Kunst, kløkt og Kakkmaddafakka

Vi møter han i et hjørne av USF Verftet. Rommet lukter av maling og røyk, og lerretter står plassert på rekke og rad. Vindenes bygger han noe han håper skal vare lenger enn ham selv.

Bergenseren er mest kjent som frontfigur i bandet Kakkmaddafakka. De siste årene har han etablert seg med fulltidsatelier og en økende kunstsamlerbase. Han tar oss gjennom temaer som offermentalitet, økonomi og utdanning. Og han holder fast på én idé: at det man gjør, betyr alt.

– Du er ikke det du føler. Du er ikke det du tenker. Du er det du gjør. Det er alt.

Tidens tann som målestokk

Mannen som sitter foran oss sjonglerer mange prosjekter, men en tanke går igjen som en rød tråd. Alt han lager skal tåle tidens tann.

– Hvis du hopper på en trend, er den ferdig gjennom ni måneder.

Det gjelder også musikken. Han holder seg bevisst unna hits mens de er populære. Ikke fordi han er snobb, men fordi det føles forutsigbart.

– Jeg må vente til de slutter å være hit. Ellers føler jeg meg bare som en del av saueflokken.

I atelieret møter vi kunstneren Vindenes, som maler scener fra hverdagslivet med sterke farger og tydelige konturer.

Målet er ikke å være avantgarde, men ærlig. Gjenkjennelig. Tidløs.

Kontrollert ekstase

Selv om det ser lekent ut fra utsiden, tar Vindenes både musikken og kunsten på fullt alvor.

– Jeg sørger for at vi aldri spiller en dårlig konsert. Det er bare noe jeg har bestemt meg for.

Det er ikke inspirasjon eller flow som driver han. Tvert om er det struktur, eierskap og beslutningsevne.

– Det jeg syns er gøyest, er å stå og sprelle på scenen. Derfor er jeg blitt veldig god til det. Det jeg syns er nest gøyest, er å male. Når du har det gøy, så må du sørge for at det blir solgt.

Der kommer mye av kløkten inn.

Vi retter blikket ut i det kaotiske atelieret, og mot Vindenes. Kan vi virkelig føye han inn rekken av flinkisartister med mastergrad som Kygo, Kjartan Lauritzen og Matoma?

Absolutt ikke.

Get an edu-education, sa de.

Vindenes svarte med allsang og kjærlighetsmelankoli. I dag får han deg til å gråtesynge til låten Forever Alone mens du holder rundt kompisene dine på et kjøkken som lukter av nudler og pils.

På skolebenken traff han ikke like godt.

 – Mange ting føles jo så enkelt for meg, men så slo det meg at andre syns det er enkelt å lese. For meg var det mer sånn: Hvordan klarer du det så jævlig fort? Skjønner du?

Vindenes strøk i både retorikk og musikkproduksjon. Nå synger folk med på hver linje – fra Mexico City til Düsseldorf – på engelsk, riktignok, men gjerne med et snev av bergensk aksent. Ikke verst for en som aldri helt fant rytmen i forelesningssalen.

– Hvis du bare gjør noe kjedelig, så får du noe kjedelig igjen, sier han.

Et ekstraordinært liv krever ekstraordinære valg.

Ansvar fremfor offerrolle – Du får null pity av meg

Når praten glir over på unge og mental helse, blir Vindenes raskt alvorlig. Han har lite til overs for diagnoser og kollektiv selvanalyse.

– Det hadde bydd meg imot å omtale min egen generasjon som en med mentale problemer. Spesielt når det er noe som er mitt. Aldri noe negativt.

Offermentalitet er noe han aktivt motarbeider, både i seg selv og i andre.

For ham handler det om perspektiv og ansvar. Han mener at medlidenhet, enten den kommer utenfra eller innenfra, kan virke lammende.

– Når du begynner å tenke på deg selv som et offer, blir det en vane. Og vaner former deg.

Han beskriver hvordan foreldrene møtte utfordringene hans med tydelighet, ikke sympati. Han er opptatt av victim consciousness og hevder at det å identifisere seg som et offer, gjør noe med deg.

– Se på deg selv som en Sims-karakter. Hva bruker du minuttene dine på? Hvis du sitter helt stille foran en skjerm hele dagen, blir du trist. Det sier seg selv.

En økonomisk ekspert?

Selv om økonomi ikke nødvendigvis står i sentrum, finner samtalen likevel veien dit. Ikke fordi det tvinger seg frem, men fordi det hele tiden ligger i kulissene ved Vindenes' forståelse av verden.

Ifølge ham skyldes det at økonomi er en del av alt, men samtidig noe de fleste forstår altfor dårlig. 

– Ser vi på tingene jeg har sagt tidligere, viser det seg jo at jeg har truffet blink oftere enn mange av deres forelesere. Jeg er nok en større økonomisk ekspert enn noen av deres forelesere, sier han.

Han snakker om inflasjon, gjeld og pengesystemer med selvtillit og overbevisning. Ikke for å vise seg fram, men for å vise hvordan økonomi preger alt: politikk, hverdagsliv, og i hans tilfelle, også kunsten.

På et av maleriene hans troner en grønn hest foran Wallenberg-familiens hovedkontor i Stockholm, med ordet Mordor malt i små bokstaver. Hva han prøver å si, lar han stå åpent.

For Vindenes er en ting klart. Økonomi handler om mer enn tall og teorier. Det handler om frihet. Om å forstå hvilke krefter som former verden, så man rekker å ta valg før noen tar dem for deg.

Og om frihet er målet, er det én ting han mener vi trenger mer av:

Glede er ikke akkurat pensum

Vindenes har skrevet boken The Bible of Joy. Ikke som en guide til å bli lykkelig, men som et forsøk på å ta glede på alvor, som noe man velger og ikke bare føler. Ikke en tilstand, men en retning.

– Har du gått litt i naturen én dag, så er du foran 99 prosent av de andre.

I samme ånd er Kakkmaddafakka og Vindenes er i ferd med å ta et uvanlig valg. Bandet, som i mange år har operert som et selskap, planlegger nå å bli en religion.

Ikke som et PR-stunt, men som en naturlig følge av det de mener de egentlig driver med: å gi mennesker mening, glede og en følelse av tilhørighet.

– Det vi driver med er nærmere en religiøs bevegelse enn business. Driver du et selskap utløser det en haug av reguleringer og det er ulovlig for selskapene å ikke tjene penger.

Og kanskje passer det egentlig bedre: for Vindenes handler det ikke lenger bare om musikk og malerier, det handler om å bygge en bevegelse.

Han sier det rolig, nesten lavt. Atelieret er fullt av farger og pensler, men akkurat nå er det bare stillhet. 

– Det er bare å gjøre ting, og så blir du det.

Og kanskje er det hele svaret, eller i alle fall det nærmeste vi kommer et.