003-david-lynch-theredlist

Lysten på litt Lynch?

«Twin Peaks» er tilbake, og i anledningen har vi selvfølgelig gått gjennom hver eneste en av David Lynchs filmer.

David Lynch er en spesiell type. Helt siden debuten «Eraserhead» i 1977 har han forvirret og fascinert alle de som har tatt seg bryet med å se filmene hans. Selv om hans karriere best kan beskrives som ujevn, har han levert en rekke verker som ingen filmnerd kan la stå ukrysset på listen.

Nå er Lynch tilbake med sin kultserie «Twin Peaks», og i anledningen har vi valgt å ta et tilbakeblikk på hver eneste en av hans filmer, slik at de som er nysgjerrige på Hollywoods rareste regissør, vet hvor de skal starte.

Eraserhead (1977)

Det er en scene i «Eraserhead» hvor hovedkarakteren Henry Spencer (Jack Nance) åpner en dør til et rom og går inn i et rom. På papiret er dette en triviell handling, men virkeligheten tok det faktisk et helt år mellom døren ble åpnet og Nance faktisk gikk inn i rommet. Hvorfor? Fordi David Lynch slet med å finansiere sin debutfilm. Kraftig.

eraserhead-2_592x299-6

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Selv om han ikke har laget en film lik den siden, er dette uten tvil et verk av David Lynch, tvers igjennom. Den er filmet i svart-hvitt, foregår i et dystert, post-apokalyptisk landskap, og omhandler et par som føder en baby som best kan beskrives som «Admiral Ackbar, Jr.» Den er surrealistisk, men også dypt engasjerende.

Er dette en film for hvem som helst? Definitivt ikke. Men er det en film man bør se? Ja, så lenge man ikke forventer å forstå noe. For i likhet med de fleste av Lynchs filmer må «Eraserhead» først og fremst oppleves. For hva annet kan man gjøre med en film om en mann som drømmer om en kvinne i radiatoren, før hodet hans blir kuttet av og erstattet med viskelær?

The Elephant Man (1982)

Selv om David Lynch først og fremst er kjent for avant garde-filmer, er han også fullt kapabel til å fortelle historier som engasjerer på et emosjonelt nivå. Dette beviste han allerede med sin andre film, «The Elephant Man», en hjerteskjærende historie som resulterte i hele åtte Oscar-nominasjoner.

Filmen handler om John Merrick (John Hurt), som levde i Storbritannia på 1800-tallet. Merrick ble født med et enormt, deformert hode; han kunne knapt snakke, og kunne heller ikke sovende liggende, fordi det ville drepe ham. Han ble oppdaget av en lege, Frederick Treves (Anthony Hopkins), som kjempet, og til slutt klarte, å få ham innlagt på et sykehus. Hvorfor måtte Treves kjempe? Fordi å kurere Merrick var umulig. Til tross for det, klarte likevel Merrick, ved hjelp av Treves, å likevel leve et relativt normalt liv.

The-Elephant-Man2

Det skulle ta lang tid før Lynch laget noe som lignet «The Elephant Man». Tematisk har den likevel mye til felles med hans andre filmer, spesielt gjennom hans engasjement for alt det som er annerledes (at Lynch er blitt en stor fan av transcendental meditasjon i sitt voksne liv, burde ikke komme som noen overraskelse). Mer enn noe andre av hans verker, er «The Elephant Man» likevel enestående, fordi den beviser at Lynch kan fortelle historier som engasjerer hjertet like mye hodet.

Dune (1984)

«Dune» er David Lynchs verste film. Ferdig. Punktum. Det er en rotete science fiction-film, og er blitt mer foreldet siden 1984 enn «Star Wars» har blitt siden 1977. Den er ekkel å se på, og helt umulig å forstå (som, i motsetning til mange andre Lynch-filmer, aldri var intensjonen). Lynch har selv distansert seg fra den, og med god grunn.

lead_large

De med god kjennskap til science fiction-litteratur, vet selvsagt at «Dune» er adaptert fra Frank Herberts roman fra 1965 med samme navn (som mange vil hevde er sjangerens beste). Historien i filmen er lik boken: Ulike grupperinger kjemper seg imellom om kontroll over melange, et utrolig kraftig krydder med evne til å forsterke menneskets helse og sinn som bare finnes på ørkenplaneten Arrakis. Det gis forøvrig ingen bonuspoeng for å gjette hvilken annen ørkendvelende substans dette krydderet kan leses som metafor for.

