Verdensmestere i trygding

20 prosent av arbeidsfør befolkning lever på trygd. – Vi må ta smitteeffekten innover oss, sier adferds-økonom Mari Rege.

– Vi skal begynne med å spille et spill.

Slik starter Mari Rege, professor i adferdsøkonomi ved Universitetet i Stavanger, sitt foredrag hos Studentersamfunnet i Bergen. I 2009 ble Rege den yngste professoren i økonomi i Norge, og fikk fireårsstipendet Yngre Fremragende Forskere av Norges forskningsråd. Som medlem av Fordelingsutvalget i 2008 arbeidet hun for å finne årsaker til økonomiske forskjeller i befolkningen, og nå forsker hun på årsaker til uføretrygd.

– Jeg vil at dere skal tenke dere at jeg gir hver av dere en tusenlapp, og så kan dere legge den i fellespotten eller beholde den selv. Jeg skal så legge til penger i kassen slik at summen dobles. Så deler jeg ut likt til alle sammen igjen.

– Hvordan bør du spille? Hvordan vil du at de andre skal spille? Med et slikt enkelt spill kan man skape et sosialt dilemma. Det kalles av atferdsøkonomer fellesgodespillet. De som har forsket på dette med reelle penger finner tre forskjellige typer mennesker; gratispassasjerer, de som samarbeider og de som samarbeider betinget av at andre samarbeider. I sistnevnte finner vi majoriteten. Betinget samarbeid ser ut til å være en del av menneskets natur.

I 2009 uttalte daværende NAV-sjef, Tor Saglie, til Dagens Næringsliv at Norge har verdens høyeste nivå av uføre og sykmeldte. Da statsbudsjettet ble lagt frem i fjor kunne man lese at nesten ti prosent av budsjettet brukes til å lønne de som er i arbeidsfør alder, men som ikke er i arbeid. At nesten 20 prosent av den arbeidsføre befolkningen er på trygd, har gitt stor bekymring. Hvorfor dette skjer er interessant for mange forskere, deriblant atferdsøkonomene.

– Er det slik at menneskets motivasjon til å jobbe og betale skatt etter beste evne, er betinget av at andre også jobber og bidrar til felleskassen? Og kan man ut ifra dette spørre seg om trygd smitter? Og i så fall, hvordan måler man det? spør Rege.

Hun har sett på hvor og når det er stor grad av uføretrygding og funnet frem til at i bedrifter med nedbemanning ser man også en økning i uføretrygding. For å finne ut om uføretrygdingen smittet så forskerne på nabolag der de uføretrygdede fra bedriften som nedbemannet bodde, og kontrollerte med et annet tilfeldig valgt nabolag. I sin statistiske analyse brukte de data fra SSB og tok hensyn til alder, inntekt, utdanning og andre demografiske forhold.

– Store nedbemanninger fører til økning i uføretrygding blant de ansatte, men også økning i antall trygdede i gruppen som ikke jobbet i bedriften som nedbemannet, men som bodde i samme nabolag.

Rege sammenlignet utviklingen fra 1995 til 2003 i to nabolag som i utgangspunktet var ganske like. Nabolaget som ble rammet av nedbemmaning opplevde at mange flere ble uføretrygdede enn i det andre nabolaget som ikke ble påvirket av nedbemanning. Dette kan tyde på at de som ble uføretrygdet dro med seg andre også.

– Men er det så enkelt, spør Mari Rege seg selv.

Nei, dette trenger ikke skyldes smitteeffekter. Kanskje frisøren, som ikke ble direkte berørt av nedbemanningen, mistet kundegrunnlaget sitt og dermed selv måtte melde seg arbeidsløs? Denne typen kritikk er svært viktig, og vi har selvsagt undersøkt dette. For eksempel kontrollerte vi for endringene i betingelsene på det lokale arbeidsmarkedet. Men selv bedrifter som har stabil eller økende aktivitet blir berørt av økningen i uføretrygdingen.
– Hvor stor er disse smitteeffektene, spør Rege videre. Hun har selv svaret.

– Våre undersøkelser viser at de kan være svært store. Dersom 50 personer av et nabolag med 5000 personer blir uføretrygdet vil ytterligere 25 personer bli uføretrygdet i løpet av de nærmeste årene. Denne smitteeffekten må vi ta innover oss, fordi den vil være svært kostbar for samfunnet. I tillegg til å betale trygd til disse menneskene mister vi også verdiskapningen de kunne stått for.

Atferdsøkonomen mener problemet kan løses ved bruk av insentiver.

–Forskning viser at flere velger arbeid fremfor trygd når det lønner seg å jobbe. Dette kan få negative sosiale konsekvenser, men kanskje det er prisen vi må betale. Det er viktig for meg å ikke stigmatisere de som faktisk trenger trygd. Hvis vi vil ta vare på velferdsstaten, må vi sikre at den er bærekraftig. Da må alle som kan bidra til felleskassen.