Norwegian Psychos

Etter tre år som undercover NHH-studenter står hobbysosiologene Geir Ove og Ole Gunnar frem og forteller om deres erfaringer til årets førstekullister. Budskapet er klart: kom dere vekk mens dere ennå kan.

– Hva kan jeg si? Det har vært tre tøffe år.

Tilbakelent i en massasjestol på et spa–hotell i utkanten av byen sitter Ger Ove og Ole Gunnar og tenker tilbake på årene som har gått. Ansiktene deres bærer preg av stress og mangel på søvn.

– Det er jo en grunn til at vi er her nå. Vi måtte rett og slett ta oss noen måneder for å koble helt av. Meditere bort all faenskapen som har satt seg i systemet etter tre år i blåskjortehelvettet. Vi er redd for å utvikle posttraumatisk stressyndrom.

Skrekkscenarioet
– Vi står frem nå for å advare førstekullistene, og for å komme med en motvekt til det endeløse propagandamaskineriet til NHHS.

Geir Ove og Ole Gunnar har samlet notatene fra oppholdet på Norges Aller Høieste og planlegger å gi ut det hele på bokform. Hva kan vi vente oss?

– Endeløs dekadense, sier Geir Ove kontant, med et tomt blikk ut mot ingenting.

Etter en lengre pause tar Ole Gunnar ordet.

– Vi kom jo til NHH med godt mot. Vi hadde hørt mye om denne boblen i Breiviken, men vi var i grunn ganske overbevist om at vi skulle klare å motbevise noen av fordommene fra sentrum. Det gikk ikke helt som planlagt.

Allerede første uken, altså den beryktede fadderuken, ble de smertelig klar over hva de stod overfor. Hva ble bevitnet?

– OK, la meg se, sier Geir Ove med et oppgitt blikk idet han tar fram hånden for å telle på fingrene.

– Jenter som kler seg i glædpækk for så å skli ned en såpesklie mens de kliner med hverandre for å imponere en totalt useriøs idrettsgruppe som bryr seg mest om å kle seg i dress for å oppnå den mannlige ekvivalenten av cheerleadereffekten, pikk eller pung på bar–til–bar–runde, stripping i plenum med krem på toppen og generelt et helt sjukt drikkepress, sexpress, gruppepress og så videre. Det er som tatt ut av et skrekkscenario iscenesatt av Vatikanet for å vise hvordan et gudløst samfunn ville sett ut i praksis.

Psychos
Boken, som kommer til jul, har fått navnet Stud.NHH – «Pliktoppfyllende ungdom, moralsk forfall». Ole Gunnar utdyper.

– Det er det som er paradokset med NHH–studentene. De er pliktoppfyllende som faen, eier ikke rebelske tendenser i hverken ideologi eller i faget, men likevel skal de på død og liv oppføre seg som satans barn eller birollene i «American Psycho» i det sosiale liv. Det er en marerittaktig tilværelse for alle som er vant til at folk oppfører seg som ordentlige mennesker.

Vi antyder overfor paret at retorikken muligens er en smule krass, og kritikken en smule ubegrunnet, men blir raskt feid av banen.

– Det kan du si, og mange vil nok være enig med dere i det, men det er fordi dere er blitt trollbundet av fasaden. For hva ligger egentlig under imaget folk bygger? Under engasjementet, de gode karakterene og de hvite smilene? Ingenting, for faen, ingenting!, roper Geir Ove med et ansiktsuttrykk som veksler mellom fortvilet og vettskremt.

Ole Gunnar kommer trøstende til, klapper kameraten på skulderen og ber ham om å puste rolig og bevege seg over i boblebadet, før han tar opp tråden.

– Det vi prøver å si, er at folkene vi har møtt har hatt en tendens til å være overfladiske i en grad vi ikke har sett tidligere. Det er liksom ikke noe som heter vennskap på NHH, det er networking. Rotteracet starter allerede den dagen du får beskjed om at du har kommer inn på skolen, du må være jævla aktiv i løpet av sommeren for å ha noe fett å snakke om til høsten.

