­Newtons knuste sydhavsdrøm

I året 1720 var britiske South Sea Company det hotteste selskapet på markedet. Det endret seg raskt.
Isaac Newton var en av dem som tapte en formue på det som senere ble kjent som Sydhavsboblen.

Isaac Newton kan sies å være blant de mest intelligente menneskene som noensinne har plantet sine ben på denne jord. Det engelske 1600-talls geniet var matematiker, fysiker, kjemiker og naturfilosof. Han regnes fremdeles som en av tidenes fremste vitenskapsmenn og matematikere.

Sammen med Leibniz var Newton den første til å utforme den matematiske analysen, også kjent som kalkulus. I 1687 utga Newton den revolusjonerende boken «Philosophiae Naturalis Principia Mathematica», eller bare «Principia». I denne boken presenterer Newton sine teorier om gravitasjon og bevegelse, bedre kjent som Newtons lover. Her utdyper han også Keplers 75 år gamle teorier om planeters bevegelse. Denne mannen var med andre ord mer enn en flue på menneskehistoriens TV-skjerm.

Fysikkmedaljens bakside

Isaac Newton er for NTNU-studenter det Adam Smith er for oss NHH-ere, altså fysikkverdenens Michael Jackson. Men akkurat som Michael Jackson ikke forstod seg på legevitenskapens kirurgiske grenser, eller Smith aldri fikk draget på damer, hadde Newton også sine svake sider.

Til tross for sin enorme naturvitenskapelige hjernekapasitet gikk Newton rett i den klassiske spekulasjonsfellen, hvilket en sann kjenner av skadefrydens kunst vet å sette pris på.

Dumpet gjeld

Det hele begynte i 1711. South Sea Company var nylig startet opp som et aksjeselskap i partnerskap med den britiske nasjonalbanken. Den britiske staten hadde omtrent 23 millioner pund i gjeld, hvorav ni millioner var uten noen plan for tilbakebetaling. Til sammenligning var Storbritannias BNP på samme tid rundt 60 millioner pund. Resten av gjelden var hovedsakelig fordelt på andre selskaper og private investorer. Andelen på ni millioner pund kunne i hovedsak tilskrives de to parallelle storkrigene Storbritannia var involvert i, Den Spanske Arvefølgekrigen (1701-1713) og den Store Nordiske Krig (1700-1721).

Ideen med South Sea Company var å overføre statsgjelden på ni millioner pund til selskapets investorer, ved å la selskapet kjøpe statsobligasjoner, som igjen ble kjøpt av investorene i form av aksjer. I bytte mot denne gjelden fikk selskapet utbetalt seks prosent årlig rente, samt monopol på slavehandel med Sør-Amerika. Havområdene rundt Sør-Amerika ble på denne tiden kalt «The South Seas», derav navnet South Sea Company.

Urealisert monopol

Å eie et britisk selskap på 1700-tallet med monopol på all handel med det nye kontinentet, Sør-Amerika, høres ut som enhver 1700-tallskapitalists drøm. Med et slikt monopol burde det ikke være stort annet å gjøre enn å lene seg godt tilbake i den ornamenterte høystolen av valnøttre, mens du muntert plystrer melodien til «Rule, Britannia!» Dette på handelsskuten fullstappet med svarte slaver på vei til det lovede land. Kunne det bli bedre?

Ja, det kunne det faktisk. Det eneste problemet var at havområdene rundt Sør-Amerika var kontrollert av den spanske tronen. Spania var, blant andre, i strid med Storbritannia i Den Spanske Arvefølgekrigen. Krigen varte helt til freden i Utrecht i mars 1713. Under fredsforhandlingene gav den spanske regjeringen dronning Anne av Storbritannia Asiento-avtalen. Denne avtalen var en tillatelse til å drive slavehandel med spanske territorier i Amerika. Dronningen overførte samme år rettighetene fra Asiento-avtalen til South Sea Company.

Sneglestart

Innen juli 1713 hadde South Sea Company inngått avtaler med The Royal African Company om forsyning av slaver fra Jamaica. Selskapet hadde også fått tillatelse til å opprette kontorer i havnebyene Buenos Aires, Caracas, Cartagena, Havanna, Panama, Portobelo og Vera Cruz. Nå skulle man tro at det burde vært mulig for investorene å gni seg i henda. Så enkelt var det dessverre ikke.

Selskapet fortsatte å gå med underskudd år etter år. Slavehandelen gikk tregt, importtollen var høy, og en fjerdedel av fortjenesten per slave skulle gå til den spanske tronen. Dødeligheten på kryssingen av Atlanteren var på elleve prosent, hvilket egentlig var relativt moderat på denne tiden. Heldigvis kunne noen slaver delvis skattlegges, avhengig av kvaliteten.

Det var ikke stor etterspørsel etter andre varer heller. South Sea sendte et skip til Cartagena med ulltekstiler i 1714, der salgsvarene forble usolgt i over to år. Det var altså ikke stort annet å gjøre enn å håpe på bedre tider i slavebransjen.

Kjepper i seilene

Den første utseilingen fra Jamaica gikk i 1713 med en last på 1 230 slaver. Ved ankomst nektet de lokale myndighetene å godta Asiento-avtalen, som enda ikke var bekreftet fra spansk høyere hold. Lasten ble derfor solgt med underskudd i De Vestindiske øyer. En ny leveranse ble solgt med fortjeneste i 1714. Salget tok seg opp i 1716-1717; 13 000 nye slaver ble solgt.  Selv om handelen bedret seg frem mot 1718, gikk South Sea fremdeles med underskudd, og selskapet var avhengig av statlig støtte.

