Marvel satser alt og skyter på blink. Treffer de?

By |2018-04-27T11:20:26+00:0011:20, april 27th, 2018|Magasin|

«Avengers: Infinity War» er filmen Marvel har bygd opp til i ti år. Nå er den her. Endelig.

Den største overraskelsen i «Avengers: Infinity War» er hvor morsom den er. Dette er en film som knapt klarer å gå fem minutter uten at en karakter drar en vits, tilsiktet eller ei. Det er lenge siden jeg har sittet i en kinosal fylt med så mye latter.

Marvels bruk av humor er kanskje blitt deres sterkeste kjennetegn. Denne gangen har det derimot blitt for mye av det gode.

«Infinity War» skulle være den store finalen. Endelig kunne Marvel slippe løs Thanos (Josh Brolin), skurken som har trekket i trådene helt siden «The Avengers» (2012). Men nå har det som skulle bli et gigantisk punktum for universets første tiår, dessverre bare blitt et slapt komma.

Skurken får hovedrollen

Å si at det er store forventninger til «Infinity War», er en underdrivelse av dimensjoner. Praktisk talt alle de viktigste Marvel-karakterene er med her. De som ikke sett de 18 foregående filmene, kan lett unnskyldes om de føler seg forvirret.

Det mangler ikke på karakterer i «Avengers: Infinity War».

Det mangler ikke på karakterer i «Avengers: Infinity War».

Mange har derimot uttrykt bekymring om hvorvidt det er mulig å stappe så mange karakterer inn i én film. Men selv om flere sentrale personer har blitt redusert til knappe biroller, funker det. Karakterene får rom til å puste, og handlingen er sjeldent forhastet.

Sentralt av alle står den forutnevnte Thanos, som ønsker å samle de seks infinity-steinene, slik at han kan utslette halve menneskeheten. Å gi ham hovedrollen i filmen er en interessant vri, som gjør opp for hvor få lite informasjon vi er blitt gitt om han i de tidligere Marvel-filmene.

Tør Marvel ta sjanser?

I en tid hvor flere superheltfilmer roses for å være realistiske, er det forfriskende å se en som ikke er redd for å omfavne det faktum at den er basert på tegneserier.

Marvel kjørte lenge et trygt løp, men har i de siste årene blitt mer komfortabel med å eksperimentere med det visuelle uttrykket. Suksessen til filmer som «Guardians of the Galaxy» (2014), «Dr. Strange» (2016), og «Thor: Ragnarok» (2017) skyldes først og fremst hvor annerledes de er.

Thanos (Josh Brolin)

Thanos (Josh Brolin)

Men selv om «Infinity War» også er en annerledes film (på mange måter), klarer ikke Marvel å levere. Thanos blir ikke fryktinngytende nok, uansett hvor ofte karakterene minner oss på at han er universitets farligste vesen (en påstand som faller sammen hver gang han får en på tygga og nesten deiser i bakken).

Action-scenene er godt gjennomført, men karakterene er blitt for selvsikre og vittige (en beskrivelse som ikke er helt upassende for Marvel selv). Det er som å måtte høre på en tenåring som må dra vitser i en begravelse, bare fordi det er upassende.

En modig slutt

Marvel har markedsført «Infinity War» som en film hvor hvem som helst kan dø, og utallige forum har blitt fylt av spekulasjoner om hvem som mest sannsynlig vil gå i graven. Om markedsføringen er sann eller bare oppkokt for å skape blest, skal jeg derimot ikke gi svar på her.

Det bør nevnes at filmen bygger opp til et modig slutt, ulikt noe av det som tidligere har blitt gjort av Marvel, kanskje med unntak av «Captain America: Civil War» (2016). Problemet er bare at slutten er så modig at den ikke blir troverdig.

«Infinity War» er ikke dårlig, på noen måte. Den ser fantastisk bra ut, har et samlebånd av gode skuespillerprestasjoner, og har ambisjoner ulikt noe annet som vil vises på kino i år.

Men dette skulle være Marvels mest alvorlige film. Ikke en to-og-en-halv-timers komedie, med en avslutning som tar færre sjanser enn den tror den gjør.

Dice-4-b.svg_-150x150

(Visited 32 times, 1 visits today)
20