«Kirsebærhaven» er den russiske forfatteren og dramatikeren Anton Tsjekhovs siste verk. Når han skrev det var han allerede preget av fremskreden tuberkulose som han døde av året etter, kun 44 år gammel. De «fire modne» Tsjekhov-stykker har blitt svært populære å sette opp. Etter Shakespeare og Ibsen er Tsjekhov den mest spilte dramatikeren i verden.

Varighet: 2 timer og 10 minutter. Inkludert pause.

Regi: Ellen Lamm

Anmeldelsen er basert på premieren 11.11.21. På grunn av streik i kultursektoren ble «Kirsebærhaven» kun oppsatt for tre forestillinger i perioden 11.11-13.11. Disse ble utsolgt i god tid før premieren. 

Klasseproblematikk, lengsel, drøm, sorg, og en eksistensiell angst går igjen i Tsjekhovs stykker. Men også en komikk preget av ubehagelighet. «Kirsebærhaven» er intet unntak. Den eksisterer et sted mellom intenst drama og slapstick-komikk. Handlingen er minimal. Menneskene i stykket blir konfrontert med tingenes tilstand, de unngår hovedsakelig å handle og håndterer det hele heller dårlig. Samfunnet endrer seg, men menneskene evner ikke det samme. De sitter fast i sine mønstre som fluer på fluepapir.

Kort skissert handler stykket om en familie, bestående av enken Ljubov Andrejevna (Ragnhild M. Gudbrandsen), døtrene hennes Anja (Kristi-Helene J. Engeberg) og Varja (Stine Robin Eskildsen), og den udugelige levemannen av en bror Gajev (Jonatan Filip) som kommer tilbake til familiegodset. Pengene har de ødslet bort i Paris, og rentene kan ikke betales. Ektemannen er død, og det er også arvesønnen. Nå må kirsebærhagen, og godset, selges på auksjon. Venner besøker, tjenerne løper rundt. Auksjonen truer i horisonten.

Lopakhin (Frode Bjorøy) som vokste opp som sønn av en bonde på godset, gjør suksess som kjøpmann. Han tilbyr løsningen nesten med en gang: familien bør stykke opp kirsebærhagen og lage sommerhus. Finansieringen skal han ta seg av. Det blir ledd ut av aristokratene. For vulgært. En tidligere tjener skulle ta over og hagen skal fylles med turister? Uhørt.

Anja (Kristi-Helene J. Engeberg) trøster Ljubov (Ragnhild M. Gudbransen). Foto: Sebastian Dalseide

Slik er dette stykket. Muligheter presenterer seg. Løsninger åpenbarer seg. Menneskene makter ikke å ta dem. Det går dårlig med alle. Til skrekk for vordende kapitalister ordner det seg ikke for Lopakhin heller. Han får ikke fingeren tilstrekkelig ut til å gifte seg med sin Varja og ender alene med sine penger. Petja Trofimov (Tormod Løvold), den revolusjonære evighets-studenten som er Lopahkins motstykke, ender det heller ikke godt for, det er uklart om han får sin Anja når han drar tilbake for å studere i Moskva med lusne fremtidsutsikter. Egentlig er ingen fornøyd når teppene går ned og familien blir tvunget til å reise fra godset. Den senile gamle tjeneren Firs (Sverre Røssummoen) blir til og med glemt igjen når alle har dratt med toget ved stykkets slutt.

Materialet er rivende godt, selv om det krever en viss tålmodighet med både antikk humor, Kjell Helgheims meget kompetente om enn konservative språkdrakt, og eksistensialistisk russisk surmuling og ironisering over livets iboende faenskap. Det er noen gode refleksjoner over allmenngyldige temaer som vi kan trenge også i dag: gamle dager er ikke alltid bedre, nostalgiens rosafargede briller lyver ofte, menneskets evne til omstilling og endring er ofte overvurdert, verden går videre om vi vil det eller ikke.

Den Nationale Scenes oppsetning er god, men totalinntrykket er noe blandet. I andre akt kommer høydepunktene på rekke og rad, med til dels fremragende prestasjoner av spesielt Ragnhild Gudbrandsen, Jonatan Filip og Frode Bjorøy. Det er når de får rase mot hverandre, mot endring, eller mot samfunnet at skuespillerne virkelig kommer til sin rett. Det er verre med førsteakten. Det er for mye fokus på farseelementet, de morsomme replikkene og hvileløs faring frem og tilbake. Her kunne regissør Ellen Lamm med fordel roet ned og brukt mer energi på relasjonen mellom karakterene. Publikum blir mer opptatt av å le av morsomme kommentarer og slapstick enn av karakterene. Det er tidvis ganske morsomt, men utviklingen av relasjonene går dessverre litt tapt. Skuespillerne bruker tiden til å bli varme, og i det hele er førsteakten forglemmelig. Det er leit, all den tid det virkelig synger mellom dem i andreakten.

Scenografien er tom og åpen, og består av noen store malte plater som står på scenen og erstatter alt av møblement. Skuespillerne flytter selv rundt på disse. Når historien til Lopahkin når et klimaks og han slår til dem raser de som domino-brikker, og det hele blir litt for on-the-nose. Vi skjønner metaforen uten å bli slått over hodet med den.

Godseier Pisjtsjik (Gerald Pettersen) besøker familien på godset. Foto: Sebastian Dalseide

Heldigvis byr andreakten på såpass gode prestasjoner at det meste kan tilgis. Konklusjonen er god for publikum, om ikke for karakterene. Bulles utsendte går fra forestillingen med et godt helhetsinntrykk, selv om det er noen vesentlige mangler. Det virker også som om publikum, som ikke virket veldig revet med i foajeen i pausen, er fornøyde når de går hjem.

Kvelden avsluttes med tale fra teatersjefen, konfetti og stående applaus for Sverre Røsummoen (Firs) som pensjonerer seg etter å ha hatt hele sin skuespillerkarriere på Den Nationale Scene. Han gjør også en god prestasjon, og kan pensjonere seg med hevet hode, selv om den helt store opplevelsen uteblir i kveld. En kompetent oppsetning, som holder til bestått, men ikke toppkarakter.