'Murica

USAs første nominasjonsvalg nærmer seg og K7 Bulletin gjør et forsøk på å få den ellers forvirrende prosessen til å virke logisk. Det var ikke mulig, men her er forsøket.

I en spalte om valget i det beste landet Gud noensinne har gitt verden, ‘Murica, er det lett å dedikere den til en tupètoppet kjendis. Så lenge vi makter kommer vi til å unngå denne vandrende sitatboken til fordel for viktigere, hvis mindre underholdene, men viktigere saker. Denne utgavens spalte er dedikert til prosessen som til slutt, etter uttallige meningsmålinger og uforståelige utsagn, fører til den egentlige valgkampen mellom republikanere og demokrater.

Veien til nominasjonen er lang, dyr og full av påstander som ville ødelagt et hvert kandidatur i Norge. Men USA vet bedre. Posisjoneringen har allerede pågått i over ett år hvor republikanerne prøver å konkurrere om hvem som er mest gudetro, antihomofil og antiskatt, mens Hillary for det meste prøver å unngå at mannen hennes ligger med andre kvinner.

Alle medias kameralys peker mot Iowa, som er første staten til å gi sin vurdering av kandidatene. I Iowa stemmer ikke befolkningen direkte på en kandidat, det hadde vært for lett. Istedet stemmer de i grupper, kalt causus, som igjen gir sin hele støtte til en kandidat. Til tross for at det kun kan være en vinner i staten er det viktig for kandidatene å vise at de er levedyktig ved å komme seg gjennom denne ellers så uviktige staten med over middelmådige resultater.

Det er derfor kandidatene frem til i dag har tilbrakt så mye tid en stat som ellers har er kjent for korn og ellers lite. Etter denne staten med nesten 1% av USAs befolkning har brukt sin demokratiske rett til å påvirke det nasjonale valget, blir de regelmessig glemt i 3 år, helt til de neste nominasjonsvalget. De håpefulle presidentkandidatene drar så videre til New Hampshire som har æren av å være den andre uproposjonale viktige staten med stor betydning på hvem som stiller fra hvert parti.

Disse to statenes betydning ligger for det meste i mediadekningen som blir gitt til de som gjør det overraskende bra i valgene. Etter disse to valgene faller kandidatene fra som førstekullister i BED011 forelesninger. Hvis en kandidat ikke har greid å få særlig støtte i disse to statene prøver de å trekke seg fra valget, late som de egentlig ikke ville vinne valget uansett, og så søke på en av de mange stillingene som Fox News trenger dekket. Disse kandidatene velger ofte å gi sin støtte til en av de mer sannsynlige kandidatene, i tilfelle de ikke får Fox News jobben.

Etter Iowa og New Hampshire tørker også pengestrømmen opp og de kandidatene som har gjort det dårlig må finne seg i at pengene ikke er der. Det er ingen grunn til å bestikke en tapende kandidat. De neste 48 statene får da den behagelige oppgave å velge en av kandidatene som nåløyene New Hampshire og Iowa har følt nasjonen kan dra nytte av å vurdere. Ruller hjulene på valgkampsbussen hele veien til konvensjonen hvor hvert parti offisielt velger sin kandidat. For å gjøre denne prosessen mer udemokratisk og mer forvirrende er det også superdelegater i hvert av partiene.

I det republikanske partiet er dette personer som sitter med republikanske verv, mens demokratene gir det til tidligere eller nåværende politikere. Dette kan virke udemokratiske, men husk at dette er landet som valgte Bush to ganger og som har Donald Trump som fremste kandidaten i en av de to store partiene i landet. Kanskje det ikke er så dumt at at disse superdeligatene kan minimere skaden. Det at disse stemmene generelt støtter de mer etablerte, eller “The Establishment”vingen av partiet i mot grassrotbevegelsers kandidater som i det republikanske partiet får støtte av Tea Partybevegelsen. Tea Partybevegelsen, til tross for navnet består ikke av små barn med psykologiske problemer med imaginære venner.

Bevegelsen tror heller at Obama er en kommunistiskislamistateist som er født i Kenya, et land de tror er i de tror er i midtøsten og tror på at Gud og Jesus påvirker livet deres direkte. På ingen måte som et Tea Party for barn.

,