Nyhet! Vi har lansert ny nettside. Del gjerne feedback enten på epost eller på Jodel.
Humoren er beksvart, musikknumrene kommer rekke på rad, og teksten sitter bra. Skuespillet er til tider drivende godt. Stephen Sondheims «Assassins» i Knut Nærums oversettelse og Markus Virtas regi svinger det godt av.
Regi: Markus Virta
Varighet: 1 time og 45 minutt, ingen pause.
Anmeldelsen er basert på premieren 05.02.22.
«Assassins» er først og fremst en mesterlig skrevet musikal av Stephen Sondheim. Den hadde premiere off-Broadway i 1991, til blandet kritikk, men senere oppsetninger på Broadway og Londons West End har forbedret musikalens rennommé betydelig. Sondheim selv, som døde 26. november i fjor, regnet den som en av sine beste. Hans signatur er tydelig på sangnumrene. John Weidmans book - musikalens manus - er til tider hysterisk morsom, på det mørke og morbide viset.
Det er også en uvanlig kompleks musikal, som krever en del av publikum for å henge med i svingene. Både musikk og tekst er rikt på referanser. Sondheims signatur med sprikende vokallinjer som ender i kor eller går ut til solo og tilbake igjen er til stede, i tillegg til masse musikalske referanser til amerikanske patriotiske sanger, protestviser, spirituals, musikaler og mye mer.
Kjennskap til amerikansk historie og kulturliv er til en viss grad nødvendig for å forstå morsomhetene. Det hendte det overhørtes litt forvirring blant sidemenn – hva skjedde egentlig nå? Men det meste av dette er lett å fikse ved å lese ørlite grann på Wikipedia på forhånd.
Stykkets premiss er enkelt forklart dette: Det åpner på et slags tivoli der en våpenhandler, spilt av Svein Harry Schöttker-Hauge, tilbyr en samling spesielle karakterer våpen slik at de kan redde sine patetiske liv ved å gå inn i historien som attentatmenn og -kvinner, og skyte en president. John Wilkes Booth (André Søfteland) er den første som biter på, og skyter Abraham Lincoln slik den ekte John Wilkes Booth gjorde dette på en teaterforestilling i 1865, med det kjente utbruddet av «sic semper tyrannis!», som han lånte fra Brutus, Julius Caesars attentatmann.
Den Nationale Scenes oppsetning gjør samme grep som har blitt vanlig i gjenoppsetninger av Assassins, nemlig å kombinere Balladesangeren og Lee Harvey Oswald i én karakter, spilt av Kristian Berg Jåtten. Trioen av våpenhandleren, John Wilkes Booth, og Balladesangeren/Oswald går igjen i stykket og kommenterer de andre assassins liv og motiver, og heier dem frem til sine ugjerninger. Motivene er ofte blandede. Urett blir blandet med søken etter oppmerksomhet, idealisme og desillusjon blandes. Sykdom, vonde liv og det såre behovet for tilhørighet gjør at publikum noen ganger føler på en ubehagelig empati for disse attentatmakerne.
Scenografien er interessant. Det er satt opp kasser med bøker som skal henlede oss til Lee Harvey Oswalds drap på John F. Kennedy fra et boklager i Dallas, Texas i 1963. Kassene blir brukt på en interessant måte til å skape forskjellige scener. De blir en utstilling eller et skatoll for henging, og på et punkt blir de åpnet opp for å vise attentatmakerne i felleskap.
Skuespillerprestasjonene er til dels svært gode. Spesielt briljerer Bjørn Willberg Andersen i sine monologer som Samuel Byck, den mislykkede attentatmannen som forsøkte å drepe Richard Nixon ved å kapre et fly og fly det inn i det hvite hus. Sorg, galskap, og mørk humor kombineres på mesterlig vis der han spiller inn sine lydbånd til kjendiser der han forklarer sine motiv. Kristian Berg Jåtten som Lee Harvey Oswald har også en del knakende gode øyeblikk rundt sitt høydepunkt med drapet på Kennedy. Mari Fossum Lerberg som Sara Jane Moore og Kristoffer Sagmo Aalberg som Charles Guiteau utmerker seg med ypperlige komiske seksjoner som virkelig får publikum til å skrattle.
Musikerne i orkestergraven gjør en fantastisk innsats. Sondheim er ikke lett å spille, men de er stødig gjennom hele stykket. Det eneste ankepunkt her er kanskje at vokalprestasjonene av og til ikke er helt optimale. Spesielt André Søftelands emosjonelle bariton bemerker seg positivt denne kvelden, og hans John Wilkes Booth er kanskje den totalt sett beste prestasjonen.
Spesiell honnør må også gå til Knut Nærums mesterlige oversettelse. Dette er vanskelige vokallinjer å oversette på en god måte, der de vever inn og ut av hverandre. Ordene må virkelig sitte rett for å ha den effekten de skal ha. Det gjør de. Det er en kraftfull og dyktig oversettelse, og det funker virkelig godt på norsk, noe som må sies å være en bragd med et så komplekst grunnmateriale.
Den Nationale Scenes oppsetning er totalt sett vellykket, og det slutter med et virkelig stort pang. Å oppleve musikal igjen med fullt orkester, fullt publikum, og et ensemble som virkelig møtte opp på jobben etter to år med pandemi må sies å være et høydepunkt. En kveld med Sondheims musikk og et ensemble som går på topp gir på Den Nationale Scene er virkelig en sann, om mørk, fornøyelse.