Videre stilles det spørsmålstegn ved om det faktisk er noe ekte engasjement på skolen.

– Det spiller ingen rolle om du jobber ræva av deg i aksjonsuka for å samle inn penger til UNICEF og legger inn mengder med gratis innsats i studentforeningen i fem år, hvis end–gamet ditt er en bra CV og en trainee–stilling i PWC med tilhørende cashflow og hedonistisk livsstil. Det er en ond sirkel av forfengelighet og dekadense, slår Ole Gunnar fast.

Smalltalk–helvete
– Noe av det verste … Geir Ove lar blikket gli over det luksuriøst møblerte rommet fra boblebadet på spa–hotellet før han fortsetter:

– Det hadde jo vært jævlig digg å kunne gå i gangene en gang i blant uten å måtte småprate med alt av folk du har møtt kun en gang tidligere. Ja, jeg vet det regner mye i Bergen, det har ingen verdi for meg at det blir presisert i 90 prosent av samtalene jeg har. Og takk Gud for at Merinobakken forsvant, sånn at folk måtte ta utfordringen å prøve å få litt substans inn i hverdagspraten. Hvis du ikke har noe bedre å si, hold kjeft og la praten om været og at eksamen nærmer seg ligge. Hadde stud.NHH fått studiepoeng i mingling, ville de fleste hatt en bachelorgrad allerede etter halvannet år.

– For ikke å snakke om post–eksamen samtalene, bryter Ole Gunnar inn lett misantropisk.

– Med det mener jeg den praten som foregår utenfor eksamenslokalene. Er du så uheldig å måtte sitte tida ut på eksamen, så kan du banne på at du blir møtt av en vegg av erkepessimistiske kvinnelige flinkis–studenter som henger med hodet og påstår at de garantert kommer til å stryke, men når resultatene er ute tre uker senere har de selvsagt fått A eller B, og de er ett skritt nærmere den høytlønna konsulentjobben på Bjørvika de dagdrømmer om på lesesalen.

– Når vi først er inne på dette temaet, fortsetter Geir Ove. Tror folk har fått med seg at det er gratis middag på bed.pres. liksom. Du trenger ikke rettferdiggjøre din deltakelse på bed.press ved å hevde til alle at du bare er der for den middagen, vettu!

Tradisjonen tro
De to hobbysosiologene har brukt mye tid på å finne studentopprøret på NHH, uten hell. De har ifølge dem selv også prøvd å starte ett, men erfarte fort at grunnlaget i befolkningen var ikke–eksisterende. Så fort noe gikk ut på å åpent kritisere medstudenter eller grupper spesifikt i for eksempel studentavisa var det som om tidligere interessenter gikk opp i røyk.

– Du har liksom han ene kommunisten i TG, og ellers er det for det meste snakk om pliktoppfyllende ungdom som foruten for å dra den helt jævlig langt på fylla, ikke står for en eneste radikal eller nyskapende holdning. De vil inn i konsulentbransjen. Thats it, meddeler Ole–Gunnar oppgitt.

Geir–Ove er ganske klar på hva grunnen til mangelen på teen–spirit er.

– Det er den helvetes tradisjonsbundne studentkulturen. Jeg mener, er det ikke meningen at unge folk skal tenke nytt, utfordre det etablerte og bidra til en konstruktiv utvikling? Jeg trodde i alle fall det, men på NHH er ståa en annen. Her skal folk tilpasse seg tradisjonen og videreføre den etter beste evne. Er det bare vi som skjønner hvor føkkings dølt det er?

Det blir litt mye. Vi konfronterer de to misantropene med våre egne erfaringer. Ståpåvilje, lagånd og samfunnsengasjement. Gjør det noe at folk smalltalker og opprettholder en fasade så lenge de er helt ålreite folk som ikke gjør noen vondt? Hvis man skal være så jævla raddis og fet, får vel det være ens egen sak?

– Det som er greia, er at det som er kult på NHH, er jævla ukult overalt ellers i verden. Dere utvikler dere til sosiale pensjonister. Det er et problem at dette skjer, rett og slett fordi dere faktisk ofte ender opp med høytstående stillinger i både politikk og næringsliv. Dere skal styre landet, og det skremmer meg så jævlig.

