Entrekå med påmm fri og bærné, takk

Oslo 31. august er en film som treffer godt i sin skildring både av vestkantmentaliteten spesielt og det norske generelt. Det er særlig én scene jeg synes er på kornet. Hovedpersonen Anders er på en finere restaurant sammen med sin søsters kvinnelige kjæreste Tove. Scenen setter opp en kontrast mellom restaurantens fornemme omgivelser og Toves ujålete fremtoning og brede østkantmål, noe som gjøres ekstra tydelig da hun ber om å få «en sånn derre brusketta» og kelneren spør om hun mente «en brusjetta».

Poenget med scenen er selvsagt, som Anders påpeker like etter, at folk «er så skråsikre på at det heter brusjetta at de retter på folk som uttaler det riktig». Denne typen feil finnes det ikke noe godt norsk ord for, men på engelsk kalles det «hyperforeignisms», som vi tentativt kan oversette med «hyperfremmedspråkligheter». Det er når noen, i et forsøk på å uttale et lånord slik det uttales på originalspråket, overdriver og ender opp med å uttale det helt galt. Dette er på mange måter verre enn vanlige feil. Folk feiler, ikke bare fordi de ikke vet hva som er riktig, men fordi de prøver å fremstille seg som mer kultivert og verdensvante enn de er.

På norsk er det oftest franske lånord det syndes mot, og ordene er særlig hentet fra matlaging. Nordmenn har gjerne fått med seg at franskmenn ikke uttaler den siste delen av ord, men ikke at de faktisk uttaler resten av ordet. Hvis franskmenn kuttet ut så mye som nordmenn tilsynelatende tror de gjør, ville de ikke være i stand til å forstå hverandre, og språket ville kollapset i en smørje av gutturale lyder. (Undertegnede vil ikke være fremmed for påstander om at dette allerede har skjedd.) I virkeligheten er det bare den siste stavelsen som er stum, og slettes ikke i alle ord. Ord som pommes frites, entrecôte og bearnaise skal derfor uttales «påmm fritt», «angtrekåt» og «bærnés», ikke «påmm fri», «angtrekå» og «bærné». Og hvis du måtte være blant dem som uttaler baguette «bagé», slik jeg hørt det påstått at noen gjør, er det nok på tide å kaste inn håndkleet.

Det blir også fort feil når folk tror et ord er hentet fra et annet språk enn det egentlig er. Lasagne er det for eksempel mange som uttaler «lasanj», som om ordet skulle være fransk. Men som andre navn på pastasorter, er lasagne italiensk, og skal derfor uttales «lasanje». Det samme gjelder jalapeño. På spansk uttales det «halapenjå», men du skal få godkjent i min bok for å si «jalapenjo». Å si «sjallapeno» er derimot ikke under noen omstendighet greit.

Man må imidlertid ikke bli så skremt for å uttale ord galt at man ender i den motsatte gropen, og uttaler alt akkurat slik det skrives. Hva som er pinligst av å si «påmmes frites» og «påmm fri», er jeg ikke sikker på, men det beste er å lære seg hvordan det skal uttales riktig. Det gjelder også navnet på denne avisen. Bulletin, som opprinnelig er et fransk ord, uttales, i likhet med restaurant, interessant, kompliment og champignon, på fransk med en nasal sluttvokal.* Siden vi ikke har nasale vokaler på norsk, fornorskes disse ordene ved å legge til en « – ng»-endelse, jevnfør «resturang», «interessang», «komplimang» og «sjampinjång». Riktig uttale blir derfor «kåsyv bulleteng».