Du er ikke så dum som du tror

På ungdomskolen var det kult å ikke ha lest til prøve, og de kuleste gutta fikk dårlige karakterer. Det er fortsatt kult å ikke lese til eksamen, men du får ikke lenger damer uten A eller B.

– Noen ganger tenker jeg «hvem er alle disse menneskene som faktisk får dårligere karakterer enn meg? Er ikke jeg den dummeste?»
Jeg drikker kaffe med en førstekullist, som allerede har merket seg det som synes å være et svært høyt karakternivå her på skolen. Nå er det igjen tid for nytt semester. Blanke ark. Nye muligheter for triumf, men sjeldent for fiasko. I alle fall ikke utad.

«Det gikk fint»
Tilbake i Bergen regner det, og jeg tenker at alt er ved det vante. Summingen i korridorene, om både faglige og utenomfaglige aktiviteter, bekrefter dette. Ett av spørsmålene som raskt melder seg er «hvordan gikk det i fjor, da?».
Hva man svarer på dette spørsmålet vil antakelig avhenge av hvem som er spørsmålets avsender. En kan anta at de fleste studenter har sine nærmeste. Med dette mener jeg de man kan fortelle det til hvis det gikk til helvete. De som ikke ser på deg som en pretensiøs drittsekk hvis du skryter av en A. Men en trenger ikke å ha forsket på raketter for å forstå at man på NHH har mange perifere venner. Da tør du verken det ene eller det andre, og svaret blir ofte et vagt «det gikk fint».

Et lite smil tilsvarer A
Andre ganger går diskusjonen. En kan snakke om hvor latterlig enkelt det var å få B i SOL030 eller A i RET010. Hvor lite man leste og hvor dritings man var to dager før eksamen. Da er det tungt å være den tilsynelatende eneste som ikke fikk bedre enn C, eller, gud forby, en D. E har jeg ikke hørt nevnt på Maus engang. Nei, da er det bedre å holde kjeft. Da er det bedre å bli veldig opptatt med å sjekke instagram, eller plutselig komme på at du må i et veldig viktig møte.
Så alt vi hører fra de som ikke er våre aller nærmeste er enten at det gikk fint eller at de fikk B eller bedre. Og fordi vi antar at stud.NHH stiller strenge krav til seg selv regner vi med at «det gikk fint» er en beskjeden måte å berette om sin helt fine B. Eller A, hvis det etterfølges av et lite smil.

Forsøksrotter
Fordi ingen noen gang har fått dårligere enn B i SOL020 må jeg anta at alle har fått med seg Solomon Aschs konformitetseksperiment. For de av dere som ikke har hatt faget ennå kan jeg forklare det ganske enkelt: En gruppe mennesker er samlet til et eksperiment. Bare én av dem er en uvitende testperson - de andre er instruert på forhånd. Deltakernes oppgave er å vurdere lengden på ulike linjer i forhold til en gitt standardlinje, og deretter besvare hvilken linje som stemmer med standarden. De andre linjene er klart forskjellige fra standardlinjen.
Dette høres kanskje ut som en enkel oppgave, og det er det i grunn også. Problemet oppstår når de andre personene i rommet er instruert til å gi galt svar, og du, som sistemann i rekken, forstår at du kommer til å være annerledes.
Hva har dette å gjøre i en artikkel om karakterer på NHH? Det er fordi jeg noen ganger får følelsen av å befinne meg i et konformitetseksperiment, der menneskene rundt meg er hvite, hjulspinnende, labrotter.

Midt på treet
– Jeg tror absolutt NHH-studenter lyver, eller unnlater å fortelle sannheter om karakterene sine.
Jeg sitter i den nye kantinen, den de vil ha oss til å kalle Merino, med en femtekullist. Han er ekstern masterstudent, med bachelor fra BI Nydalen. Nå skal ikke denne saken handle om karakterer på masteroppgaven, for der har vi alle blitt smertelig klar over at stud.nhh har blitt for flinke for sitt eget beste, men om karakterene før masteroppgaven er levert.
Jeg har pratet med venner og jeg har pratet med bekjente. Det kan virke som om de fleste anslår medstudenters karaktersnitt til B eller bedre. Kanskje er min omgangskrets eksepsjonelt intelligent, men jeg tror egentlig ikke det. Jeg har tross alt vært kjæreste med en Svæverist.
Resultatfordelingen for eksamenene jeg selv avla før jul viser at gjennomsnittet oftest ligger på C. Noen ganger én høyere, andre ganger én lavere. Til tross for at det ikke er uvanlig med et kontesemester er det vanskelig å tro at dette alene kan veie opp for den differansen som for mange eksisterer mellom antatt- og reelt karaktersnitt på medstudenter.
– Det er vanskelig å si om folk lyver mer eller mindre her, det er jo selve poenget med løgn. Men jeg merker at folk melder om høyere karakterer her enn på BI, sier femtekullisten.
Nuvel.