Det hører selvsagt med at filmens produksjon var langt fra perfekt. Første utkast varte i svimlende fire timer. Lynch klarte seg med tre, men da klippingen var ferdig, var det bare to svært forvirrende timer igjen. Sannsynligvis har det lite å si, da «Dune» har langt flere problemer enn en forvirrende handling. Se heller «Star Wars» igjen.

Blue Velvet (1986)

I 1986 var det bryllup. David Lynch den eksentriske fra «Eraserhead» giftet seg meg David Lynch den relativt normale fra «The Elephant Man», og de fikk en baby sammen ved navn «Blue Velvet». Som han senere skulle demonstrere med blant annet «Twin Peaks» og «Mulholland Dr.», er Lynch på sitt beste når han tar spagatt mellom det surrealistiske og det realistiske.

«Blue Velvet» er filmen som dykker forbi forstadenes uskyldige overflate, og eksponerer ondskapen som dveler under. Den starter når unge Jeffrey (Kyle Maclachlan) oppdager et avskjært øre i en gressplen. Han leverer det til politiet, men fristes av egen nysgjerrighet til å undersøke nærmere. Det går selvfølgelig svært dårlig. For han vet ordet av det, har Jeffrey kommet i konflikt med den oksygeninhalerende Frank Booth (Dennis Hopper), som utpresser nattklubbsangerinnen Dorothy Vallens (Isabella Rossellini) for sadomasochistisk sex.

Blue Velvet

Det finnes mange klassiske scener i filmhistorien, men få har mye kraft som den hvor Jeffrey sniktitter på Dorothy fra hennes eget klesskap. Scenen er pirrende, pervers og helt umulig å ta øynene fra, noe som gjør den til erketypisk Lynch. Verdt inngangsbilletten alene.

Wild at Heart (1990)

I 1990 var David Lynch nesten blitt som rockestjerne å regne. «Twin Peaks» hadde debutert på TV til enorm suksess, og i mai samme år dro Lynch til filmfestivalen i Cannes med «Wild at Heart», som vant Gullpalmen. Ikke helt fortjent, ifølge mange.

wild-at-heart-4

Alle filmer av Lynch er sære, men «Wild at Heart» er dessverre sær på feil måte. Det er som noen andre enn David Lynch selv har prøvd å lage en Lynch-film. Til tross for det, har den likevel sine fans.

Twin Peaks: Fire Walk with Me (1992)

Det tok bare to sesonger før «Twin Peaks» ble kansellert. Som plaster på såret til fansen, valgte Lynch å lage en forfølger, «Twin Peaks: Fire Walk with Me» om Laura Palmers syv siste dager. Sluttresultatet ble slaktet av både kritikere og publikum, og regnes av mange for å være en kalkun.

fire-walk-with-me4

Gjennom årene har den derimot blitt en kultfilm, og må sies å ha tålt tidens tann relativt godt. Perfekt er den på noen måter ikke, men den metter de som ikke fikk nok av intrigene i TV-serien.

Lost Highway (1997)

«Lost Highway» var på mange måter et comeback for David Lynch, og er hans beste film siden «Blue Velvet». Filmens premiss er enkelt, men også latterlig forvirrende: En saksofonist ved navn Fred (Bill Pullman) har blitt dømt for mordet på sin egen kone, Renée (Patricia Arquette). Når fengselsvaktene en dag sjekker i cellen hans, er derimot han blitt forsvunnet og erstattet av Pete (Balthazar Getty), en ung mekaniker. Pete blir sluppet fri, men før han vet ordet av det, har inngått en affære med en gangsterelskerinne, Alice (Patricia Arguette igjen).

lh115

At Arquette har alene har to roller i én film, sier egentlig nok. «Lost Highway» huser mange av Lynchs signaturkjennetegn (dobbeltroller og drømmelogikk, mest av alt), og er på mange måter like mye et puslespill som en film. Strukturen ligner mest på Möbius’ bånd, hvor en karakter kan være både på givende og mottagende ende av en beskjed samtidig (ikke spør). En film som er like forvirrende som den er sexy.

