Har du nettopp gått med bøsse i Aksjonsuken og føler deg som Guds gave til menneskeheten?
Du er fortsatt et ansvarsfraskrivende rasshøl av et menneske.


Siden skolestart har de alltid så ivrige førstekullistene stått på for å samle inn mangfoldige tusen til Unicefs «Schools for Africa» i Malawi. Fulle haner har svidd av foreldrenes penger på auksjon, tikroninger har gått til kaffe og kaker, og studentforeningens støttespillere i næringslivet har avsett en promille av deres gigantiske profitt til en god sak. For all del, bra jobbet folkens, men én uke med hardt arbeid er ikke all verdens å rope hurra for hvis det gir en samvittighetslette stor nok til å fortrenge verdens lidelser resten av året.

The pinnacle of man
Misforstå meg riktig, jeg prøver ikke å si at NHH Aid gjør en dårlig jobb. At det finnes en gruppe på denne skolen med fokus på veldedighet som legger ned en så stor innsats for å engasjere de vordende siviløkonomer et par uker etter de har blitt immatrikulert på skolen er sabla flott.

Dette er mer en generell appell til den gjengse student (altså ikke alle, men en del). Det jeg lurer på er følgende: hvor mye gir du egentlig? Hva gjør du for å gjøre verden til et bedre sted utenom aksjonsuken? Deler vi en million kroner på 3000 studenter sitter vi nemlig igjen med 333 kroner per student. Det er egentlig ikke et veldig imponerende tall for et helt år. Det er faktisk ganske ræva. Igjen, dette ikke en pekefinger til NHH Aid, snarere tvert imot, for uten dem ville nok det tallet vært betraktelig lavere.

Her er settingen. Norge, 2014, verdens rikeste land. Fy faen. Jeg blir aldri lei av den setningen der. Det den poengterer så jævlig bra, er hva dere alle har fått servert på et sølvfat, uten å selv løfte en eneste finger. Velferdsstaten, trygge rammer, helse, gratis skole, ren luft og rent vann. La oss sette det litt på spissen. Menneskets største prestasjon er ikke å sette menn på månen, roboter på mars og øyne på tidenes morgen. Det er deg, der du sitter og klager over lavt studielån og stipend på et gratis universitet. Ingen har bedre forutsetninger til å gjøre verden til et bedre sted enn deg. Tenk på det av og til.

Engasjement
En ting det snakkes mye om på denne skolen, er hvor sinnssykt flinke vi er til å jobbe frivillig for studentforeningen. SHoT-undersøkelsen som har blitt nevnt tidligere i denne avisen poengterte nylig at vi er best på deltagelse i studentmiljøet. Vi legger uselvisk ned utallige timer i året for å arrangere alt fra kulturfestivaler til idrettsarrangementer og næringslivskonferanse. Men la oss nå gjenta dette i litt andre ordelag. Helt ærlig, vi legger ned utallige mengder med frivillig arbeid for å kunne ha det fett, opparbeide oss relevant erfaring og få verv som tar seg godt ut på CV-en. Det er ikke veldedighet å synge i kor, danse eller lage avis.

Igjen skal jeg poengtere hva jeg ikke prøver å poengtere. Studentforeningen er bra greier det. For all del. Bare ikke bruk det som en unnskyldning. Ikke bruk det som en gyldig grunn til å fraskrive deg ansvaret som faktisk hviler på dine skuldre. Du skal ikke redde verden, du skal sette et eksempel. Om ikke et stort et, så i alle fall et lite et. Og slapp av, du skal få lov til å skryte av det etterpå.

Mange bekker små
Du trenger ikke vie livet ditt. Du trenger ikke dra ned dit varmen er uutholdelig og forholdene kummerlige. Du trenger ikke eksponeres for de for oss ufattelige lidelsene som utgjør hverdagen til millioner av mennesker. Du trenger ikke engang å forlate komfortsonen din. Alt jeg vil er at du skal innse at du ikke har én eneste unnskyldning for ikke å støtte minst to veldedige organisasjoner som gjør akkurat det. Med månedlig støtte på minst 150 kr.

Har du ikke råd? Løgn. Alle har råd. Skaff deg en føkkings deltidsjobb, slutt å sutre, og tenk gjennom din egen livssituasjon, som jeg har påpekt tidligere, igjen. Du har råd. Du har overskudd. Du har en plikt.