I 1718 brøt Kvadruppelalliansekrigen ut, med Spania og Storbritannia på hver sin side. Krigen stanset all handel mellom partene. South Sea Company hadde nå aktiva til en verdi av 300 000 pund under kontroll av spanske koloniherrer. Selskapets fremtid var i utrygt farvann.

– Hva med Newton?

Vær tålmodig, han er ikke glemt.

En inspirasjonskilde

Skotten John Law (1671 - 1729) fortjener egentlig sin egen artikkel. Kort fortalt var han en velstående landstryker med savantaktige egenskaper i hoderegning og økonomi. Han ble i en alder av 23 år dømt til døden i England, etter å ha drept naboen sin i en sverdduell. Law flyktet fra dødsdommen, og levde et omflakkende liv på det europeiske fastlandet. En hardbarka mann av sin tid, med andre ord.

Law tjente en formue på gambling og skaffet seg mektige venner. Det skal også nevnes at han skaffet seg en del fiender gjennom gamblingen. Ved hjelp av sine mektige venner startet han i 1716 Banque Générale, som senere ble til den franske sentralbanken, Banque Royale. I 1717 kjøpte Laws bank Mississippikompaniet. Mississippikompaniet fikk et handelsmonopol med de franske koloniene i Amerika.

Selskapet ble dynket i fransk statsgjeld fra den bankerotte statskassa Ludvig XIV hadde etterlatt seg etter et utall kriger. Selskapet ble solgt til kraftig overkurs. En fabelaktig løsning på kort sikt! Historien høres kanskje kjent ut? Mississippikompaniet led samme skjebne, i samme år, som den South Sea senere skulle lide.

Svaret er... mer gjeld!

Inspirert av John Law, ba John Blunt, direktøren av South Sea Company, i 1719 regjeringen om å legge mer statsgjeld på selskapets allerede tyngede skuldre. Den samme gamle regla gjentok seg. Blunt løftet fingeren og ba, og regjeringen, støttet av kong Georg I, innfridde ønsket. Bare denne gangen i større skala. Mye større skala.

South Sea Company planla så, i bytte mot aksjeandeler forrentet med fem prosent, å kjøpe opp mesteparten av resterende britisk nasjonalgjeld på omtrent 50 millioner pund. Selskapet satt allerede på 11,7 millioner og svelget nå 31 nye millioner pund av denne statsgjelden. Strategien med oppkjøp av nasjonalgjeld var den samme som i 1711; aksjer underbygget av statsgjeld ble sett på som en sikker investering. Mynter, sedler og gullbarrer var simpelthen ikke egnet til å bevare slike verdier. Omsetning av land og eiendom var et alternativ, men var tungvint å overføre. Det naturlige valget var derfor å kjøpe aksjeandeler i selskaper som South Sea Company.

Pris-crescendo

South Sea Company satte nå i gang en omfattende ryktespredning om selskapets fremtid. Investorene ble lovet gull og grønne skoger med krem på toppen. Det er her vår gode venn Isaac Newton igjen kommer inn i bildet. I januar 1720 var aksjekursen 128 pund, og innen februar steg den til 175. Newton satte nå penger inn i selskapet. Han holdt på investeringen frem til midten av april. Prisen var da rundt 350 pund. Vitenskapsmannen tok ut et beløp på totalt 7 000 pund, med 100 prosent profitt. Newton kunne puste lettet ut, ta seg en god kopp te og gi seg selv en klapp på skulderen.

Seiersfølelsen ble raskt erstattet med frustrasjon. Aksjekursen pekte bare oppover. Vennene til Newton tjente seg søkkrike, mens Newton selv sto på sidelinjen. I juni 1720 ble The Bubble Act vedtatt av parlamentet. Den gikk ut på at selskaper som blåste opp aksjeprisen, og dem var det mange av, måtte ha tillatelse fra kongen. South Sea Company fikk tillatelse til dette momentant, og det styrket tiltroen til selskapet ytterligere. Kursen hoppet opp til 880 pund tidlig i juni. Newton gikk inn i markedet igjen. Denne gangen gikk han all in.

Boblen sprekker — Newtons formue går i vasken

Klimaks ble nådd tidlig i august, med en blodpris på 1 050 pund per aksje. Prisen gjenspeilet ikke lenger selskapets verdier, eller forventet fortjeneste. Det eneste prisen gjenspeilet var absurditet, og investorene begynte å skjønne det. I slutten av august startet massene å selge i store kvanta. Prisen stupte. Det sirkulerte skrekkhistorier fra børsen der prisen  i den ene delen av forhandlingsrommet  var 780 pund, mens man samtidig kunne høre en selger forlange 750 i den andre! I slutten av september stod aksjen i 150 pund.

Newton solgte seg ut med et tap på omtrent 20 000 pund, det meste av hans oppsparte midler. Beløpet tilsvarer omtrent 35 millioner norske kroner i dag. Newton uttalte at han var i stand til å «beregne himmellegemenes bevegelse, men ikke menneskenes galskap». 77 år gamle Newton forbød alle rundt seg å uttale ordene «South Sea» i hans nærvær. Dette holdt han fast ved til han endte sine dager den 20. mars 1726. South Sea Company levde videre til midten av det 19. århundre, riktignok med varierende grad av lønnsomhet.