The Straight Story (1999)

Dette er en av Lynchs beste filmer, samt hans mest normale. Den handler om pensjonisten Alvin Straight (Richard Farnsworth), som reiser nesten 500 mil for å besøke sin døende bror. På en gressklipper (ja, du leste riktig). I likhet med «The Elephant Man», appellerer «The Straight Story» mer til hjertet enn hjernen, og beviser nok en gang at selv om David Lynch ikke er spesielt interessert i normale historier, er han likevel kapabel til å fortelle dem.

straight-story-watching-recommendation-videoSixteenByNineJumbo1600

For hva annet kan man si om en film som inneholder en herlig replikk som «What’s the number to 911?»? Om en film med en slutt så minimalistisk at den nesten ikke er en slutt i det hele tatt? «The Straight Story» har kanskje ingen bakvendt-pratende dverger, men det gjør ingenting, for dette er Lynch på sitt herligste.

Mulholland Dr. (2001)

Opprinnelig var «Mulholland Dr.» ment som en pilotepisode til en TV-serie, men etter avslag fra ABC ble den ombygd til en film. En skulle tro en slik drastisk restrukturering ville resultert i et kaotisk rot, men sluttresultatet er ikke bare Lynchs definitivt beste film, men også en av av undertegnedes topp fem favorittfilmer noensinne.

Å si hva filmen handler om, er… vel, noe vanskelig. Den starter med en bilkrasj, hvor en kvinne (Laura Elena Harring) overlever et mordforsøk som gir henne hukommelsestap, før hun forvillet ender opp i en leilighet tihørende Betty (Naomi Watts), som har kommet til Hollywood for å bli skuespiller.

mulholland-drive-women

Samtidig som de prøver å finne ut hvem kvinnen er (de velger å kalle henne Rita, etter Rita Hayworth), blir vi kjent med en filmregissør (Justin Theroux) som har blitt innblandet med mafien. I tillegg er det en cowboy, og en fyr som drømmer om et monster bak en diner, og… ja, la oss bare stoppe der.

«Mulholland Dr.» har alt. Den er morsom, skummel, erotisk, og absurd. Den er vakker å se på, og i løpet av de første to tredjedelene også mulig å forstå. At plottet forsvinner ned i kaninhullet nært slutten, er selvsagt bare en del av sjarmen. Ja, du vil bli forvirret av denne filmen. Men du vil også bli engasjert. Svært engasjert.

INLAND EMPIRE (2006)

Lynchs siste film så langt er kanskje også hans vanskeligste. I likhet med «Mulholland Dr.» kan den leses som en bitende satire av Hollywood, men der slutter likhetene. Hvor «Mulholland Dr.» var like forførende som den var forvirrende, er «INLAND EMPIRE» for det meste bare forvirrende. Og det funker.

WgviR

Se for deg en boks du har funnet på loftet. I boksen ligger det en VHS, uten noe navn. Du setter den på, og får se en film uten noen tilsynelatende sammenhengende handling, som i noen tilfeller foregår på engelsk, og andre ganger på polsk. Bildekvaliteten ligner en hjemmelaget video, og før du vet ordet av det, sitter du og ser på en sitcom med kaniner i hovedrollen. Det er «INLAND EMPIRE».

2015021123141676323

Puh. Hva skal man si om noe sånt? Ikke annet enn du enten vil elske eller hate denne filmen. Undertegnede lærte å elske den, dog ikke etter første visning. Og det er helt greit. Dette er den ultimate David Lynch-filmen, noe som sier alt på en gang, men også samtidig ingenting.

Og akkurat slik skal det være.

.