Når galt blir riktig
Tilbake til Aschs eksperiment ser vi hvordan forsøkspersonens frustrasjon stiger i takt med antallet personer som svarer feil på oppgaven. Han ser bort på de andre, myser mot illustrasjonene og han klør seg i hodet. Til slutt er det hans og han nøler litt før feil svar endelig blir avgitt.
Asch forteller at slik adferd kan komme av to ting. Enten tror du de andre har rett og du har feil, eller så ser du at de andre har feil, men velger å svare som mengden, for å unngå å skille deg ut. På samme måte som det er naturlig å anta at stud.nhh er i stand til å tolke eksamensresultatene på studentweb, må vi også tro at forsøkspersonen faktisk ser hvilken linje som representerer riktig svar. I såfall er det snakk om det som kalles normativ konformitet, og kanskje er vi vitner til det oftere enn vi har godt av.

Salen i januar
Utenfor en av de gjennomsiktige lesesalene møter jeg en andrekullist, som nettopp er ferdig med dagens økt.
– Det er ikke helt typisk meg å begynne å lese så tidlig i semesteret. Tidligere hadde jeg ikke engang meldt meg opp i fag på dette tidspunktet.
Datoen er 19. januar, og det er ennå noen uker før fristen til oppmelding går ut på studentweb.
– Jeg har begynt å få litt… Kan jeg si fremtidsnerver?
Det var tidlig, tenker jeg.
Hun forteller at det ikke gikk så bra som hun hadde håpet det første året.
– Nå må man jo begynne å tenke på internships og sånt, og jeg skjønner ikke hvordan jeg skal kunne bli valgt. Ofte virker det som om alle er flinkere enn meg.
Andrekullisten er med i det hun beskriver som en typisk NHH-jenteklikk, og at dette kan være med på å skape press.
– Jeg tror nesten karakterpresset er verre for jenter enn for gutter. Jenter prater mye, og vi bryr oss kanskje litt mer om andres liv enn hva gutter gjør. Da kan man bli redd for å eksponere dårlige resultater.
Dette, blandet med en urovekkende tidlig angst for fremtiden, er årsaken til at hun dette året befinner seg på lesesalen og ikke foran Netflix i januar.

Sosial aksept
Så er det egentlig så ille at vi juger litt, at vi holder litt tett, og at vi kanskje fremstiller oss selv som flinkere enn vi egentlig er? Effekten av det kan være flinkere studenter, og det kan jo virke som om det er det vi vil.
Ser vi dette fenomenet i lys av Aschs konformitetseksperiment kan det derimot tolkes som at det ikke nødvendigvis er lysten til å være flink som driver oss til å lyve eller unnlate eksponering. Heller kan det forstås som et spørsmål om å, i likhet med forsøkspersonen, unngå å skille seg ut. Normativ konformitet handler om å tilpasse egen atferd til det man oppfatter som sosialt akseptert, og det levner lite tvil om at sosialt aksepterte karakterer på NHH kan virke høye.

Den høyeste høyskolen
En førstekullist forteller meg at han tidlig i sitt første semester meldte seg av et fag fordi han ikke trodde han ville få tid nok til å lese på det.
– Jeg ble raskt engasjert i studentforeningen, og skjønte at jeg ikke ville få tid til å lese nok til å få en god karakter i faget. Jeg kunne sikkert klart en C, men det virker ikke som om det henger så høyt her på NHH. Da ventet jeg isteden.
Hvis dette er tilfelle er det mange som ikke henger så høyt på denne høyeste høyskolen.
– Jeg tror det er verst i de fagene folk ser på som ikke-tunge fag. Rettslære for eksempel. Her har jeg aldri hørt noen melde om noe lavere enn B. Men jeg hadde RET010 i fjor, og snittet var faktisk C.
Kanskje har også denne NHH-studenten eksepsjonelt intelligente venner, eller kanskje har noen unnlatt å fortelle sannheten. Kanskje har noen også løyet.
– Jeg har hørt et rykte om en som sa han fikk A i et fag en gang, og som ble sett på konteeksamen senere. Jeg vet ikke om det er sant, men det skulle ikke forundre meg. Ikke meg heller.
Takk, studentweb
Det regner fortsatt i Bergen. Dagens samtaler har fått meg til å konkludere med at alt er ved det vante. Blant annet har hendt at jeg har følt meg dum på NHH før, og jeg er sikker på at jeg vil føle meg dum på NHH igjen. Jeg har ikke fått A eller B på hver eksamen, men heldigvis vet jeg at jeg ikke er den eneste.
Solomon Asch sier at vi føler oss dumme når vi skiller oss ut fra det sosialt aksepterte. For vårt vedkommende blir det hele forsterket gjennom at aksepten handler om hvorvidt vi er nettopp smarte eller dumme. Jeg takker gudene for resultatsfordelingen på studentweb, for den forteller meg at jeg ikke er så dum som jeg noen ganger tror. Eller bare at de fleste andre like dumme.