Mer enn BH-brenning

Feminisme er blitt et utskjelt begrep. Hvorfor er så mange av Norges unge kvinner flaue over å kalle seg feminister?

En van­lig opp­fat­ning av feminister er at de er sin­te kvin­ner, med kort grått hår, som slak­ter ro­sa­blog­ge­re og for­ban­ner menn som ikke tar ut pap­pa­per­mi­sjon. De går i de­mon­stra­sjons­tog, de bren­ner BH-er, og man­nen: ja, han fi­en­den. Det skal sies at også det­te er en gren in­nen­for fe­mi­nis­men. Men er det egent­lig det­te fe­mi­nis­me dreier seg om?

Uni­ver­sel­le kamp­sa­ker for fe­mi­nis­men er blant an­net kam­pen mot tvangs­ek­te­skap og kjønns­lem­les­tel­se. Kam­pen for ret­ten til selv­be­stemt abort er også sen­tral. I Nor­ge i dag er en av de stør­ste kamp­sa­ke­ne lik lønn for likt ar­beid. Så hvor­for i alle da­ger på­står ikke unge, nor­ske, ut­dan­ne­de kvin­ner at det­te er noe de er eni­ge i, og er­klæ­rer seg som fe­mi­nis­ter?

De sin­te kvin­ne­ne
Det er ty­de­lig­vis ikke idéene bak fe­mi­nis­me det er noe i vei­en med, men assosiasjonene knyttet til begrepet. Assosiasjonene til de mi­li­tan­te rød­strøm­pe­ne. Samtidig er det ikke umulig å forstå deres frusterasjon. De ser kvin­ner som har vokst opp med mu­lig­het til å rea­li­se­re seg selv gjen­nom ut­dan­nel­se og karriére, og som i stedet velger å kaste dem vekk for å leve ut et kjønnsrollemønster fra 1950-tallet. Det har tross alt blitt kjem­pet hardt opp gjen­nom åre­ne for å frem­skaf­fe disse ret­tig­he­tene.

Ret­tig­he­ter, ikke plik­ter
Det er li­ke­vel noe som er vik­tig å po­eng­te­re: Fe­mi­nis­me drei­er seg om å kjem­pe frem like ret­tig­he­ter, ikke plik­ter. Fe­mi­nis­me drei­er seg om at kvin­ner skal ha fri­het til å vel­ge hva de vil gjø­re med sitt eget liv – på lik lin­je med menn. Hvis en kvin­ne vel­ger å ikke job­be, og i ste­det øns­ker å være hjem­me for å pas­se hu­set, luf­te chi­hua­huaen, for­tel­le au pai­ren hvor­dan hun skal opp­dra bar­na sine og bru­ke tid på per­son­lig tre­ner, så er det hen­nes valg. Og det er hun som må leve med kon­se­kven­se­ne av det­te.

Fe­mi­nis­me skal ikke dreie seg om å sty­re, men om å leg­ge til ret­te for kvinners valg. Kvin­ner skal på lik lin­je som menn få vel­ge sin egen frem­tid. Fri­het er en av de mest grunn­leg­gen­de ret­tig­he­te­ne vi har. Vi må re­spek­te­re hver­and­res valg, og bru­ke mer tid på å opp­munt­re og in­for­me­re, enn å kri­ti­se­re. Også kan vi sam­men gle­de oss over at det er så man­ge kvin­ner som vel­ger høy­ere ut­dan­ning frem­for det å bli blog­ge­re el­ler trofékoner. For det er in­gen tvil om at høy­ere ut­dan­ning er vei­en til et mer li­ke­stilt sam­funn.

Jeg bren­ner ikke BH-er, jeg for­ak­ter ikke ro­sa­blog­ge­re og jeg kan også bake cup cakes en gang iblant. Men jeg tør li­ke­vel rope høyt og stolt at jeg er en fe­mi­nist.