Ned i kjellern
På skolen vår liker vi å skryte av den beste studentkulturen. Kjellern på NHH er et gledens sted for den gjengse student skal vi tro majoriteten av informasjonsflyten på skolen. Drikken flyter fritt, folk koser seg og finner sine utkårede for kvelden. Årets førstekullister har allerede fått oppleve skolens underetasje i all sin prakt, eller som hobbysosiologene vil påstå, jævelskap.

– Åffføyyyåfysshh, siger det ut av Geir–Ove.

– Hvis skolegangen er et påtatt sosialt helvete, så er Klubben og Kjellern et sosialt helvete på speed. Alle er så jævla gode venner og havner man bare en smule utafor blir man stående der som en dust, en fisk på land, gispende etter luft. Før eller siden endte det på den måten hver gang. Jeg er en fyr som vil henge med folk litt lenger enn en obligatorisk «hvordan går det–samtale», noe som virker umulig hvis du ikke har vært så flink å søke deg inn i ett av kjellerutvalgene. Da er du liksom ikke en vanlig dødelig lenger, du er svøpt inn i det hellige. For sånne som meg blir det et helvete.

De mange underutvalgene trekkes frem som en ekskluderende faktor snarere enn det inkluderende imaget som NHHS liker å peke på.

– Gruppementaliteten er ekstrem. Folk samler seg i gjenger, og kjemper om å være på toppen av næringskjeden. Det er litt som i «Gangs of New York», bare at våpnene er byttet ut med hvite tannrader, sixpacks og stramme rumper, og gatene med et bygningskompleks fra 1990–tallet.

Gruppementaliteten når i følge hobbysosisologene ekstreme høyder under fester med dresscoden ‹Studentergalla», altså den vanligste dresscoden, der de som er så heldig og tilhøre en uniformert gruppe kan pynte seg med pomp og prakt og kjenne stoltheten koke over.

– Vi hadde med flere måleinstrumenter, men alle ble overopphetet og døde, sier Geir Ove med et oppgitt smil.

Utenfor festlokalene svitsjes det til mer subtile hettegensere man kan dra over hodet på mandagen for å vise hvor klein man er, med tilhørende logoer på ryggen som forteller hvor kul fest du var på i helgen.

– Det bare tærer så jævla på, ikke sant. Å bli eksponert for de helvetes vennegjengene hver dag, høre dem fortelle helt lame historier som man selv overgikk i første gym, men har vokst fra nå, på en sånn ekkel selvgod måte. Jeg mener, det er liksom ingen som skjønner hvor ukule de kule er her. Det er ingen som setter pris på en gjennomført kul type som, jeg vet ikke jeg, meg for eksempel, nærmest roper Geir Ove og veiver med armene sånn at band–t–skjorta syntes under cardiganen.

Misantropisk klimaks
Innholdet i boken står etter det halvannet time lange intervjuet ganske klart for oss. Fra et hobbysosiologisk perspektiv er NHH et helveteshøl. Heldigvis vil det ikke ha så mye å si for oss som ikke er nevneverdig opptatt av faget. Eller?

– Boken er skrevet sånn at den skal gi hver eneste sossejævel som tar seg motet til å lese den en sakte, pinefull og sjelsransakende åpenbaring. De skal svøpes inn i misantropiens lune mørke. En slags depresjonsorgasme, sier Ole Gunnar, åpenbart fornøyd med ordvalget.

Kilder i studentforeningen har fortalt at de er bekymret for at enkeltpersoner og grupper
skal henges ut i den nye boken, eller at hemmeligheter som kan skade foreningen kan slippe ut. På spørsmål om det overnevnte smiler Geir Ove lurt, før han på responderer på teatralsk vis.

–Sannheten er viktigere enn studentforeningen, forbanna pikksleikere, og hva gjelder hvem som vil bli hengt ut, kan jeg svare helt enkelt på det: bare de som fortjener det.