I en verden hvor det politiske landskapet er betent, konfliktområdene mange, og lidelsene for lokalbefolkningene ubeskrivelige, er mange organisasjoner totalt avhengige av private midler for å kunne opprettholde sin nøytralitet, slippe til der det trengs mest, og beskytte sine egne ansatte fra harme.

Jævla gateververe
«Beklager jeg har ikke tid, jeg skal på jobb», sier du mens du haster forbi en ildsjel på Torgallmenningen som hver dag bruker seks timer på å prøve å skaffe disse private midlene. Han skal ikke be deg om å binde deg til noe eller ta en beslutning på stående fot, han vil bare at du skal en aktiv stilling for en gangs skyld. Men det går bra. Du kan ta det når du kommer hjem. Og av prinsipp, så er du imot å bli stoppet på gaten, blir besøkt på døren eller oppringt på telefonen. Jævla fint prinsipp å ha du, spesielt når det det går utover veldedige organisasjoners største kilde til nøytrale midler. Du kan jo uansett finne dem på internett, i ro og mak, ta beslutningen på egenhånd etter å ha lest deg opp og tenkt nøye etter.

Du gjø’kke det, vettu. Statistikken tilsier at kun to prosent av dem som bidrar med månedlig støtte til veldedige organisasjoner har gjort det på eget initiativ. Du er ikke én av dem. Ikke lyv.

Så neste gang du blir stoppet, ta deg to minutter til å høre på hva som blir sagt. Fyll ut den jævla avtalegiroen og ta den med hjem. Nå kan du tenke på det. Nå kan du ta en stilling om du er gjerrig nok til å slette avtalegiroen før du har gitt noe, eller om det kanskje hadde vært greit å kunne si «jeg er medlem», neste gang du blir stoppet. Med god samvittighet. Kanskje det hadde vært greit å kunne spre litt dårlig samvittighet rundt torsdagspilsen om at du ikke kan kjøpe så mye øl, fordi du nemlig støtter flere organisasjoner med månedlige beløp. Din egen forfengelighet kan jo faktisk komme til skade for å gjøre noe godt for en gangs skyld, i form av at flere vil gjøre det samme.

Kjøpt og betalt
Det er en jævla god deal. Du gir fra deg noen skarve kroner for å kunne nyte ufortjent mye god samvittighet. Selvfølgelig burde du ikke gjøre det, bli selvgod altså, men det er vel strengt tatt ikke til å unngå. Skryter jeg implisitt av meg selv ved å skrive denne artikkelen og åpenbart insinuere at jeg selv støtter en del organisasjoner? Ja, det vil jeg si.

Men la oss se gjennom fingrene med denne ene av de syv dødsynder, for hvis alle gjør det, er det ikke lenger noe å skryte av. Og det er sånn det burde være. Hever vi listen for hva som forventes, vil det avle mer ekstraordinær innsats.

Vit dette: som siviløkonom trenger du ikke jobbe i konsulentbransjen eller i bank. Og som du kanskje skjønner skal jeg ikke oppfordre deg til å starte din egen kaffebar heller. Bistandsbransjen kan nemlig lokke med lave lønninger og store utfordringer som trengs å løses, og da er det ikke bare helsepersonell og sosialantropologer som skal engasjeres. Ikke glem det når du stresser ræva av deg for å få søkt internship i de fire store.

Ikke nå, men nå
Så hva venter du på? Ta stilling. Du skal støtte minst to organisasjoner, hvem skal det bli? Hva bryr du deg om? Hvem fortjener faktisk din støtte? I et farvann hvor utallige organisasjoner ber om dine penger, er det lett å slå seg til ro med unnskyldninger om at man ikke kan støtte alle. Selvfølgelig kan du ikke det, men som konsulentspire kan du for faen klare å navigere deg frem til et knippe gode alternativer. Bruk innsamlingskontrollen.no for eksempel, sjekk administrasjonskostnader og publiserte regnskap. Så oppretter du den nevnte avtalegiroen for de heldige få. Ikke akkurat rakettforskning, som jeg ikke pleier å si.

Jeg advarer om mannssjåvinistisk innhold i følgende sitat, men det kommer fra en svunnen tid: «What man is a man that doesn’t try to make his home a better place». Der gikk klisjéalarmen også gitt, men poenget er at ditt mest nærliggende hjem, Norge, allerede er ganske sykt bra. Så tenk litt globalt her. Og få finger’n ut av ræva.