det skal godt gjøres å finne maken til mat og gjestmildheten til befolkningen.